Et fritt og sosialt arbeidsliv

SV har ikke gjort seg til talspersoner for økt arbeidsinnvandring, slik LO ser ut til å tro, påpeker Ingunn Gjerstad, faglig leder i SV.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I «Ny Tid» nr 37 av 11.10.03, med tittelen «Frykter cowboytilstander i norsk arbeidsliv» intervjues LO-økonom Stein Reegård. Han fremmer LOs raseri mot høyresidens iver etter å skaffe billigere arbeidskraft og regjeringens statsbudsjett. Reegård sier mye klokt og konstaterer, slik SVs talspersoner har gjort, at regjeringen systematisk svekker arbeidsfolks rettigheter. Dette vil SV slåss mot slik vi har for vane, også i årets budsjettarbeid. I et ellers flott intervju er det en referanse til SVs syn som må bero på en misforståelse. Reegård uttaler at SV har gjort seg til talspersoner for økt arbeidsinnvandring og mener det må ha sammenheng med at partiet har for svak forankring i interessekampen i arbeidslivet. Når en opplyst mann som Sten Reegård uttaler seg slik ser jeg behov for å redegjøre for SVs utgangspunkt i et stort og viktig spørsmål.

I likhet med LO, har SV ennå ikke konkludert, debatten pågår nå – og den må gjøres bred.

Vi er snille – men ikke naive

Vi i SV er kanskje noe naive, men ikke så naive at vi tror at alle har de samme interessene som arbeidsfolk. Enten angrepene på faglige rettigheter kommer i statsbudsjettet eller i de hyppige lovforslag som er denne regjerings varemerke, velger vi side.Vi erkjenner at fagbevegelsen er fundert på en interessekamp der arbeidskraftens pris og arbeidsvilkår gjøres til gjenstand for forhandlinger. Organisering og landsomfattende tariffavtaler har alltid vært en viktig motvekt til dumping av arbeidsvilkår. Det var jo derfor folk organiserte seg i fagforeninger for over hundre år siden. I tillegg til å legge til rette for en fri fagbevegelse må arbeiderklassens partier sørge for tilstrekkelig lovgivning. Mens SV konsekvent solidariserer seg med arbeidsfolk, er det for mange, særlig uorganiserte arbeidsfolk, vanskelig å oppfatte at interessemotsetningene og klasseskiller finnes. Dette skyldes tabloidisering og av-ideologisering. Det kan se ut som om motsetningene blir tydeligere etterhvert som angrepene blir råere og da blir det nok lettere å velge side.

Frykten for mer sosial dumping, i sammenheng med EUs utvidelse fra 1.5.04 og større omfang av den frie flyt av arbeidskraft, er blitt hyppig debattert i det siste. For noen år siden var det andre tilstander i kongeriket. Vi hadde færre arbeidsledige og bare noen få bransjer var preget av det Reegård kaller «cowboytilstander» med løse ansettelser og svakt vern. De som var utsatt for denne konkurransen har ikke vært de best betalte arbeidsfolkene og det var mindre snakk om hvordan man kunne møte dette. Transportarbeiderne har lenge følt det på kroppen. Renholderne i og utenfor Arbeidsmandsforbundet og hotell- og restaurantarbeidere sliter med utnytting og kriminalitet. Bygningsarbeiderne i Oslo har gjennom flere år gjort en kjempeinnsats med å dokumentere hvordan en del av useriøse arbeidsgivere systematisk undergraver faglige rettigheter ved sosial dumping, ikke alltid helhjertet støttet av forbundet.

Nå opplever flere, også innen de tradisjonelt sterkeste arbeidstakergruppene, denne problematikken. Fellesforbundet har belyst det kraftig på landsmøtet sitt nylig og vedtatt resolusjoner. Det har blitt en viktig sak.

Vi er enige om at vi har et par hundretusen for mange ledige hender og at dette er uakseptabelt og uverdig. Landet har en regjering som legger opp til å ha en så høy ledighet de neste årene. SV har alt kommet med offensive forslag for å møte dette – uten å få flertall. I vår foreslo vi offensivt en resept for å få 13 000 personer raskt i arbeid samtidig som viktige samfunnsoppgaver kunne bli gjort. Vi er også enige om at useriøse arbeidsgiveres muligheter for å utnytte mennesker fra land med lavere arbeidsstandarder er gode om vi bare lar markedet rå. SV har derfor krevd utredning av konskevensene av EU-utvidelsen for det norske arbeidsmarkedet, stadig uten å få flertall. Nå står vi her, midt i en av de store utfordringene i kampen mot et mer brutalisert arbeidsliv. Det er bortkastet tid å trekke fra hoften mot hverandre.

La dem komme, la dem bli

SV er et sosialistisk parti fundert på et humanistisk og solidarisk menneskesyn. Nasjonalt, såvel som internasjonalt, er vi for rettferdig fordeling av goder som arbeid og velferd. For oss er det naturlig å gi plass for flere, blant annet gjennom arbeidsinnvandring. På samme måte som vi vil kunne reise ut, som arbeidstakere og studenter.

Retten til arbeid er nedfelt i menneskerettighetene som vi har sluttet oss til.

De av oss som tilfeldigvis er født i Norge, som stadig blir kåret til verdens beste land å bo i, har vel ingen enerett på arbeid og velstand mens andre sulter?

«La dem komme, la dem bli» er et godt gammelt slagord – mye brukt mot høyresidens stadige innskrenkninger i innvandringslovgivningen og i demonstrasjoner mot utsending av flyktninger av oss som ønsker et romsligere Norge. Det er ikke mulig for oss som humanister og sosialister å gå inn for stengte grenser.

Men ikke til slaveri

Vi tror ikke at arbeidslivet kan regulere seg helt selv uten at det blir den sterkestes rett..

Derfor må vi sørge for at virkningene av at arbeidsmarkedet blir friere fra 1.5. ikke forverrer situasjonen vi allerede har med utnytting av arbeidskraft fra land som er fattigere og med lavere arbeidsstandarder. Dagens kontrollsystemer er ikke samordnet og gode nok til å forhindre det som skjer av sosial dumping i dag,. Økt tilsyn og samordning av kontroll er naturlige svar. Det må få konsekvenser for arbeidsgivere å bryte reglene.

Vi er lydhøre for faglige strategier, men forventer ikke at fagbevegelsen skal ta ansvar helt alene med virkemidler som organisering og almenngjøring av tariffavtaler. Innenfor oljesektoren, med sterke fagforbund og oversiktlige arbeidsplasser med mye sikkerhet og kontroll har det vært mulig å få på plass systemer for å overvåke at ingen som arbeider på norsk sokkel skal ha dårligere lønn enn norsk tariff. Det er ikke realistisk i alle bransjer.

Det er viktig å ha klart for seg at overgangsordninger ikke kan brukes til å unngå sosial dumping i seg selv, men et middel vi kan vurdere i tillegg som kan gi oss noe tid til å få på beina gode systemer.

Regjeringens eneste bekymring ved økt arbeidsinnvandring later til å være at det skal føre til misbruk av trygdeordninger. Høyresidens menneskesyn er helt annerledes enn vårt.

Vi må derfor stå sammen mot en utvikling i norsk arbeidsliv som fører til amerikanske tilstander. Desverre er denne utviklingen kommet svært langt, særlig på områder av arbeidslivet med lavest organisering, og den blir framelsket av regjerningen. At midlertidige ansettelser hindrer fagorganisering er en kjent sak. Svake fagforeninger er ingen garanti for velferdsstaten. Europeisk arbeidsliv er langt på vei harmonisert til å ligne det amerikanske arbeidsliv med fleksibilitet og imidlertidighet som erstatter kollektive avtaler. Gjennom EØS-avtalen har vi sagt fra oss en del muligheter til styring til fordel for arbeidsgivernes ønske om denne fleksibiliteten.

Dette er en sak som burde vært drøftet oftere i og av fagbevegelsen. Hva slags forhold har LO idag til EØS-avtalen som man i sin tid ville ha for å sikre eksportnæringene? Det er jo tross alt den som fører med seg både denne frie flyten av arbeidskraft og fratar oss adgang til å ha differensiert arbeidsgiveravgift..

Etter høstens valg har mange flere velgere styrket vår oppslutning og vi er flere i kommune- og fylkesstyrene til å slåss mot økende klasseforskjeller hver dag. SV har ikke flertall sammen med noen til å gjøre alle de grep som skal til for å reversere den systematiske liberaliseringen av arbeidslivet høyresiden har gjennomført de siste årene. Men vi kan legge opp til et skifte i 2005. Et skifte som styrker arbeidsfolk og den økende andelen fattige i verdens rikeste land sine interesser.

---
DEL

Legg igjen et svar