Et bittert oppgjør med Pentagon

Først vant han krigen for de allierte. Så ble han sparket som øverstkommanderende i Nato. Nå har Wesley K. Clark skrevet om den merkverdige krigen, slik han husker den. Det har blitt et ramsalt oppgjør med Pentagon.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På Nato-toppmøtet i Toronto, Canada – noen måneder etter «Operation Allied Force» – skulle lærdommen etter krigen mot Serbia trekkes. Én av forsvarsministrene – vi får ikke vite hvem – startet sin oppsummering med å si at «tja, det eneste vi har lært av dette er at vi aldri ønsker å gjøre noe slikt igjen.»

Det var en bemerkning som bar i seg alt stresset, kaoset og nesten-tapet mot Milosevic’ styrker i Kosovo. Nato kom merket ut av konflikten, til tross for at de allierte altså vant. Det var den første krigen i Natos 50 år lange historie, og den falt sammen med jubileet i Washington i april. Men krigen var en dyrekjøpt erfaring, og det er grunn til å tro at flere delte oppfatningen om at det burde bli veldig lenge til neste gang Nato kastet seg ut i et lignende eventyr.

Så langt går ikke Wesley K. Clark i sin bok «Waging Modern War – Bosnia, Kosovo and the Future of Combat.» Men han går så langt som til å si at hvis de allierte skal gjøre noe lignende igjen, så må det skje på en helt annen måte og med en helt annen politisk vilje til å stå løpet ut. For krigen mot Serbia var et skoleeksempel på hvordan ting ikke skal gjøres. Den manglende planleggingen, hastverkstilpasningen underveis, uviljen mot å akseptere militære tap og den ensidige satsingen på flystyrker gjorde «Operation Allied Force» til et heller dårlig militært prosjekt.

Noen uker ut i krigen ble det klart at flyene kanskje ikke ville greie jobben. Mange var overrasket over det, men ikke general Wesley K. Clark.

Husker vi Wesley Clark? Han var øverstkommanderende for de allierte styrkene i Europa, eller SACEUR som det heter på militært Nato-språk. SACEUR, som altså står for Supreme Allied Commander, Europe, og som er sjef for SHAPE, eller Supreme Headquarters, Allied Powers Europe.

Men Clark var også CINCEUR, med andre ord Commander in Chief, European Command.

Som SACEUR var Clark ansvarlig overfor de 19 Nato-landenes regjeringer, generalsekretær Javier Solana og Natos hele beslutningsapparat. Som CINCEUR tok han sine ordre fra Washington, Det Hvite Hus og Pentagon, som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa.

Det var et salig kaos, skal man tro Clark, men mer om det seinere.

Som øverstkommanderende for både det ene og det andre, var det Clark som ledet luftkrigen mot Jugoslavia. Det var general Clark med sine fire stjerner som ble pådyttet oppgaven å bringe serberne til fornuft, stanse krigen i Kosovo og bringe partene tilbake til forhandlingsbordet.i Rambouillet – som var det opprinnelige målet.

Det var diplomati bakket opp av militær styrke. Seinere ble det militær styrke bakket opp av diplomati etter hvert som krigen utviklet seg langs helt utenkelige spor – og tilslutt sporet av i en blodtåke av massakrer, deportasjoner og brennende landsbyer.

Nato hadde ikke vært forberedt. Og det ble opp til Clark å presse på for hardere krig og flere angrep etter hvert som de serbiske styrkene gikk mer og mer berserk.

Når en krig først er satt igang, har man intet annet valg enn å vinne, var Clarks filosofi. Underforstått: det er helt hårreisende å starte en slik krig og samtidig ikke gi den militære øverstkommanderende de ressurser som skal til for å vinne den.

Han vant til slutt. Og det var ikke akkurat takket være de politiske lederne, skal man tro Wesley Clark. Ei heller var det takket være Pentagon, som «belønnet» Clark med å frata ham kommandoen i Europa.

I dag er Wesley Clark pensjonert general. På første side i boka står det: General Wesley K. Clark – U.S. Army (Retired). I parentes. «Waging Modern War» er derfor et takk for sist til dette Pentagon med sine gammelmodige stabssjefer og manglende forståelse for kommandolinjer og moderne krigføring. Det er et oppgjør i ettertid, og boka bekrefter absolutt alt som sto i avisene – og mer til – om hvor nær Nato var å gå fullstendig på trynet i Kosovo.

I beskrivelsen av krigen fra dag til dag får leserne et bilde av en general som fortvilet forsøker å balansere de politiske overveielsene mot den krigens dynamikk som utvikler seg på slagmarken. De 19 Nato-nasjonene går til krig for å tvinge serberne tilbake til forhandlingsbordet i Rambouillet, og meningen er å bombe noen dager inntil Milosevic gir etter.

Det var en allmenn oppfatning i Natos politiske ledelse at president Slobodan Milosevic «trengte» en liten krig; som et slagkraftig argument overfor de enda verre hardlinerne i Beograd. Noen bombetokter à là Bosnia var det som skulle til, var omkvedet til statsministre, utenriksministre og presidenter. Luftkrigen ble derfor åpnet med 51 bombemål og 366 fly, og man så for seg et scenario der det hele skulle være over til påske – en drøy uke etter.

Og om ikke krigen var over innen den tid, sånn fullt og helt, skulle man i hvert fall ha en pause i bombingen, slik at samtalene kunne gjenopptas.

Clark ser de trange rammene han har fått, og de politiske hensynene som ligger bak. Men han ser også at den politiske dynamikken er i ferd med å vike plassen for en militær dynamikk, basert på krigens egne prinsipper. For serberne viker ikke unna. Istedet starter de en massiv fordriving av kosovo-albanere, som strømmer inn over grensene til Albania og Makedonia. De svarer på militær måte; skyter ned et fly; tar noen amerikanere som gissel og leker katt og mus med Nato i det dårlige været over Kosovo.

Det går ikke mange dagene før de politiske intensjonene er overkjørt av virkeligheten. Målet er ikke lenger å tvinge serberne tilbake til Rambouillet. Det nye målet for Nato er å stanse den etniske rensingen i Kosovo. Noen uker ut i krigen blir målene endret på nytt; forsterket og gjort videre: våpenhvile, alle serbiske styrker ut av Kosovo, et internasjonalt engasjement i form av KFOR-styrker, alle flyktninger tilbake til Kosovo og forhandlinger om provinsens framtidige, politiske status.

Målene blir til underveis, slik midlene også blir det. Clark presser og presser, i alle de kanaler og kommandolinjer han har til rådighet: Flere mål å bombe, flere strategiske mål, flere mål i Serbia og ikke bare i Kosovo, flere mål som rammer Milosevic’ forsvarssystemer, kommunikasjoner, radaranlegg, flyplasser, militære og politiske sentra, oljelagre, industri, bruer, veier og tv-stasjoner. Når krigen først er satt igang, mener Clark, så må man også fullføre. Nato kan ikke tape denne krigen. Det står om hele organisasjonens framtid, om de 19 regjeringenes framtid, dog ikke om Vest-Europas framtid, men likevel…

Han får det som han vil, men ikke uten kamp. Lister med nye bombemål sendes på «høring» til 19 regjeringer; noen vil bombe der men ikke der, noen vil bombe bare i Kosovo, noen mest i Beograd, og noen vil helst ikke bombe i det hele tatt.

Alle bombemålene skal godkjennes av et samstemmig Nato, og noen tas ut der andre kommer inn. Det er kaos og avlyste flytokt, det er kluss i kommandolinjene, det er raketter som treffer der de ikke skulle ha truffet, det er døde kosovo-albanere og døde serbere; «collateral damage.» Det er dårlig vær, attpåtil, med over halvparten av flyene satt på bakken som følge av tåke, vind og dårlig sikt. Og det er medier som bryr seg hele tiden, og enkeltnasjoner som har hver sine politiske agendaer.

Clark presser og presser; antall bombemål kommer opp i ett tusen, antall fly økes til 900. Han presser fram et vedtak om Apache-helikoptre, og presser for å få bruke dem – en kamp han taper. Han presser fram planer for en mulig bakkestyrke også; en kamp han vinner. Han presser fram en intensivering av krigen, men blir på sin side presset fordi krigen allerede er et faktum. Han bare vinne. Nato bare vinne.

Han er en hardliner, men ikke uten sympatiske trekk. Det han skriver, bekrefter det mange har ant: at de politikerne som trodde de kunne være litt gravide i Kosovo, med andre ord føre litt krig der, ikke ante noe om krigens dynamikk og hva de satte igang da de startet bombingen. «Det var krig,» sier Clark. «Selvfølgelig var det det. Men vi fikk ikke lov til å bruke ordet krig, og derfor får vi i dag heller ikke bruke ordet seier.»

Sukker Wesley Clark når det hele er over.

Når det hele er over, er Nato slitt nesten i stykker. Og Clark setter seg fore å beskrive hva som (nesten) gikk galt, og hvorfor.

Han «lainer» det opp i klartekst: For det første; kriger må ha et klart definert mål. Det hadde ikke denne krigen. I stedet «fant man opp» målene underveis; fra nye forhandlinger via stans i den etniske rensingen og til full utdrivelse av serbiske styrker kombinert med et sterkt internasjonalt engasjement og kravet om tilbakevending for flyktningene.

For det andre; en enhetlig kommando, noe man var langt ifra. Som SACEUR hadde Wesley Clark en formell og klar kommando over operasjonen, men det var bare på papiret. De enkelte nasjonale styrkene med sine sjefer rapporterte vel så mye til sine respektive land, og hadde også kommandolinjene inn dit. Det gjaldt også USA, og de amerikanske offiserene involvert i krigen forholdt seg dels til Clark, dels til Pentagon og dels til Det Hvite Hus. Natos generalsekretær Javier Solana var underlagt de 19 Nato-landenes regjeringer, inkludert USA, og Clark selv rapporterte og fikk sine ordre dels fra Solana, dels fra sin egen regjering og dels fra Pentagon.

Dessuten var det motsetninger. Én av motsetningene gikk mellom USA og Europa, der striden sto om hva som skulle bombes og hvor mye. Amerikanerne ville – etter hvert – ha full strategisk bombing over hele Serbia mens europeerne var mer innstilt på å bombe de serbiske styrkene i Kosovo. USA var steilt negativ til bakkestyrker, mens europeerne åpnet for det. Om det ble bakkekrig, ville de amerikanske generalene gå mot Nord-Serbia og Beograd for å lamme senteret, mens europeerne ville gå inn i Kosovo.

I Europa var det strid mellom Frankrike, som ikke ville gjøre så stor skade på Serbia og dermed holdt igjen, og Storbritannia som ville ha full krig, om nødvendig bakkekrig. Tyskland var vâr overfor de historiske arrene etter okkupasjonen under andre verdenskrig, og nølte. I Italia var man bekymret for en langvarig bruk av flybasene der, og hvordan det ville ramme regjeringen. I Hellas syntes man ikke noe om bombingen i det hele tatt.

I USA var det konflikt mellom regjeringen og presidenten på den ene siden, og Pentagon på den andre. President Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright ville ha krigen, Pentagon og stabssjefene ville ikke ha den. Det var dissens mellom forsvarssjef Hugh Shelton og vise-forsvarssjef Joe Ralston, og det var videre konflikt mellom forsvarsminister William Cohen og Wesley Clark selv.

Det var krefter i den amerikanske Kongressen som ikke ville ha noen krig på Balkan, og det var krefter som ville – stilt overfor et fait accompli – ha mer krig. Republikanere sto mot hverandre, og alle sto mot presidenten.

Alt dette førte til motstridende ordrer, endrede ordrer, misforståelser, brutte løfter, endeløse diskusjoner, trøstesløse videokonferanser og manglende tillit til øverstkommanderende, som mer eller mindre ble satt under administrasjon og ikke fikk lov til å gjøre jobben sin.

Skriver øverstkommanderende. Eller rettere: eks-øverstkommanderende.

For det tredje: Den militære krigen ble hemmet av politiske krefter som ikke hadde forstått noe av Slobodan Milosevic, men som næret et (naivt) håp om at det var mulig å få til en avtale selv med en redusert krig og/eller bombepause.

For det fjerde ble den amerikanske innsatsen hemmet av at amerikanerne – igjen Pentagon – hadde laget seg en nasjonal, militær strategi som gikk ut på at USA skulle føre krig i Asia og i Golfen – og ingen andre steder.

For det femte manglet det som er vesentlig for at krig skal lykkes: overraskelsesmomentet. Krigen var godt annonsert, og allerede på et tidlig tidspunkt gikk president Bill Clinton ut og sa at det overhodet ikke ville bli aktuelt med bakkestyrker. Og med det, mener Clark, tømte Nato ut innholdet i sin egen trussel overfor Milosevic, noe som fikk dramatiske militære konsekvenser i form av en forlenget krig og en serbisk styrke som trodde de kunne trøtte ut Nato.

Men først og fremst er boka til Clark et durabelig oppgjør med Pentagon. Det er et faglig oppgjør, idet han refser stabssjefene for sin innbitte motvilje mot å ta vår tids militære utfordringer.

Det skyldes Vietnam og i noen grad Somalia, mener Clark, som skriver at det er på tide å legge disse traumatiske minnene bak seg. Etter Vietnam satset amerikanerne på «tunge» styrker – tanks, pansrede kjøretøy, artilleri med flystøtte, og helikoptre. Ingen krig skulle utkjempes uten støtte i folket og regjeringen, og ingen soldatliv skulle gå tapt.

Med et slikt syn kan man ikke kjempe den moderne krigen, skriver Clark, som mener Pentagon sitter fast i gamle forestillinger om hva krig er. Krig er risiko, mener Clark. Krig er å ha noen på bakken, med risiko for at liv går tapt. Presisjonsvåpnene er bra, men kan aldri erstatte styrker – gjerne små og mobile – på bakken. Dessuten er presisjonsvåpen langt mindre hensiktsmessig i et landskap som Serbias – eller Kosovos – med sin tette vegetasjon, landsbyer og byer, fjell – og dårlig vær.

Clark følte denne innbitte motstanden på kroppen under krigen mot Serbia. Han følte det som et personlig svik at han ikke fikk ryggstøtte som øverstkommanderende, og han følte det som et faglig svik at ikke Pentagon tok den moralske og militære ledelsen for den operasjonen Nato hadde gående i Serbia.

Og her skyter Clark med skarpt; for ikke på noe tidspunkt ga stabssjefene inntrykk av at de forsto de spesielle kommandolinjene som gjelder i Nato, når det er Nato som er engasjert og ikke USA alene. Og hva gjaldt de rådene de militære sjefene gav, og kvaliteten på dem, så gjør forfatteren bare oppmerksom på at disse stabssjefene ikke var tilstede på krigsarenaen, at de ikke var del av den operative ledelsen og at de slett ikke hadde studert det albanske terrenget – før de vendte tommelen ned for bakkestyrker.

Og så videre.

Den pensjonerte generalen er derfor uvillig til å kjøpe argumentet om at det var europeerne som var motstridige i denne krigen. Det var de i og for seg også, men det er mot Pentagon Clark retter sin kritikk. Det var Pentagon som stakk kjepper i hjulene, og det var Pentagon som satte Apachene på bakken – et flunkende nytt våpen, men ubrukelig i krig, ironiserer Clark.

Mens europeerne altså får godt skussmål. Krigen mot Serbia var en felles, alliert aksjon, og man kan gjøre lignende ting igjen – men på en annen måte. En ny, moderne krig, skriver Clark, forutsetter at man ikke gjør de samme feilene om igjen.

Og det er nettopp hovedbudskapet i boka, skrevet av en general som vil krigens beste – i god militær ånd: for Kosovo skal man lære av, og den lærdommen skal man ta med seg inn i fremtidige konflikter. Det er rimelig tanketomt, og på slutten av boka vaser Clark seg inn i floskler som demokrati, frihet og menneskerettigheter.

Men før han kommer så langt, har han slått godt fra seg. Så godt at man nesten får sympati for fyren … som altså satt med tømmene da Nato gikk til krig for første gang i sin historie.

---
DEL

Legg igjen et svar