Et lite land i overgangsalder

To nye essaysamlinger portretterer det postindustrielle Norge. De viser motrøslas strev med å gripe den nye tiden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[nasjonen] Smelteverket på Odda står kaldt nå. I bygda diskuterer man om det som en gang var klodens største karbidsmelteovn, bør på UNESCOS liste over verdenskulturarven. På Raufoss har man derimot opprettet en høyteknologisk næringsklynge med en årlig omsetning på 4,5 milliarder kroner.

På Ekofisk-feltet står en betongkoloss – en ingeniørbragd fra det norske oljeeventyrets barndom, etterlatt i havet, overtatt av selene – mens en ny fase i det samme eventyret har gjort Hammerfest nesten ugjenkjennelig. Nå er også Finnmark, «kanskje den siste bastionen for det gamle Etterkrigs-Noreg», i ferd med å endre seg dramatisk

Motrøslas modernitetstolkning

Marit Eikemo og Nils Rune Langeland forsøker i hver sin essaysamling å forstå dette nye Norge. De skriver begge i spenningsfeltet mellom det som var og det som kommer.

I Stamsund i Lofoten er den gamle fiskemelfabrikken stengt, mens «kunsten og kulturen er i ferd med å overta heile definisjonsmakta i fiskeværet». Drammen er ikke lenger en trelastby, men forstår seg selv som en lysby, med lyspæreprodusenten Osram i en sentral rolle. Eksemplene er hentet i likt monn fra de to bøkene.

Det er riktignok forskjeller mellom dem. Mens Eikemo i Samtidsruinar søker steder og bygninger som har utspilt sin rolle og kanskje kan få en ny, er Langelands Noreg en samling tekster som først sto på trykk i avisa Dag og Tid, opprinnelig presentert som en artikkelserie. Mens Langeland forsøker å kartlegge den folkelige nasjonalkjenslas stilling i dag, og gjør seg til talerør for et agg mot samfunnsvitenskapen i Oslo og kulturradikale 68-ere med folkeforakt og elitistisk naivisme, er Eikemo mindre polemisk og mer personlig.

Lest på Grorudbanen, mellom Stovner og Tøyen, er likevel likhetene tydelige. I lyset fra Ammerudblokkene er det som om Langeland og Eikemo representerer to fløyer i den samme bevegelsen, som nå har dukket opp igjen på den andre siden av Arbeiderpartistaten, med ambisjoner om å fortolke det postindustrielle Norge fra motkulturenes perspektiv. Det er Vestlandet som skriver – i den ene boka vestlandsmannen, med en tydelig understrøm av maskulinitetsnag, i den andre vestlandskvinnen, med et mer feminint blikk.

På Grorudbanen

Man kan lese Eikemo på vei fra Tøyen til Stovner, om man leser litt raskt. I det man går på t-banen, slår det en at Eikemos bevissthet om Odda-litteraturens klisjeer er kledelig. Etter hvert ser man hvordan hun gjør så forskjellige fenomener som omleggingen av forsvaret, psykiatriens historie og spilleautomatforbudet til gjenstand for intens refleksjon, knyttet til minner og møter. Innen man kommer fram, har man imidlertid også lest om Stovnersenteret.

«Dette er ikkje mitt hood», skriver Eikemo. Hun har vært der tidligere, etter et friidrettsstemne i barndommen, og var til og med forelska i en gutt fra «Stoffner, som bydelen blei kalla på det verste». Men hun kjenner seg likevel ikke igjen.

Det er ulykken, da taket raste ned i Centra mat høsten 1997, hun tar utgangspunkt i. Den gikk inn på alle som bodde i dalen, men det var samtidig slående hvordan bygget reiste seg på nytt, og faktisk ble utvidet betraktelig. Eikemo føler et ubehag ved dette. Hun har selvfølgelig rett i at det Steen og Strøm-eide kjøpesenteret er et kommersielt sted, og at det var noe av grunnen til den raske normaliseringen.

At plassen også er mer enn penger, for gutten hun var forelsket i, for dem som spiller basket i Stovnerhallen like ved, for jentene som har en jobb ved siden av skolen, for barnefamiliene som gjør lørdagsinnkjøpene der, klarer hun ikke helt å leve seg inn i.

Hun lurer til slutt på om det kan «skje noko stort og vakkert her òg». Selvfølgelig kan det det.

Oslo indre øst

Langeland kan leses på turen tilbake, om man blar tilsvarende raskt og har mage for mer. Først og fremst er det folkeåndens stilling i «det etternasjonale Noreg» Langeland skriver om. Han trekker linjer fra 1800-tallet til det 21. århundre, fra protestantismen til den oljefinansierte opplevelsesøkonomien, og formulerer spisse, provoserende samtidsdiagnoser. Flere av dem er treffende, som ved Dyreparken i Kristiansand der Julius framstår som det nye Norges apegud. «I dette mangslungne fantasilandskapet av dyr og born kan vi oppleve kimen til ein ny sivilisasjon på nært hald,» skriver Langeland. «Natur, kultur, marknad og barndom går… opp i ei høgre fredsæl, paradisisk sameining.»

Så kommer man fram til Oslo indre øst. I boka: «Sola og dei tretti varmegradane trykkjer menneska ned i gatene. Det er noko brennande afrikansk i lufta,» heter det. Langeland besøker Moskeen i Urtegata. Den er labyrintisk. Forfatteren føler seg som Josef K. i romanen til Kafka. På vei vekk møter han en gruppe menn i Tøyengata, og Langeland føler at han må krysse over til motsatt fortau. Ved Oslo Plaza kommer reaksjonen. «Svarte fuglar stuper innetter og nedetter mot glastårnet, » skriver han. «Er det svaler, undrar eg. Det minner om 11.9. i miniatyr.» Med ett er den store mannen blitt litt redd.

Nasjonens skjebne

Både Samtidsruinar og Noreg kontemplerer over etterkrigsnasjonens stilling. Det er en tapsopplevelse som bearbeides, men ikke uten ambivalens for Eikemos del. Luster i Sognefjorden, der bosniske flyktninger ble innkvartert på 90-tallet, blir for eksempel effektivt kontrastert med norgesreklame myntet på turister.

Langeland er tydeligere i målet. For ham er «forvitringa av den norske nasjonen» et hovedstadsprosjekt. På Oslo vest drømmes det om å «knekkje dei vestlandske motkulturane». «Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket,» skriver han. «Då kjem nemleg det økonomiske til å fylgje etter.»

Det er da man blir oppmerksom på den rollen globaliseringen spiller, selv i refleksjoner rundt behovet for en postindustriell nasjonal identitet. For Eikemo blir den japanske stjernearkitekten Toyo Itos kokonglignende og mislykkede bygg ved Torrevieja i Spania et dobbeltsidig symbol på de norske solflyktningenes isolasjonisme og hennes egen identitetsbehov. For Langeland blir «Nordvegen», turistløypa langs kysten, der en sveitser bader naken i boblebadet ombord i hurtigruteskipet MS Trollfjord, kilden til en alternativ nasjonalmytologi.

Den postindustrielle norskdomsrøsla er ikke helt fri for ironi, med andre ord.

---
DEL