Et europeisk alternativ?

Europa er tvunget over i co-pilot-setet i internasjonal politikk.

(left to right)Cpl. Alfred F. Torrissi from Philadelphia
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et nytt USA har vokst frem de første årene av det nye årtusen. Et USA som bryr seg mindre om europeiske synspunkter på global maktpolitikk. Den respekten USA en gang hadde for Europa, forsvinner til fordel for en lettere forakt. Ikke minst blir Europa ansett for å være antisemitisk. Klarer EU å bli en reell motvekt?

I moderne tid har verden aldri sett en mer dominerende nasjon enn dagens USA. Det gjelder militært, økonomisk, kulturelt og teknologisk. USA, med bortimot alle verdens nasjonaliteter innenfor sine landegrenser, blir et mini McWorld, men et McWorld tuftet på sannheten om å være størst og sterkest, rettskaffen og «selfmade». En slik overbygning gjør noe med nasjonens tenkesett. Det påvirker dens diplomater, dens soldater og dens ledere. Dersom president Bush finner det formålstjenlig – innenrikspolitisk mer enn utenrikspolitisk – å angripe Irak, så blir Irak angrepet. USAs Forsvarsminister Donald Rumsfelds irriterte utfall mot «det gamle Europa» i opptakten til Irak-krigen viser Goliats utålmodighet med all tydelighet.

Sydende vulkaner av uro

George Bush og hans kvinner og menn oser selvtillit, de innehar en verdensanskuelse hvor USA har et oppdrag og en forpliktelse til å fremme demokrati og rettferdighet. Europa, derimot, har mistet sitt «moralske kompass», slik Pentagons fremste rådgiver, Richard Pearle, uttrykker det. Det har blitt USAs lodd å få resten av verden til å forstå. Det gamle kontinentet, Europa, står igjen som ansvarlig for å ha rotet til verden gjennom sine koloniale eventyr og eskapader. Da europeerne, mer eller mindre frivillig, dro seg ut av koloniene, ga de fra seg sydende vulkaner av uro, hat og problemer. India og Pakistan, Palestina og Israel, tutsier og hutuer.

Det er derfor ikke nødvendigvis kynisme som ligger til grunn for USAs egenrådighet i utenrikspolitikken. Det er også forakt for europeisk fatalisme og forsiktighet. Hadde det vært opp til EU, slik amerikanerne ser det, ville argentinske styrker fortsatt ha stått på Falklandsøyene, Saddam Husseins i Kuwait, og Slobodan Milosevics i Bosnia og Kosovo.

Europa huskes for München-avtalen, og for mange andre kompromisser som har fordekt politiske og sosiale problemer mer enn løst dem. Dagens europeiske topp-politikere blir derfor av en del amerikanske kommentatorer satt i samme bås; de har aversjon mot risiko, de tenderer mot multilaterale løsninger og vil ha fred og ro. Amerikanske politikere, derimot, har brukt makt, har sett resultater og liker prinsipper

Europeisk antisemittisme?

Det er særlig i synet på Palestina- Israel konflikten mange amerikanere synes å ha fått Europa opp i vrangstrupen. Amerikanernes støtte til den omstridte israelske sikkerhetsmuren er et av mange eksempler. Mens EU er kraftig motstander av muren, er verken Bush-administrasjonen, John Kerry eller Hillary Clinton villige til ytre et eneste forbehold.

En av landets mest kjente utenrikspolitiske kommentatorer, Thomas Friedman i The New York Times skriver at det europeerne ønsker mer enn en slutt på israelsk okkupasjon, er at Ariel Sharon skal begå en virkelig massakre. Kun da, sier Friedman, kan europeerne bli kvitt sin Holocaust skyld og vil kunne si: «Se på jødende, de er verre enn oss».

Andre kommentatorer peker på at USA er det eneste landet jøder kan føle seg hjemme i og kalle sitt eget, utenfor Israel. Mens jødene ville tenke seg om to ganger i forhold til å bosette seg i Europa, et kontinent som ikke inkluderer konseptet «den multeetniske stat» innenfor sin nasjonalisme. «Europeisk kultur er gjennomsyret av forakt for de andre (otherness) skriver Leon Wieseltier i The New Republic. (Sitat fra Financial Times, 3. – 4. august 2002)

Vår egen justisminister, Dørum, fikk oppleve noe av denne stemningen på kroppen, under sitt offisielle besøk i Washington for to år siden. Mye av tiden under det tre dagers besøket ble benyttet til å redegjøre for Norges forhold til Israel. Dørum fant det nødvendig å fortelle at han selv har jødisk blod i årene!

Den norske ambassaden i Washington har mottatt tusenvis av sterkt kritiske henvendelser fra opprørte amerikanske jøder gjennom de siste åren. Mange av henvendelsene er hatske i tonen. Men den norske ambassaden er ikke alene om å få slike hatmail. I en større artikkel i The Independent (9. juli 2002) beskriver journalisten Robert Fisk en ny trend hvor høyreorienterte jøder og kristne fundamentalister går sammen i å markere avsky overfor det de mener er amerikanske mediers ensidige dekning av konflikten i Israel, dvs. for palestinskvennlig. Særlig får kritiske amerikanske jøder gjennomgå. Videre viser Fisk til hvordan amerikansk utenrikspolitikk påvirkes av den sterke og innflytelsesrike jødiske lobbyen, og ikke minst hvordan valg til Kongressen kan påvirkes ut i fra standpunkt i Midtøsten.

Transatlantisk skisma

Både USA og Israel har en selvoppfatning som «frontier states» hvor nybyggere har gjort nasjonene rike gjennom å jobbe «i sitt ansikts sved». Dette har de gjort til tross for fiendtligsinnede motkjefter opp gjennom historien. Begge land har et sterkt forhold til sin Gud, og begge føler de har en historisk misjon. Europeisk vankelmot skal ikke få hindre dette.

Det bygges derfor opp motsetninger innenfor det transatlantiske fellesskapet som får konsekvenser når det gjelde større internasjonale avtaler og traktater. USA styrer suverent unna alt som oppfattes som å binde deres handlefrihet. Landet har problemer med å gå inn for en permanent internasjonal straffedomstol. Teoretisk kunne da amerikansk militært personell bli stilt for en internasjonal domstol, noe som passer Pentagon dårlig.

På rekke og rad har vi sett USA de seneste årene si nei til ratifisering av Kyoto-avtalen om reduksjon av skadelige drivhusgasser, sagt nei til forbud mot biologiske våpen, likeså nei til totalforbud mot kjernefysiske prøver, ensidig trukket seg fra AM-avtalen med Russland og avvist avtalen om forbud mot landminer. The Economist har i en bred studie av dagens USA hevdet at det råder en følelse av at USA alene kan fastsette de internasjonale spillereglene, og at USA også kan håndheve dem.

USA er anfører i kampen mot internasjonal terrorisme. Ingen er i tvil om det. Kanskje det passer EU å ha det på den måten? Risikoen er høy for at USA før eller siden får nye alvorlige anslag mot seg. Terrorens propaganda maler sionisme og USA på veggen som de største fiendene. Så lenge USA sitter med fingeren rundt avtrekkeren, så lenge landet velger å handle, uansett hva tidligere allierte måtte si, vil USA være hovedmålet for tilbakeslag, til tross for terroranslaget mot Madrid.

Storbritannia forblir USAs bruhode i Europa, som det landet som føler det har spesielle transatlantiske forbindelser. Tony Blair har fortsatt manøvreringsmuligheter andre europeiske stasoverhoder ikke har. Storbritannia satser også hardere på fornying og oppgradering av eget forsvar. Så mye at Jaque Chiraque sommeren 2002 i en større tale ba nasjonen om å se til britene og deres forsvarsbudsjett, for å presse frem en kraftig økning også i det franske forsvarsbudsjettet.

Men til syvende og sist passer det USA å ha et Europa som ennå ikke har en egen President, et like sterkt forsvar og en like stor klokketro på egen fortreffelighet og historiske misjon. Irak-krisen vanskeligjorde det konstitusjonelle grunnarbeidet Valeri Giscard D’Estaign tok på seg. De nye østeuropeiske medlemsstatene som nå har kommet inn i EU er mer proatlantiske enn deler av «det gamle Europa», og føler de har USA å takke for kommunismens fall. I mellomtiden er Europa tvunget til å innta co-pilot sete, på samme måte som resten av verden måtte tåle det da Storbritannia innehadde en tilnærmet lik posisjon. Om da ikke «det gamle Europa», først og fremst ved Frankrike og Tyskland, kan være pådrivere for en raskere, alternativ vei, gjennom EU?

---
DEL

Legg igjen et svar