Et lite spark til kunstmiljøet

Mette Hellenes er utdannet billedkunstner fra Statens Kunstakademi, men det er som tegneserietegner hun er blitt mest kjent.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mette Hellenes er nå aktuell med utstilling på Tegnerforbundet i Oslo som står til 12. juni og med ny tegneseriebok på No Comprendo Press: Kebbelife – et år med tjukken.

Tidligere har hun gitt ut tre bøker med Kebbevennene. De to gjennomgangsfigurene Mette og Vanessa spiller på Mette Hellenes selv og kunstnerkollega Vanessa Baird.

– Hvordan oppstod figurene Mette og Vanessa?

– Vanessa og jeg delte atelier for mange år siden, vi satt og snakket dritt om venner og kolleger, særlig kolleger, så begynte vi å tegne dem og etterhvert videreutviklet jeg disse karakterene og stilte dem ut på Møllergata skole under Åpne atelieer i 1994.

Tegneserietegneren Christopher Nielsen som da drev tegneseriemagasinet Fidus sammen med flere andre kjente tegnere, så stripene til Mette Hellenes og likte dem godt. Han inviterte henne til å tegne for Fidus og slik begynte hun å jobbe med tegneserieformatet. Hun har nå hatt fast spalte med disse figurene i Billedkunst – fagbladet for billedkunstnere – i en årrekke.

I Billedkunst kan hun kommentere kunstarenaen enda tydeligere og mer eksplisitt enn andre steder i og med at lesergruppen for det meste består av billedkunstnere og andre i fagmiljøet.

Kritikk av kunstarenaen

Ved første øyekast kan prosjektet til Hellenes virke som to selvopptatte og tildels mislykka kvinnelige kunstnere som både er desperate, stygge og patetiske, men det kan også leses som intelligent kritikk av kunstinstitusjonene, et oppgjør med et selvhøytidelig kunstnermiljø og som et prosjekt med en sterk feministisk brodd.

Om Hellenes henger ut kunstnerkolleger eller andre i miljøet er de som får gjennmgå mest Vanessa og Mette selv.

– Man kan gå råere ut mot andre, hvis man er enda råere mot seg selv, sier Hellenes.

Du har fiksjonalisert deg selv og Vanessa og har tegnet de to som svært lite pene damer; er karakterene dine et opprør mot skjønnhetsidealet?

– Ja. Men jeg kjenner meg igjen i henne. Jeg kan føle meg slik. Og så er det artig å tegne dem stygge. Det er det som er moro.

-Du tegner Mette og Vanessa som mislykka og på siden av kunstmiljøet, men sett fra utsiden virker dere både vellykka og etablerte?

– Ja, men det endrer ikke noe. Det er vanskelig. Vi erfrustrerte. Det er nok å ta av.

-Kritikken mot kunst-institusjonen ville kanskje ikke fungere om dere selv var helt mislykka og uetablerte?

– Nei, kanskje ikke.

-Vil du karakterisere det som et feministisk prosjekt?

– Ja, det vil jeg. Det er flere menn enn kvinner som ikke liker dette. Kanskje menn ikke liker å se kvinner slik?

Erobrer menns taper-roller

For Mette og Vanessa erobrer også taper-rollene til menn. Menn har hatt større rom å være på og menn har fått lov til å være desperate på sjekkern etter kvinner. Mens kvinner som har vært desperate tradisjonelt sett har drømt om ekteskap. Men ikke Mette og Vanessa, de drømmer bare om å sjekke opp menn, og når det ikke går, kjøper de for eksempel grønnsaker. Det finnes mange grønnsaker som er avlange og tynne.

At Mette Hellenes har et godt forhold til billedkunstner Vanessa Baird sier seg nesten selv når hun får lov til å bruke henne så skånselløst som hun gjør. De har også samarbeidet i mange år sist på Galleri Wang i fjor, der de hadde en utstilling sammen, med verk fra hver av dem og med en film de hadde lagd sammen, også den med dem selv i hovedrollen, utkledd til det ugjenkjennelige spiller de sine egne alter ego som gamle damer.

Det er ikke bare Vanessa som blir brukt. Også kjæresten til Mette er med i den siste boka allerede i tittelen under tilnavnet «Tjukken».

– For meg ligger det en kjærlighetserklæring i å bruke venner eller kjærester i bøkene mine, sier Mette Hellenes.

Tar kunst-miljøet kritikken fra bøkene dine på alvor eller tenker de at det bare er en tegneserie?

– Jeg er blitt trua med juling så det er ikke alltid like hyggelig. Men det har vært masse reaksjoner. Mye positivt også.

Og selv om Mette Hellenes har kommet med noen stikk mot kunstmiljøet tro hun ikke kunstnerne er så mye verre enn andre grupper.

– Dessuten er det et beinhardt miljø. Man må kjempe hele tiden. Folk sloss om utstillingsplasser og stipendkroner. Det fører til en del misunnelse. Men det hadde kanskje ikke trengt å være så selvhøytidelig, spør hun.

Selvhøytidelig er iallfall ikke tegneseriene til Hellenes. Tegneserier er tradisjonelt en lavkulturell sjanger.

-Blir du tatt på alvor som billedkunstner når du primært lager tegneserier?

– Når det gjelder meg selv så har det gått greit. I det siste har det har vært trendy med tegning og «slackerart» og så har det vel noe å gjøre med at jeg har kommentert kunstlivet. Vanskeligst var det faktisk i starten fra deler av tegneseriemiljøet. Men det har endret seg. Forøvrig så er de billedkunstnerne som virkelig blir tatt på alvor stort sett menn som blir sponset av menn.

Hellenes har hele tiden arbeidet parallelt med andre kunstneriske prosjekter. Hun har vært med på utstillinger i inn- og utland. Noen ganger sammen med kollega Vanessa Baird og andre ganger alene. Hun forteller om Judasboden fra 1998, butikken som solgte julegaver du kunne gi til dem du likte minst, for eksempler tøfler lagd av kneipbrød, Judas sine nesehår eller Jesu negler.

Bedre enn originalene

I Stockholm hadde Vanesa Baird og Mette Hellenes en utstilling i 2001 hvor de lagde sine egne versjoner av andre kunstneres verk, både Tracey Emin, Vibeke Tandberg, Torbjørn Sørensen og Torbjørn Rødland ble tatt og lagd på nytt signert Hellenes og Baird. Når det gjelder Torbjørn Rødland, var han på den tiden kjent for store fotografier av lettkledde unge jenter i skogen.

– Mange mannlige kunstnere har jo tatt bilde av akkurat det, påpeker hun.

Vanessa og Mette fotograferte seg selv i skogen iført miniskjørt og små t-skjorter mens de spilte blokkfløyte.

– Dette var i januar så det var veldig kaldt, sier Hellenes.

Hun legger til at flere av versjonene deres var bedre enn originalene.

---
DEL

Legg igjen et svar