Et litterært lyskespark

Aggressiv språkbruk, barnslige banaliteter og beinhard kritikk? Det er litt av alt sammen i Abo Rasuls Macht und Rebel.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Abo Rasul aka (also known as) Matias Faldbakken, har levert en ny kruttønne av en roman; Macht und Rebel sparker like hardt og like sleivete som fjorårets The Coka Hola Company.

Det er en fryd å se at både venstresidens aktivistmiljøer og reklamebransjen får så hatten passer; Faldbakken utleverer i sitt friske, ja nesten aggressive språk deres helskrudde verdensbilder, og setter fingeren på meningstapet som oppstår i symbolkarusellen de to gruppene til tider er involvert i.

Macht & Rebel

Macht er CCCCPU (Contemporary Counter Culture Commersial Pick Upper), eller på godt norsk: Reklameguru som snapper opp undergrunnstrender til bruk i kommersielle merkevareprosjekter. Han går kledd som Robert De Niro i filmen Taxi Driver, og har mildt sagt kontroversielle tatoveringer: WW1 på den ene armen, WW2 på den andre; SOUTH TOWER på det ene beinet, NORTH TOWER på det andre. Han er likevel ingen vandrende katastrofe, men en lynende intelligent fyr.

Selv om foretningene fører Macht ned i undergrunnen, unngår han å bli en av «kultur-bomsene, aktivist-bomsene, de nyradikale bastardene, kritisk teori-taterne, slumkongene av den progressive musikken, innbyggerne i meningsproduksjons-ghettoen, den svære sigøynerleiren av tekstprodusenter, motkulturs-rottene.», som han mener dette miljøet består av.

Rebel på den andre siden er en del av undergrunnsmiljøet; et miljø som ikke ligner en vanlig venstreradikal sammenslutning:

PUSH

Feite Frank er sjef i PUSH, og har stålkontroll over troppene sine, som i tillegg til Rebel består av folk som Satan-Hora, Hacker-Cato, Nasdaq, Pat Riot, m.fl.

De har alle en interesse for kulturell «youngness, freshness, newness og actuality», noe som preger deres virksomhet; en virksomhet som spenner fra import og salg av falske merkeklær, via manipulasjon av logoene til diverse merkevarene, til voldelige demonstrasjoner av den mer tradisjonelle sorten.

Surpomp

Rebel er imidlertid potte sur. Selv knark er blitt kjedelig: «Jeg får ikke dårlig samvittighet av det lenger. Alt som ikke gir meg dårlig samvittighet begynner å fremstå som meningsløst,» sier han.

Også PUSH sin virksomhet er blitt fjollete; like teit og forutsigbar som det samfunnet Rebel vil kritisere: «Hvilken hælvetes rolle spiller det egentlig her i Skandinavia, hvor alt fungerer og i en tid da alle – hver student, hver taper, hver junkie, hver… MUSIKER – tenker likt, er like subversive og like oppfinnsomme, like on the edge, hvilket vil si like DRITKJEDELIGE alle sammen.»

Noe verre?

De normative distinksjonene er i ferd med å kollapse for Rebel, og med dem kollapser også meningens mulighet. Det er dette meningstapet som driver Rebel mot stadig nye overskridelser: «Hva er verre enn grusomheter i sex, vold og maktmisbruk, eller en kløktig og kald kombinasjon av de tre? Utstrakt seksuell, fysisk eller psykisk misbruk av uskyldige barn? Jeg kommer ikke på noe og det gjør meg urolig. Det M da finnes noe verre?»

Hitler/pedofili

Denne innstillingen har også Macht, som blir fascinert når han ser at Rebel resirkulerer Hitlers taler og eksperimenterer med pedofile eskapader i et desperat forsøk på å fylle tilværelsen med noe provoserende, noe som kan skape reaksjoner.

De to finner sammen, og ender med å omfavne en blanding av nazissymbolisme og pedofili som en siste utvei i jakten på mening i vårt rike oljedømme. Det hele kulminerer i en volds/sex-orgie som gir reklamebransjen, undergrunnen og Internettets pornopublikum svært lange masker.

Halvabsurd

Provokasjonen til Faldbakken er ment å ramme det radikale aktivistmiljøet, og kanskje spesielt de delene av det som har spesialisert seg på å manipulere logoene til kjente merkenavn, som Adbusters, og de beinharde demonstrantmiljøene. Jeg må innrømme at jeg liker denne raljeringen ganske godt.

I grenselandet mellom det som er i overkant absurd og det man lett kan kjenne igjen, klarer Faldbakken å sette fingeren på noe vesentlig: En tendens til å la politikkens symbolske dimensjon få større betydning enn politikkens innhold; radikalismens estetisering fører til et farlig meningstap.

Kanskje er den ekstreme løsningen til Macht og Rebel nødvendig for å gjenvinne mening, men jeg tviler på at intensjonen til Rasul kan oppsummeres med dette; Nazismens og pedofiliens groteske karakter gjør det kanskje riktigere å si at strategien er feilslått. Kanskje burde man heller prøve å gjenvinne meningen i et radikalt prosjekt?

Skaper debatt

Om dette er å sparke inn åpne dører er et litt annet spørsmål; for det er vel neppe miljøer av PUSH sitt kaliber som dominerer venstresiden. Det er en svakhet ved romanen at den synes såpass livsfjern. Noe av kraften i de litterære lyskesparkene forsvinner.

Likevel har boken avfødt en diskusjon i Klassekampen om radikalismens muligheter. Sist mandag hadde avisen et intervju med reklamemannen Thomas Seltzer i Bengal Consulting, som mener venstresiden er for elitistisk og ekskluderende, og det i en slik grad at et radikalt prosjektet blir umulig før venstresiden skrider ned fra sin høye pidestall. «Venstresiden er stjålet fra vanlige folk», sa han. Dette kunne både Macht og Rebel vært enig med ham i; problemstillingene i romanen er nok derfor relevant likevel.

Semipubertalt

Uansett er Macht und Rebel morsom lesning. Den har driv og den har futt.

Og det på tross av at språket til tider er pubertalt; analsex, puling, pedofili og dets like er gjennomgangsmelodien.

Heldigvis har Faldbakken mer å fare med: Macht og Rebel er et glimrende eksempel på hvordan litteratur kan ha politisk sprengkraft uten å bli formanende og moraliserende. Boken tar også opp mer interessante temaer enn venstresidens skavanker: Er snillistisk toleranse ovenfor alt som er annerledes i ferd med å hviske ut de normative skillene? Er et radikalt prosjekt mulig? Hva blir igjen når ingenting lenger provoserer?

Provoserende

Faldbakken svarer ikke entydig på disse spørsmålene, men romanen selv er som skapt til å provosere både språklig og innholdsmessig. For selv om snillismen boka går til angrep på er utbredt innen venstresiden, er det grenser for toleranse. Nazisme og pedofili er over grensen. Hvorfor blir jeg da ikke voldsomt provosert?

Et gryende meningstap er ikke svar på dette spørsmålet. Det er derimot karikeringen og overdrivelsene Macht und Rebel bærer preg av. Dette er likevel ikke så graverende at helhetsintrykket forstyrres.

Verdt slitet

Macht und Rebel er en vanskelig bok for den som ikke kjenner referansene. Utstrakt bruk av både engelsk og ungdommelig sjargong gjør romanen slitsom for den som ikke er vant til dette.

Det er ikke dermed sagt at Macht & Rebel er uelegant, bare at den krever litt slit. Et slit man får mangfoldig igjen for.

---
DEL

Legg igjen et svar