Et europeisk venstreparti

Et europeisk venstreparti, EL (European Left), ble stifta med stor stas i Roma sist helg. Det omfatter fra starten 15 partier, de fleste fra sør og øst i Europa.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En lang og omstendelig prosess ligger bak stiftelsen. Pådriverne har vært Rifondazione Comunista fra Italia, PDS fra Tyskland og Synaspismos, SV-partiet i Hellas. Det har vært dragkamper og filing på den politiske plattformen og på vedtektene for partiet i over et år.

Vedtektene definerer det europeiske venstrepartiet som en «desentralisert forening av uavhengige og suverene europeiske venstrepartier» som skal samarbeide basert på konsensus.

Det skal holdes en kongress annethvert år med inntil 12 delegater fra hvert medlemsparti. Mellom kongressene skal partiet ledes av et styre der hvert medlemsparti har rett på to medlemmer.

Hvorfor et europarti?

Noe av bakgrunnen skyldes at EU i løpet av høsten vil overføre penger til alle partier som har etablert seg på overnasjonalt EU-nivå. Sosialdemokratene har lagd seg et slikt parti. Den moderate høyresida har sitt parti, EPP, det europeiske folkepartiet. De liberale og de grønne har også sine partier.

Slike europartier kan få penger fra EU hvis de er representert i EU-parlamentet, i nasjonale parlament eller i regionale parlament i minst fjerdeparten av EUs medlemsstater – eller hvis de har fått mer enn tre prosent ved siste valg til EU-parlamentet i minst fjerdeparten av medlemsstatene.

Minst sju land

I et EU med 25 medlemsland betyr det at et europarti må ligge over slike terskler i minst sju land. Det nye venstrepartiet ligger helt på grensa. I dag oppfyller det krava i fem land, i Tyskland, Frankrike, Italia, Spania og Hellas. Det nye partiet trenger derfor tsjekkerne og slovakene for å nå opp i de nødvendige sju land.

Og marginene er små: I Hellas har Synaspismos ved de to siste valga ligget nær den nasjonale sperregrensa på tre prosent. Det vil derfor bli satt inn mye på å få med AKEL og portugiserne som medlemmer etter hvert.

Den politiske begrunnelsen

Den politiske begrunnelsen for det nye partiet ligger naturligvis på et annet plan. På hver sin måte har de tre initiativtakerne, italienske Rifondazione Comunista , tyske PDS og greske Synaspismos, kjørt fram perspektivet om at høyrekreftene må møtes på europeisk nivå. Når kapitalen sprenger de nasjonale grensene, må sosialistene også gjøre det.

Rifondazione Comunista har særlig sterkt markert betydningen av å utvikle et nært samarbeid med de nye sosiale bevegelsene, de som i Sør-Europa (Italia og Spania) stadig får fram hundretusener i kraftige demonstrasjoner mot den politikken som føres nasjonalt og globalt.

For PDS og Synaspismos har nok grunnmotivet vært enklere: å vise at partiet er del av noe langt større enn det har klart å bli på nasjonal grunn.

Hvem er med fra starten?

Kjernen i det nye partiet er en del av de partiene som lenge har samarbeidet i venstregruppa GUE/NGL i EU-parlamentet. Denne gruppa er av politiske grunner todelt. Hver del har sin egen politiske plattform. GUE står for det «unitære europeiske venstre» og NGL for det «nordiske grønne venstre» (SVs søsterpartier i Sverige, Danmark og Finland).

Fra GUE-gruppa går venstrepartiene i fire store EU-land inn i det nye europartiet. De er PDS fra Tyskland, det franske kommunistpartiet (PCF), Rifondazione Comunista fra Italia og den spanske venstrealliansen Izquierda Unida. Det fins ikke noe britisk venstreparti i EU-parlamentet.

Ingen fra Norden

Fra de små EU-statene er det bare Synaspismos fra Hellas som blir medlem fra starten. Ingen av de nordiske partiene går inn i det nye europartiet. Det gjør heller ikke sosialistpartiet i Nederland (SP) eller det portugisiske kommunistpartiet (PCP).

Begrunnelsen for å stå utafor varierer noe, men det er en felles skepsis i alle disse partiene til å lage en europeisk overbygning som ikke i stor nok grad er uttrykk for et faktisk politisk fellesskap – og nok også en frykt for å bli gjort medansvarlig for politiske standpunkter og initiativ en ikke deler.

AKEL nøler

Etter EU-valget i juni vil AKEL, det store venstrepartiet på Kypros, rykke inn i EU-parlamentet. Partiet fikk 35 prosents oppslutning ved det siste valget, ble største parti og deler regjeringsmakta med et sentrumsparti. AKEL meldte i januar overraskende fra om at det ikke vil gå inn som medlem i det nye europartiet, og at det vil nøye seg med observatørstatus.

Nøler gjør ikke promillepartier i Østerrike (kommunistpartiet) og Estland (et svakt, men sympatisk sosialdemokratisk parti). De vil inn for å få drahjelp fra ei tyngre venstreside i andre land.

Tsjekkere og slovaker

Mest problematisk for det nye partiet er det at kommunistpartiene i Tsjekkia og Slovakia vil inn i det nye partiet – og blir godtatt. Ingen av partiene har tatt noe skikkelig oppgjør med fortida si. Det fins en ungdomsfløy i det tsjekkiske partiet som nok etter hvert vil vinne fram i partiet og gjøre det om til et tsjekkisk PDS. Men det er et godt stykke igjen.

Det tsjekkiske kommunistpartiet fikk over 18 prosent ved siste valg og kan få ei stor gruppe i EU-parlamentet. Det slovakiske kommunistpartiet er langt svakere, men kan også bli representert.

Tilsvarende, men svakere, partier fra Ungarn og Romania har også meldt sin interesse for medlemskap.

Hva mener SV?

Det nye partiet er åpent for venstrepartier utafor EU. SVs landsstyre vil ta standpunkt til hvordan SV skal stille seg til det nye europeiske venstrepartiet på et møte til høsten. I sentralstyret har holdningen til nå vært at SV bør søke observatørstatus både i EL (European Left) og i det grønne europartiet. SF i Danmark har lenge vært observatør i det som tidligere het Den grønne føderasjonen og som nå er omgjort til et grønt europarti med medlemspartier i 29 land.

Flertallsholdningen i SVs sentralstyre har vært at i en europeisk sammenheng bør SV bevisst markere seg som både et rødt og et grønt parti. Det er i dag lite kontakt mellom røde og grønne partier i Europa. I mange land finner en berøringsangst begge veier.

Den rødgrønne polen

Det er også slik at der hvor røde partier tidlig tok miljøutfordringene på alvor (Danmark og Norge) og omgjorde seg til rødgrønne partier, der har det ikke vært vekstmuligheter for den type ensidige miljøpartier som en finner i de fleste land i Europa.

Det kan derfor være viktigere å etablere et rødgrønt alternativ som bru og kontaktpunkt mellom et europeisk venstreparti og et europeisk miljøparti enn å slutte seg som medlem til én bestemt av disse partikonstellasjonene.

(dag seierstad) F:Dag SNy TidNy Tid 2004Ny Tid 18-04-eur. venstreparti.doc

---
DEL

Legg igjen et svar