Et lite forsvinningsnummer

«Unnskyld for at jeg alltid er det samme kjedelige ansiktet», sier See-hee til kjæresten. Og bestemmer seg for å få et nytt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«I dag dropper unger innom plastisk kirurgi-kontoret etter skolen, og når de kommer hjem kan foreldrene nesten ikke kjenne dem igjen,» skrev magasinet Asian Time i 2002. Det anslås at halvparten av alle sørkoreanske jenter i tjueåra har fått utført inngrep. Ungdom som ennå ikke har tatt steget, limer daglig opp øyelokkene for å få større, mer vestlige øyne.

Ingen slår Asia på kosmetisk kirurgi. I en verdensdel preget av overbefolkning gjelder det å skille seg ut, og mange investerer i et inngrep for å få bedre jobber. I sørkoreanske Kim Ki-Duks nyeste film, Time, er det imidlertid ikke jobbmuligheter som får hovedpersonene til å gjennomgå drastiske operasjoner. Det er kjærligheten.

Paranoia og paradokser

Igjen er det identitet Ki-Duk utforsker. Det handler om moderne, pene See-hee, som begynner å tvile på kjæresten Ji-woos følelser for henne. Tvilen blir til paranoia, som igjen leder henne til å tro at dersom hun vil beholde kjæresten, må hun bli en annen.

Slike paradokser finner vi i flere av Ki-Duks filmer, og igjen bruker han ansiktsmasker for å illustrere menneskenes avstandstaken til seg selv. I Vår, sommer, høst, vinter… og vår dekker munken og morderen ansiktene sine med papir med kaligrafipåskriften «stengt» når det stormer som verst. Senere kommer en kvinne med ansiktet tilslørt av et skjerf, hun har med seg et spedbarn hun skal forlate.

I Time støter vi på maskene igjen. Ki-Duk peker på det metamorfosiske aspektet, det unaturlige og det voldsomme ved inngrepene, ved å la pasientene bære heldekkende bandasjer i store deler av filmen. I de mest skremmende passasjene bærer See-hee en maske som er et 1:1-fotografi av hennes eget ansikt. Symbolikken her er overdreven og bokstavelig talt påtatt, men effektfull. Ki-Duk makter igjen å gjøre relativt stump symbolikk mektig og var.

Under huden

For når See-hee gråter kan ikke maska gråte med henne, den går i stykker, tårene smelter gjennom fotopapiret. Også i Vår, sommer… tvinger tårene seg gjennom maskens materiale.

Paradoksalt nok bidrar maskene til å blottstille menneskene i deres forsøk på å forsvinne, samtidig som de understreker deres forhold til egen kropp, og dermed til tidens herjinger.

Time er symbolspekket og truende i sitt samtidige subtile og nærmest voldelig direkte uttrykk. Den søker å nå under huden, for så å vrenge den av, innenfra.

Som i Bin Jip – Tomme hus får fotografiet en spesiell betydning. I en scene går See-hee barføtt over bildene av seg selv og kjæresten, bildene er strødd utover gulvet, og det er som hun forsøker å følge tida bakover. Håpløsheten i forsøket understrekes nettopp i bildene og føttenes ulike beskaffenhet. See-hees bevegelser vil alltid være framtidsrettet, hvor enn langt bakover hun strekker seg. Det er frustrasjonen ved denne vissheten Ki-Duk kommenterer.

Slik er det også i Bin Jip, der hovedpersonene bryter seg inn i andres hjem og tar bilder av seg selv foran deres portretter, eller manipulerer bildene. Ved å omforme bilder og ansikter, ødelegger Ki-Duks karakterer deres gyldighet, deres antatte sannhet: I begge filmene gjøres det i forsøk på å kontrollere omgivelsene.

Etter den første operasjonen forsvinner See-hee fra kjæresten, og store deler av filmen går ut på at paret leter etter hverandre. Stadig vender de tilbake til en figurpark på stranda. Blant figurene er to åpne hender med en trapp i mellom. Trappa blir smalere og smalere over de åpne hendene, før den forsvinner ut i ingenting. Dette er figuren paret finner støtte i, finner tilbake til, mens den forsvinnende trappa signaliserer det åpenbare. Igjen brukes døde gjenstander for å si mer enn enhver dialog kunne gjort.

Tross alt dette voldsomme alvor, filmen er også overstrødd med absurd galgenhumor. Karakterene får overreagere og utagere så det hele til tider nærmer seg en moderne farse, og den karikerte oppførselen blir mer enerverende enn absurd. Dette er ikke mennesker vi skal like, og Ki-Duks filmer er ikke laget for nytelse. De skal forstyrre, sette vakre og onde ting opp mot hverandre, grave rundt i den suppa der identitet, moral og svakhet koker sammen. Det blir utfordrende, men i all hovedsak bra.

---
DEL

Legg igjen et svar