Et kremt fra øst

Det er alltid litt morsomt når et dårlig fundert rykte får valutamarkedet til å miste hodet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det gikk ikke lang tid fra en mindre rutinert journalist i China News Service for en drøy uke siden skrev en heller tvilsom artikkel om at myndighetene nå endelig hadde bestemt seg for å revaluere yuan’en, til reaksjonene kom. Via statlige People’s Daily havnet saken hos de anerkjente nyhetsbyråene, millioner ble flyttet i løpet av kort tid, fra dollar til annen valuta, og dollaren falt markert.

Ikke alle av oss vil påstå at de internasjonale finansmarkedene, og da kanskje aller helst valutamarkedet, til enhver tid fungerer uovertruffet og logisk. Men ryktene om at Kina innen kort tid vil sette opp sin valuta, er så langt fra nye. Senest i november skjedde det samme, ryktene begynte å svirre og dollaren noterte sin laveste kurs målt mot euroen noensinne. Nettopp en svakere dollar kan dempe rentepresset fra euroen, og igjen stimulere amerikansk næringsliv.

Kinesiske myndigheter er klar i sin tale: når og hvordan yuan’en revalueres, er helt og holdent et kinesisk, innenrikspolitisk spørsmål. For selv om den enkelte kinesiske lønnsmottaker ville kunne sette pris på å få kjøpt utenlandske varer til en lavere pris, vil et slikt «frislipp» kunne svekke Beijings kontroll med egen økonomi, finansinstitusjoner og derigjennom egen befolkning. Og det sitter som kjent et stykke inne.

Både USA og EU overveier å legge ytterligere restriksjoner på import fra Kina, og da først og fremst tekstilvarer, fordi de mener disse er kunstig lavt priset gjennom den lave valutaen. USA har allerede importrestriksjoner, tildelt da Kina fikk plass i WTO i 2001, som løper ut om tre år, og planlegger nå ytterligere 27.5 prosent ekstra toll, dersom ikke valutaen er revaluert innen seks måneder. Beijing ga litt, da de denne uken åpnet for utenrikshandel også i åtte andre valutaer, i tillegg til yuan.

En revaluering av yuan’en kan bidra til å dempe det enorme amerikanske handelsunderskuddet mot Kina, ved å gjøre kinesiske varer dyrere i USA, og amerikanske varer ditto billigere i Kina. Dette handelsunderskuddet er en medvirkende faktor når den amerikanske sentralbanken setter innenlands rente. Men å redde en særdeles lite bærekraftig amerikansk økonomi, det kan selv ikke kineserne klare. Og kanskje heller ikke krig denne gangen er tingen?

For USA er ikke det eneste landet hvor folk tvinges ut av produksjonssektoren og over i tjenestesektoren. Vi har det samme her hjemme, og selv om vi for en kortere tid kan utvikle ny teknologi som for en stund gjør norsk produksjon konkurransedyktig, blir den fattigere del av verden stadig flinkere til å raskt sette i gang egen produksjon.

Lenge trodde vi dette bare gjaldt produksjonen av gummistøvler, regnfrakker, t-skjorter og elektronikk. Men siden EU-utvidelsene i 1999 og 2004 har vi sett at også innenlandske håndverkstjenester og andre tjenesteytende næringer møter stadig hardere konkurranse, også her hjemme. Og da er vi tilbake til den gamle utfordringen, kan vi leve av å klippe håret til hverandre? Neppe; og det finnes sikkert et vell av dyktige frisører i de baltiske landene. Vi reiser jo dit bort allerede for å fikse tennene våre, da kan vi vel klippe oss samtidig?

Nå er det jo sånn vi vil ha det. Lave priser, lav inflasjon, høye lønninger, kortere arbeidsdager og lengre ferier. Finansminister Foss har vært særdeles ivrig med å ta all ære for den lave prisstigningen i Norge i den valgkampen vi snart har hatt gående i seks måneder allerede. Fagfolk som ikke nødvendigvis skal vinne valget i høst, har påpekt at det nok kan være andre faktorer inne i bildet. Så som den lave prisstigningen internasjonalt.

Og skal vi høre på de samme forskerne, og det kan vi jo alltids diskutere om vi bør, må vi tro at den dagen en kinesisk revaluering ikke bare er utslag av et kremt i redaksjonen hos China News Daily, så må finansminister Foss og kollega Meyer selge unna mer enn sine gamle mødre, om den norske krona ikke også skal gjøre et byks oppover. Så har Foss da kanskje mer til felles med sine kolleger i Beijing, enn han strengt tatt liker?

---
DEL

Legg igjen et svar