Et betimelig Vardøger

Tidsskriftet Vardøger har prestert et nummer som, tross at redaksjonen ble avsluttet før Irak-krigen startet, forutsier utviklingen både under og etter krigen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg leser tidsskrifter. Mange tidsskrifter. Jeg abonnerer til og med på dem. I alle fall en fem-seks stykker. Nesten alltid finner jeg en artikkel eller to som gjør meg litt klokere; gir meg litt bedre innsikt. I siste nummer av Vardøger fant jeg mange. Sant å si leste jeg alle 11 med fryd. En god tidsskriftartikkel skal også være anrettet språklig på en god måte slik at essay og tidsskriftartikkel blir ett og det samme. Når det skjer trives jeg ekstra godt mens jeg leser. Et par av artiklene i siste nummer av Vardøger har slike kvaliteter.

«Ny militarisme – nye kriger» er den tematiske overskrift på nummer 28/03 av Vardøger. Redaksjonen ble avsluttet før de første bombene falt over Bagdad. Nettopp derfor får artiklene autoritet. For utviklingen under og etter krigen bare bekrefter resonnementene og synspunktene som blir presentert.

USAs rolle som eneste hegemoniske supermakt, er grunntemaet i alle artiklene.

Forfatterne er mange: Martin Vadset, Hans Ebbing, Arne Overrein, Truls Wyller sammen med dansken Lars Erslev Andersen, engelsk-amerikaneren Perry Andersen, indieren Amit Bhaduri samt den evig internasjonale Johan Galtung.

Alle artiklene gir bidrag til å forstå USAs utenrikspolitikk, den såkalte kampen mot terror og ikke minst hvordan folkeretten er kommet under press under det amerikanske hegemoniet. Naturligvis gjør jeg stor urett hvis jeg nevner særskilt bare fire av artiklene. Men jeg gjør det likevel.

Perry Andersen – redaktør av «New Left Review» og professor ved UCLA – gjør en kritisk og grundig gjennomgang av USAs hegemoniske rolle etter murens fall. Selv om artikkelen er skrevet i fjor sommer, beskriver den utviklingen fram til i dag nærmest i detalj. Han sier blant annet at etter okkupasjonen av Irak vil det internasjonale samfunn applaudere – også de mange som før krigen har vært kritisk til Bushs «unilateralisme». Alt tyder på at han er i ferd med å få rett nå som også FNs Sikkerhetsråd indirekte har akseptert okkupasjonen. Perry Andersen tror altså ikke på EU som motmakt til USA. Men han har likevel en «trøst» til oss som vemmes over USAs internasjonale brutalitet. Han sier som sant er at forutsetningen for det amerikanske hegemoniet er en sterk økonomi. Med dagens økonomiske situasjon «er det ingen grunn til å tro at den republikanske administrasjonen kan holde det gående lenge.» Måtte Perry Anderson få rett. Men jeg føler meg ikke sikker. Med fallet i dollarkursen i det siste er USA i ferd med å sende regninga til resten av verden.

Generalløytnant Martin Vadset skriver om NATO og FN. Han har mange og viktige oppdrag som FN-offiser bak seg. Han påpeker at «Nye NATO» mangler den folkerettslige forankring som NATO som kollektiv forsvarsallianse hadde. «Er vi umerkelig kommet i en situasjon som kan bety mer NATO – mer KRIG?», spør generalen. Ved siden av at artikkelen inneholder viktige synspunkter, er det i tillegg politisk interessant at en person med Vadsets bakgrunn stiller seg kritisk til den nyorientering som USA har presset på NATO.

Arne Overrein har en glimrende oversiktartikkel om folkerettens historie og utvikling. Og ikke minst om folkerettens trange vilkår under dagens hegemoniske USA. Til alle som har tenkt å være en del av den nye sikkerhetspolitiske debatten som nå kommer, er det bare å si: Les og lær!

Ellers er nok min favoritt Hans Ebbings essay «Mot ein ny fascisme?». I et lett og moderne nynorsk reflekterer han over den «sivilisatoriske arroganse» som preger det hvite og rike Vestens opptreden overfor den fattige og avmektige del av verden. Ebbing opererer i spenningsfeltet mellom politikk, historie og filosofi. Artikkelen gjør det ubehagelig tydelig for leseren hva det er for slags verden vi har stelt i stand.

Deler av SV har i perioder hatt et anstrengt forhold til Hans Ebbing og Vardøgerredaksjonen. Noen ganger fikk jeg inntrykk av at Ebbing & Co utløste langt større engasjement enn hungersnød og krig. Hovedfienden satt i Bergen. Ingen tvil om det. Nå skal det også i sannhetens navn sies at de selv bare i beskjeden grad ga avgjørende bidrag til husfreden. I perioder konkurrerte nok de såkalte museumsbestyrerne med mer sentrale politikere om å være synlig i mediene.

Angsten for Ebbing er særlig utbredt i de delene av partiet som sjelden eller aldri har tatt bryet med å lese Vardøger. Jeg tror mange ville falle til ro ved å ta det bryet.

Ordet «museumsbestyrer» er for lengst gått inn i det norske språk. Det lever sitt eget liv. Så lenge det å være «museumsbestyrer» betyr å være kritisk marxist, er det en hederstittel. Uten at den kritiske marxismen fortsetter å være en del av SVs idégrunnlag, vil vi lett forfalle til holdningsløs opportunisme. Europeisk historie er stappfull av eksempler på at nettopp det har skjedd med partier som har forvekslet fornyelse med tilpasning og holdningsløshet.

---
DEL

Legg igjen et svar