Et forførende lik

Det er ikke lett å forestille seg at et lik kan være forførende. Men vampyren er det. Nå er historien hans samlet i en ny bok.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vampyren er en av populærkulturens mest fengslende skikkelser, en av de mest filmede og en av de mest litterært aktive. Stadig dukker han opp på den offentlige scene. Til tross for sitt stenk av grav og død er han både vital og forførende, sexy så vel som truende.

Folklorist og «vampyrolog» Arnfinn Pettersen griper i sin debutbok, Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon fatt i nettopp vampyrskikkelsen, hans historie og vår fascinasjon for denne blodsugende ikke-døde daudingen. En historie som på mange måter kan sies å ha startet med et gjeng poeter som kjedet seg.

Den litterære vampyren

Sommeren 1816 var et lite, men eksklusivt følge samlet i to villaer ved Genèvesjøen. I den luksuriøse Villa Diodati huserte lord Byron sammen med sin livlege, den 21 år gamle John Polidori. Femten minutters gange unna hadde poeten Percy Bysshe Shelley tatt inn sammen med sin elskerinne Mary Goodwin, senere kjent som Mary Shelley, og til sist Marys stesøster Claire Clairmont, som hadde et forhold til lord Byron og var gravid med hans barn.

Da det sommeren 1816 dessuten viste seg å regne nærmest uten stans, var det i det vesle følget duket for både intriger og kjedsomhet.

«Byron var sur på Polidori, som han mente var masete og plagsom, pretensiøs og forfengelig,» skriver Arnfinn Pettersen. «Polidori var sur på Byron, som behandlet ham dårlig, men han var også forelsket i Mary. Mary var slett ikke forelsket i Polidori. Claire kastet seg over Byron, noe Byron tillot uten særlig begeistring. Shelley var en smule ubalansert. Og de kjedet seg ikke så rent lite. En hyggelig sommer på landet, med andre ord.»

Slikt blir det god litteratur av.

Ut av et innfall om at hver av dem skulle sette seg ned og skrive en ordentlig spøkelsesfortelling, dukket to av skrekkhistoriens største skikkelser opp: Frankensteins monster, produsert av Mary Shelley, og gentlemansvampyren. Sistnevnte skal ha vært et resultat av både et fragment påbegynt, men aldri utkommet, forfattet av lord Byron, og den – i dette tilfellet – mer handlekraftige Polidori.

En blodsugende herre

Polidori skrev nemlig en fortelling som han fikk publisert, og som for lengst har gått i glemmeboken. Det som derimot satte mer varige spor, var at han noterte hovedtrekkene i den fortellingen Byron begynte på. Dette resulterte i en fortelling bygd på Byrons idé – The Vampyre.

The Vampyre var neppe noe grensesprengende litterært verk. Men den introduserte gentlemansvampyren lord Ruthven, en mystisk herre med sans for å omgås sosieteten, nedlegge kvinner og lure godtroende mennesker for deres penger. Ruthven har overnaturlig styrke og suger blod ved å bite sine unge kvinnelige ofre i halsen. Og han er en gentleman, en dannet kar i elegante klær, en forfører.

Historien ble opprinnelig publisert i et tidsskrift under lord Byrons navn, ettersom utgiveren mente at den ville selge bedre slik. Med unntak av The Vampyre gjorde aldri John Polidori noen litterær karriere, og han døde blakk og suksessløs 26 år gammel i 1821, muligens etter å ha tatt sitt eget liv.

Den første hele vampyrromanen på engelsk var derimot den i ettertiden ikke mer bemerkelsesverdige Varney the Vampyre, utgitt over 109 hefter fra 1845 til 1847. Til tross for høyst manglende litterære kvaliteter gjorde fortellingen suksess i samtiden, og til slutt ble den samlet i form av en roman på intet mindre enn 868 sider.

Bram Stokers Dracula

Verdens mest kjente vampyr er derimot utvilsomt Bram Stokers Dracula, og endelig beveget vampyrfortellingen seg fra trash til mer minneverdig litteratur. Hovedpersonen, grev Dracula, har en viss logikk, og en interessant biperson, vampyrkjemperen Van Helsing, introduseres.

Boken kom først ut i 1897, og har siden satt standarden for hvordan en vampyr skal være. Bokens Dracula er en transilvansk adelsmann som har overlevd – på sett og vis – århundrenes gang ved å suge blod av andre mennesker. Han er innlosjert i slektens borg i de transilvanske fjellene, men reiser i løpet av boken til England for å angripe den mannlige heltens tilkommende og hennes venninne, i omvendt rekkefølge.

Dracula har huggtenner, kan krype nedover loddrette vegger og omforme seg til forskjellige dyr eller tåke. Han har en magisk kraft over ulver, han sover i en kiste, han vises ikke i speil, han spiser og drikker ikke – unntatt blod – han tåler ikke kors, hvitløk og staker gjennom hjertet (underlig nok).

Med Dracula videreføres og befestes gentlemansvampyren. Han blir rikere og mer detaljert, og han setter en endelig standard for hva man kan forvente seg av en vampyr.

Vlad Tepes

Det har vært alminnelig antatt av opphavet til Dracula er den transilvanske prinsen Vlad Tepes, som levde på 1400-tallet. Navnet Tepes betyr Spidderen, ettersom han hadde en forkjærlighet for å spidde mennesker på påler og visstnok likte å dinere blant sine spiddede, skrikende ofre. Tepes gav opphav til en rekke tekster om sine grusomheter som florerte i samtiden. Tilnavnet hans var Dracula, som kom av at faren hans var medlem av den tyske Drageordenen. Symbolet deres var en drage, og tilnavnet Dracul, som faren var kjent under, betyr både drage og djevel. Dracula betyr sønn av Dracul. Spørsmålet er hvorvidt Bram Stoker altså baserte sin skikkelse, den transilvanske adelsmannen Dracula, på virkelighetens figur, som han har mange ytre likhetstrekk med, og som hadde minst så grusomt rykte som den litterære skikkelsen.

Det er lite sannsynlig, ifølge Arnfinn Pettersens nye bok, ettersom Bram Stoker skal ha hatt svært begrenset kunnskap om den historiske personen hvis navn han lånte. Den historiske Dracula har da heller ikke det frynsete ryktet man kanskje kunne forvente i dagens Transilvania, hvor han mer hedres som en stor motstandsmann mot tyrkerne og krigsherre – transilvanerne har en tendens til å tilgi grusomme tidligere herskere, enten det dreier seg om Dracula eller den mer moderne Ceaucescu. Dette til tross for at Vlad Tepes ifølge anslag skal ha tatt livet av så mange som 40 000 mennesker av en befolkning som da talte under en halv million. Men noen vampyr var han aldri kjent som.

Fremmedfrykt

Blant de mindre sympatiske sidene ved vår vampyrfascinasjon er fremmedfrykten. Vampyren går midt iblant oss, han kan passere for en av oss, men han har en skjult og grusom identitet. I versjonen med størst gjennomslagskraft, Bram Stokers Dracula, kommer han fra et sted klart bakenfor sivilisasjonen, fjellene i Romania. Men han kan angripe også «oss», i dette tilfellet anstendige engelskmenn, bokstavelig talt på vår egen hjemmebane. Han er en ulovlig innvandrer i verste versjon, der han på sin fordekte ferd over havene utrydder en hel besetning på et skip på sin vei til sivilisasjonen, sniker seg i land og lever under skjult identitet så vel som adresse. Han utnytter gode menneskers tillit, og han tar gode menns kvinner fra dem. Og han er en representant for en av de ville, utemmede fremmede.

«Reflekterer boka noe, er det hvor utrygg viktorianske menn opplevde sin rolle å være, hvor mye de fryktet den ville verden som de mente omgav dem. Og i dette ligger en frykt for at kvinnene, hvis de fikk velge, ville foretrekke nettopp dette ville fremfor dem,» skriver Pettersen.

I tillegg har forestillingen om vampyren av flere blitt sammenlignet med antisemittiske forestillinger om jøder, som Pettersen skriver: «Ifølge disse stereotypiene er jødene tilsynelatende som oss, de lever blant oss og ser ut som oss, men i virkeligheten er de fiender av ‘oss’ og ‘vårt’ samfunn. Nettopp den egenskapen gjør dem, ifølge nazistene, til langt farligere enn ‘vanlige’ laverestående raser.»

Folketroens vampyrer

Vampyren er på ingen måte et rent litterært produkt. Allikevel er folketroens vampyr en ganske annen enn den litterære gentlemansvampyren. Det er lite sexy å spore i virkelighetens rapporter om lik som ikke finner hvile i graven.

Fra Serbia rapportertes det blant annet i året 1732 om de forferdeligste hendelser i den vesle landsbyen Medvegia, hvor en lang rekke vampyrer skulle ha herjet. Det hele begynte da en grensesoldat ved navn Arnold Paole døde, ifølge lokalbefolkningen. Paole hadde blitt så alvorlig plaget av en vampyr at han hadde spist jord fra en vampyrgrav og smurt seg inn med vampyrblod. Dette skulle hjelpe til å bli kvitt vampyren, men hadde den uheldige bivirkningen at Paole selv ble vampyr etter sin død.

Tjue-tretti dager etter at Paole falt ned fra en høyvogn og brakk nakken, begynte han å hjemsøke skrekkslagne individer i landsbyen. Offisielle rapporter bevitner at han skal ha drept fire personer i denne perioden. Etter førti dager grov derfor myndighetenes representanter opp graven til Paole, og fant ham i «lytefri tilstand uten tegn til forråtnelse». Normal prosedyre ble fulgt, og vampyren Arnold Paole fikk derfor en stake gjennom hjertet, hvorpå kroppen ble brent. De fire ofrene ble behandlet på samme måte, ettersom man regnet med at de også måtte ha blitt til vampyrer.

Det som gjorde saken enda verre, var at Paole også hadde overfalt husdyr i området, og at kjøttet var blitt spist av de andre i landsbyen. Resultatet ble den reneste vampyrepedemi, for også den som spiser kjøtt av et dyr som har vært plaget av en vampyr, kan komme til å dø og bli til en vampyr. Den offisielle delegasjonen måtte derfor grave opp gravene til sytten personer som hadde dødd den siste tiden og behandle dem på samme måte som de førnevnte.

Høyst usexy

Det finnes en rekke dokumenterte tilfeller hvor antatte vampyrer har blitt gravd opp av kistene sine. Vampyrtroen har vært levende fra Hellas via hele Øst-Europa til Tyskland. Især later det til at serberne har hatt en aktiv oppgravingspolitikk, og at Romania har vært hjemsøkt av mange vampyrer. Sistnevnte sted kunne man også være dømt til å bli vampyr allerede ved fødselen, for eksempel hvis man ble født som sjuende barn i en familie.

Forestillingen om vampyren i folketroen er langt mer fragmentert og varierende enn i litteraturen. Den tradisjonelle vampyren er et omvandrende lik som lokalt angriper sine levende slektninger og naboer. Han er kledd i likskjorte fremfor dress, og han er på ingen måte mer sexy enn andre lik. Ikke har han noen større forkjærlighet for jomfruer eller vakre kvinner heller. Og det er ikke engang sikkert at han suger blod av sine ofre. Derimot er han ofte opphavet til epidemier, det vil si at han har en tendens til å få skylden når mange mennesker dør på tilsynelatende uforklarlig vis over et kort tidsrom. Han er et spesielt ondsinnet og farlig spøkelse.

Vampyrens tiltrekningskraft

Det mest besynderlige med vampyren er derfor kanskje hvordan dette i utgangspunktet høyst utiltalende spøkelset har gått over til å bli en så tiltalende skikkelse. For det er klart at folketroens omvandrende lik har lite til felles med sin moderne etterkommer, som kan beskrives som en dandy vel så mye som en dauding:

«Den moderne vampyren er en adelsmann, gjerne med en forkjærlighet for svart. Vi snakker slengkapper, smoking, flosshatt, blonder eller hva annet som nå kan vekke assosiasjoner til dekadanse og velstand. Den moderne vampyren er en dandy. Og som dandyer flest bærer han preg av sin utsvevende livsstil – han er tynn og blek.,» skriver Arnfinn Pettersen.

Hva som enn har skjedd med ham underveis, fremstår han i moderne tapning som underliggende fantasier vel så mye som redsler. Det kan neppe være tilfeldig at en rad av høyst tiltalende menn som Tom Cruise, Brad Pitt og Antonio Banderas i løpet av de siste årene har bekledd rollen som vampyr.

Og ja – det handler dels om både dandyvampyrens seksuelle tiltrekningskraft, om dominans og underkastelse. Men vel så mye om opprør, subgruppers liv og levnet på siden av det øvrige samfunnet, og om det Arnfinn Pettersen karakteriserer som en vedvarende studenttilværelse, blottet fra krav om konformitet og ansvar, om udødelighet, rikdom og annerledeshet. Vampyren er på siden av det øvrige samfunnet, og han later til å leve godt der. Han kan rett og slett gi oss en livsstil vi ellers aldri kunne drømme om.

---
DEL

Legg igjen et svar