Et fransk nei til EU-grunnloven?

Det første ordentlige slaget om EU-grunnloven står den 29. mai.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fire land har allerede gjort det. Litauen, Ungarn og Slovenia ratifiserte EU-grunnloven i parlamentet, mens spanjolene gikk til urnene den 20. februar. Det ga et solid flertall for ja-siden i Spania; hele 77 prosent. Men oppslutningen var laber. Bare 42 prosent av de spanske borgerne gadd å uttrykke noen mening om den nye felles grunnloven i det hele tatt.

Likevel; fire av 21 land har nå satt sitt offisielle stempel på EU-grunnloven. Da gjenstår bare resten. Minst tre av dem kommer til å legge fram grunnloven i løpet av våren. Det gjelder Tyskland, som vil la parlamentet avgjøre det hele, den 12. mai. Og det gjelder Frankrike og Nederland, der beslutningen har blitt lagt i hendene på folket.

Folkeavstemmingen i Frankrike er 29. mai. I Nederland går den av stabelen tre dager etter; den 1. juni. Inntil for få uker siden, var det nederlendernes avgjørelse som skapte mest angst i Brussel, med dårlige meningsmålinger for ja-siden.

Men nå er det Frankrike som skaper grøsset. For – skrekk og gru: i løpet av et halvt år har Frankrike gått fra å være et solid ja-land (69 prosent) til et mulig nei-land, der over halvparten av innbyggerne, i tre målinger, sier de vil stemme mot.

Er franskmennene i ferd med å melde seg ut av EU?

Fra ja til nei

Franske borgere liker EU mindre og mindre. Én ting er at Frankrike ikke fikk noen skikkelig kommissær etter utvidelsen i fjor, men måtte nøye seg med «bare» transportminister Jacques Barrot. Langt verre er det at «det nye Europa» i øst har lagt seg på en pro-amerikansk linje med brodd mot den gamle tysk-franske aksen som har gitt retning og fart til unionen helt siden stål- og kull-unionen. Verst er det likevel at EU nå planlegger å utvide sitt territorium inn i det gamle ottomanske riket ved å ta inn den tyrkiske staten – som ikke tilhører Europa, rett og slett, verken geografisk eller kulturelt.

Men absolutt aller verst er det faktum at EU går mot en sosial og økonomisk modell som Frankrike hater tanken på. Ultraliberalisten José Manuel Barroso har som sjef for kommisjonen sprutet liv i den fem år gamle Lisboa-strategien, inkludert Bolkestein-direktivet – som tar til orde for sånne horrible ting som mer konkurranse og fritt marked for tjenester i hele unionen.

Det var en offensiv som var ventet, tatt i betraktning Barrosos utvetydige støtte til globalisering, frislipp og liberalisme. Men det kom rett før den franske folkeavstemmingen, i suveren forakt for enhver politisk og økonomisk sensibilitet i Frankrike.

Resultatet var gitt. I løpet av få uker gikk et solid flertall for grunnloven over til et knapt flertall mot. For første gang ble det åpent erkjent at de franske EU-borgerne kunne komme til å stemme nei i en folkeavstemming som er intet mindre enn helt avgjørende for hele unionens framtid. Hvis ett av de 25 landene stemmer nei til forfatningen, enten i parlamentet eller i folkeavstemminger; ja, da er hele grunnloven død. Mange mener at da er også den politiske unionen død.

Det skapte selvfølgelig bestyrtelse i Brussel. Og Barroso må ha oppsummert at hans håndtering av det hele sto noe tilbake for de politiske realitetene i unionen, for å si det mildt. I hvert fall førte de pro-liberalistiske instinktene til Barroso, og kommisjonens nye driv i forhold til Lisboa-strategien, til at Jacques Chirac gikk på offensiven. Den franske presidenten vil nemlig gjerne at hans folk skal si ja til grunnloven. Men ikke for enhver pris.

Deretter skjedde tre ting, som alle var ment å skulle føre tyngdepunktet i unionen tilbake til Frankrike, og/eller til den tysk-franske aksen. Først ble den såkalte stabilitetspakten endret i favør av det tyske og det franske standpunktet. (Se neste side). I korthet innebærer det at de enkelte medlemslandene heretter kan bryte regelen om at budsjettunderskuddet ikke må utgjøre mer enn tre prosent av brutto nasjonalprodukt. Det fører makt tilbake til nasjonalstatene, idet de vil stå litt friere til å bruke offentlige midler i den hensikt å generere vekst i nedgangstider.

Det andre som skjedde var at Bolkestein-direktivet ble trukket tilbake. Det er Bolkestein-direktivet som provoserer franskmennene mest akkurat nå, da det er dette direktivet som åpner for fri konkurranse av tjenester. Regjeringen i Paris har vært i harnisk over at lavkostland i øst skal kunne tilby offentlige og private tjenester i det «gamle» Europa til en brøkdel av prisen i vest. Med kommisjonens retrett i dette spørsmålet, vant Chirac i det minste en foreløpig seier, selv om alle venter at direktivet vil bli lagt fram igjen så snart folkeavstemmingen i Frankrike er over – dog, antakelig, med visse justeringer.

Det siste som skjedde var at Chirac gikk til angrep på den britiske rabatten i EU-systemet, en rabatt som Margaret Thatcher fikk gjennomslag for allerede i 1984. I praksis betyr det at Storbritannia betaler mindre til felleskassen, relativt sett, enn det størrelsen på økonomien skulle tilsi. Chirac aner et «vindu» for å få opphevet denne rabatten i en periode som strekker seg fra mai til juli – etter britiske parlamentsvalg i mai i år, og før britene selv tar over presidentskapet i EU den 1. juli.

Det er en død sak, fordi alle skjønner at britene ikke kan få denne politiske døra i fleisen akkurat nå, et halvt år før de selv skal stemme over grunnloven. Men OK. Jacques Chirac har fått vist sine landsmenn at han har statur som statsmann, at det er politikken som styrer i EU, og at intet kan skje uten nasjonalstatenes samtykke.

Presses mot ja

Det er viktig for Jacques Chirac å formidle nettopp dette budskapet til franske velgere. Og det han sier er: ikke vær redd. Ingenting skjer i unionen som vi ikke er enig i. Ingen kan diktere hva den franske staten skal gjøre.

Det er også et budskap som har nådd kommisjonens leder. Barroso begynte friskt med å tro at han kunne tvinge igjennom en kommisjon som medlemslandene ikke ville ha, men måtte gjøre retrett. Han fortsatte med å pushe en frimarkedsagenda, men måtte – nok en gang – gjøre retrett.

Det ligger to sannheter i dette politiske spillet. Det ene er at Chirac har helt rett. Ingenting kan gjøres i EU uten at de store blokkene og nasjonalstatene er med på det. Det andre er at seieren er foreløpig. Bolkestein-direktivet vil bli fremmet igjen, og unionen vil gå mot mer liberalisme, konkurranse og marked.

De politiske veivalgene i EU skjer i spennet mellom kommisjonens ønsker og medlemslandenes reservasjoner eller entusiasme. Også endringene i stabilitetspakten ligger i et kompromiss mellom Brussel på den ene siden, og Paris og Berlin på den andre. Regelen for budsjettunderskudd ligger fortsatt der, og ingen stat kan bryte den etter eget forgodtbefinnende, eller over en lengre periode. Et høyere underskudd må både begrunnes overfor kommisjonen, være midlertidig og ikke skyte veldig høyt over tre-prosenten.

Men Chirac har fått argumentene han trenger overfor sine egne borgere. Det gjør sjansen for at franskmennene likevel sier ja større. Den franske presidenten har allerede koblet avstemmingen om grunnloven fra spørsmålet om tyrkisk medlemskap ved å love at intet land skal inn i unionen uten at Frankrike er med på det. Og det er ikke regjeringen som skal avgjøre dette, men folket i folkeavstemminger.

Det ryddet av veien en av hindringene for et ja til grunnloven. Det andre ble ryddet av veien da sosialistpartiets medlemmer stemte for.

Likevel er ingenting helt sikkert. Franske topp-politikere husker godt at velgerne sa ja til Maastricht-traktaten med knappest mulig margin i 1992; 49 mot 51 prosent. Derfor legges det nå opp til et løp der franskmennene skal manipuleres inn i et positivt utfall. Fra nå av kommer propagandakampanjene til å fylle det offentlige rommet i Frankrike. Tyskland vil ratifisere grunnloven 12. mai, og håper dermed å inspirere franskmennene til å følge etter. EU fungerer slik det alltid har gjort, med fleksibilitet, kompromisser og manipuleringer, men alltid slik at det hele tiden tas små skritt forover.

Det er EU på sitt beste, eller sitt verste, denne fleksibiliteten. Det er i hvert fall det som gjør at unionen overlever. Og det er denne viljen til fleksibilitet og taktiske retretter som også kan sikre det franske ja’et den 29. mai. Men man er ikke i mål av den grunn.

Den 1. juni skal nederlenderne stemme, med usikkert utfall. Så kommer andre usikre land, som Polen, Tsjekkia, Danmark og Irland. Til slutt kommer Storbritannia, med et foreløpig ganske sikkert utfall. Det blir nei, later det til.

Storbritannia har lagt sin folkeavstemming sist fordi de håper at et annet land vil stemme nei i mellomtiden slik at britene ikke blir sittende med svarte-per. Men det er ikke sikkert det går sånn. Hva hvis alle andre stemmer ja, og britene stemmer nei?

Akkurat nå er det ingen som vet hvordan Tony Blair kan manipulere fram et flertall som støtter den nye grunnloven i EU.

---
DEL

Legg igjen et svar