Et århundre med barbari

Hvorfor nekter vi å se på vår tid som en epoke som regelmessig og systematisk, på en måte som er vanskelig å forstå, avler masseforbrytelser, spør forfatter og journalist Ryszard Kapuscinski.

Forestillingen om den Andre som en trussel som representerer fremmede og ødeleggende krefter, forener alle nasjonalistiske, autoritære og totalitære regimer i vår tid. Det dreier seg om et universelt kulturelt fenomen. Ingen sivilisasjon har vært i stand til å motstå hatets patologi, forakten og ødeleggelsen som forskjellige regimer har spredd under alle breddegrader. Drevet til det ytterste, har denne sykdommen fått folkemordets dystre form, et av vår samtids tragiske og tilbakevendende trekk.

Mange viker for den lette og bekvemme fristelsen å se på de forskjellige kapitlene i historien om folkemordene som like mange «uforståelige» og isolerte episoder. I hvert av dem ser de en eksplosjon av kollektivt raseri. Ifølge Karl Jaspers teori om den metafysiske skyld, dekker alle disse begivenhetene oss med skjensel. Derfor forsøker vi snarest å glemme dem og overlate hele denne delikate og smertelige problematikken til faghistorikerne.

Folkemordet – innebygget i samfunnets dynamikk

Men undersøker vi folkemord litt nøyere, må vi forkaste teorien om den irrasjonelle eksplosjon. Bak enhver folkemorderisk handling finnes i virkeligheten en hatets ideologi som blir spredt metodisk.

Vår samtidige sivilisasjon har trekk i sin karakter, sitt vesen og sin dynamikk, som under gitte omstendigheter og situasjoner kan medføre folkemorderiske handlinger.

Det er en skremmende konklusjon, en alarmerende etisk advarsel.

Men når dukker en slik fare opp?

Nettopp i det øyeblikk det vokser fram et brudd mellom kulturen og det hellige, det vil si når en kulturs åndelige komponent er svekket eller forsvinner, når en etisk tilstivning griper om seg i et samfunn, og følsomheten overfor ondskapen er lammet, kvalt, sovnet inn.

Det mest ignorerte og latterliggjorte kristne påbud nå er det som påbyr en å elske sin neste. Forholdet til de andre har vært et problem i uminnelige tider. En av de aller eldste skrevne tekster inneholder dette utvetydige bud: «Du skal elske din neste som deg selv!»

Skal man tro at avvisningen av den Andre, ja, selv fiendtligheten mot ham, er en iboende del av den menneskelige natur? Faktum er at alle samtidige hatets ideologier – nasjonalismen, fascismen, stalinismen, rasismen – har utnyttet denne svakheten hos mennesket, som forkaster den Andre og enda sterkere den Ukjente. Det er en følelse som visse makter lykkes i å omforme til fiendtlighet og til og med kriminelle tilbøyeligheter.

Konsekvensene av disse sykelige trekkene har tatt uhyrlige proporsjoner i vår tid, og har gitt makten effektive statlige strukturer utstyrt med den mest moderne teknologi, også når det gjelder mord. Slik har det forferdelige fenomenet industrielt folkemord oppstått.

Demokratiet – den eneste sperren.

Folkemordet er en overlagt kriminell handling, systematisk organisert og satt i verk for å utrydde sivile samfunn, en utryddelse valgt ut fra kriterier om nasjonalitet, rase eller religion.

Det 20. århundres historie teller i det minste ti episoder av folkemord (ordet «episode» er ikke det beste, vanligvis varte disse massakrene lenge).

Godt kjent og erkjent er i kronologisk orden massakren på armenerne av det moderne Tyrkia (1915-1916); holocaust som nazistene satte i gang av den jødiske befolkningen (1941 til 1945) og som også sigøynerne ble et offer for; ødeleggelsen av befolkningen i Kambodsja av de røde khmerene (1975-1978): og likvideringen av tutsisamfunnet som huturegimet i Rwanda satte i verk i 1994.

Men vi må legge til massakrer av folkemordkarakter som (stadig i kronologisk orden) utryddelsen av millioner ukrainske bønder som sultet i hjel under Stalinregimet (1932-1933); utryddelsen av befolkningen i Nanking og omegn av japanske okkupanter (1937-1938); drapene på millioner av indiske muslimer og hinduer under den indiske løsrivelseskrigen (1947-1948); millionene som ble offer for den såkalte «kultur»-revolusjonen som Mao Zedong-regimet i Kina satte i gang i årene1950 og 1960; likvideringen av hundretusener indonesiske kommunister (1965); utryddelsen av en stor del av befolkningen på Øst-Timor av den indonesiske hæren og de proindonesiske militsene fra 1975 av.

Denne listen er ikke utfyllende. Det 20. århundre har for øvrig vært preget av utallige grensekonflikter som er vanskelige å bestemme på enkel måte (særlig i Sudan, i Sierra Leone og på Balkan). Søker man støttepunkter, fellesnevnere i denne labyrinten av forbrytelser, løgner og hat, er det visse trekk som skiller seg ut.

De har alle vært organisert av offisielle regjeringer, som på legalt vis utøver sin makt i landet. Disse har nytt godt av verdensopinionens passivitet, og slik bekreftes

den etiske følsomhetskrisen i vår tid.

Folkemordet er ikke resultatet av bare en kultur. De skyldige har tilhørt høyst forskjellige kulturelle områder. Det viser hvor latterlig idéen er om at visse kulturer skulle være genetisk bestemt for folkemord.

Der er en klar sammenheng mellom kriger og folkemord. Alle de nevnte tilfellene har funnet sted i et klima av krig eller krigstrussel.

Ikke noe folkemord har i det 20. århundre funnet sted i land med demokrati. Hittil synes folkestyret å være den eneste effektive sperren mot fristelsene til folkemord.

Når makten har planlagt folkemord, har den alltid begynt med å ødelegge bildet av fienden, det fremtidige offeret, hos sine tilhengere. Jo nærmere offeret var knyttet til samfunnet – til familien, til landsbyen, til byen, fellesskapet, jo farligere forekom han. Bodde han under samme tak, kunne han sette fyr på byen og forgifte innbyggerne. En fjern og abstrakt fiende kunne ikke vise trekk som var så markerte og lette å forestille seg at de kunne drive folk til massakrer.

Fienden kunne være av annen opprinnelse – en annen klasse, en annen religion, en annen etnisk gruppe – men i propagandaspråket fikk de alltid samme etikett: De var «fiender av folket.» (Nationfeind på tysk, vrag narodu på russisk etc.) Gjennom hele det 20. århundre er det en tyngende trussel mot den nasjonale eksistens og som alltid blir fremstilt som den aller største fare.

Som professor Zygmunt Baumann konstaterer i sitt verk «Modernity and the Holocaust» ,er viljen til folkemord blitt godt hjulpet av fremskrittet i teknologien. Ved hjelp av den, kan man nå så å si drepe på avstand, uten å skitne til egne hender, og det befrir anstifterne for eventuelle samvittighetsplager. Men denne hypotesen holder ikke alltid. De som organiserte folkemordet i Rwanda i 1994 for eksempel, ga med hensikt ordre til sin milits å drepe, ikke med automatgevær, men med macheten. Ved å få dem til å massakrere med bare nevene, mente de å styrke samholdet i egne rekker.

I hvert tilfelle har selve utbruddet av massakren og utryddelsen av den forfulgte samfunnsgruppen på forhånd vært innledet med en periode av lidelser, sult, ydmykelser, terror. Slik skulle døden oppleves av noen av ofrene som en befrielse, en slags barmhjertighetsgjerning.

I alle tilfellene har folkemordet blitt forberedt og gjennomført i en sosial sammenheng av dyp økonomisk, politisk og moralsk krise, på en tid da den religiøse samvittighet var forsvunnet, følelsene lammet og evnen til å skjelne godt fra ondt redusert til ingenting.

Fellestrekk i forbrytelsenes motiver.

Temaet om maktens sykdomsbilde i vår tid, hvordan den i ekstreme tilfeller degenererer til folkemord, har ført til publisering av hundrevis av bøker, tusenvis essays og en bråte dokumenter. Leser vi dette stoffet, finner vi visselig hver enkelt morderiske handling iakttatt, undersøkt og beskrevet, men hver for seg, som en sak for seg, uten sammenheng med tilsvarende forbrytelser. Men selv om hver av disse episodene utmerker seg ved sin egenart – vi tenker spesielt på de avvikende trekkene ved de tyske jødeforfølgelsene – fins det fellestrekk i forbrytelsenes motiver og mekanismer.

Så mye mer som hver av dem ikke bare angår en gitt gruppe mennesker – religiøs, etnisk, sosial eller etisk – men utgjør en kollektiv katastrofe som rammer hele samfunnet, et nederlag for humanismen, til sist en tyngende skyld som rammer oss alle. Sett i helhetlig og globalt perspektiv blir det 20. århundre vanligvis sett på som de to totalitære systemers – fascismen og kommunismen – og de to verdenskrigenes tid.

Til gjengjeld hevdes det ikke noe sted at det er folkemordenes århundre – uansett på hvilket kontinent, i hvilken tidsepoke eller i hvilken kultur de har funnet sted. Organisert av den sittende regjering er de blitt forberedt og satt i verk påny og påny og har tatt knekken på uhyrlige mengder ofre. Folkemordene kostet faktisk det 20. århundre flere mennesker enn verdenskrigene. De materielle ødeleggelsene er vanligvis vanskelig å vurdere. Hvorfor nekter vi da å se på vår tid som en epoke som regelmessig og systematisk, på en måte som er vanskelig å forstå, avler slike masseforbrytelser?

Hvorfor leter vi ikke etter den klare forbindelsen mellom folkemordet og kulturrevolusjonen til Mao Zedong, utryddelsen av millioner av mennesker i Kambodsja og de hundretusener som ble myrdet i Rwanda? Alt sammen har jo foregått i samme periode, i vår «globale landsby» – et univers med effektive kommunikasjoner, sofistikert og overinformert, en planet overvåket av et nettverk av satelitter og mengder av funksjonærer i de internasjonale organisasjonene.

Denne reduksjonismen som består i å beskrive hvert folkemord isolert fra andre som om de var skilt fra vår grusomme historie og da særlig fra maktmisbruk andre steder på planeten, er ikke det en måte å unngå altfor grunnleggende og brutale spørsmål når det gjelder vår verden og de trusler som tynger den? Beskrevet og fiksert i margen av historien og erindringen, oppleves ikke folkemordene lenger som en kollektiv erfaring, en felles prøvelse som forener oss alle.

En annen ulykkelig følge: Ofte er det slik at mennesker fra en sivilisasjon og et kontinent ikke vet at innen en annen kultur eller etnisk helhet er en samfunnsgruppe eller et folk utryddet. Selv en forbrytelse som den nazistiske jødeutryddelsen er praktisk talt ukjent i Afrika eller India. En massakre i et land angår bare dette lands samvittighet, det er sjelden at denne følelsen sprer seg til andre kulturer.

Makten – og da særlig den stalige makten som begår folkemord – nyter godt av alminnelig frihet fra straff. Et unntak var Nürnberg-domstolen, som likevel bare dømte en ytterst liten del av naziforbryterne. Iblant hender det at en statstjenestemann tar plass på anklagebenken. Som regel befinner de største forbryterne seg høyt oppe i hierarkiet. Jo høyere opp, jo lettere slipper de unna straffen. En underordnet bøddel har store sjanser for å havne i galgen. En bøddel av det store formatet kan vanligvis ikke rammes. Det er det svake punkt i det internasjonale juridiske systemet, som utmerker seg ved sin skrøpelighet, sin inkonsekvens og sin opportunisme.

Ondskap med kaldt overlegg.

Det er sjelden tilfelle at en stat hvis ledere har begått organisert folkemord, innrømmer sin skyld. Tyskland er unntaket som bekrefter regelen. I de fleste andre tilfelle avviser makten enhver antydning om folkemord eller holder seg hardnakket taus. Den tyrkiske regjeringen fortsetter å benekte at halvannen million armenere ble myrdet under det ottomanske regimet. Den russiske regjeringen tier om de ti millioner døde ukrainske bøndene. Pekingregjeringen tilbakeviser mistankene om massakre på tyve millioner mennesker i 60-årene…

Det sørgeligste er forvirringen hos den offentlige opinionen, den moralske likegyldigheten, den manglende evnen til å reagere på ondskapen. Vi er blitt så vant til den at den har mistet enhver verdi for oss som advarsel. Tidligere var den demonisert, nå er den banalisert. Den er blitt uten betydning for oss, bedragerisk alminnelig, på nippet til å gli fullstendig inn i vår hverdag.

Tidligere hørte det onde gjerne inn under fenomener som irrasjonelle utbrudd, uforståelige frembrudd av blinde instinkter, en utøylet trang til hevn. Nå fremstår de mer og mer som en form for kald og slu organisering. Vi taler om «organisert kriminalitet», om «organisert underverden», om «organiserte forbrytelser», etc.

Det finnes ikke noen mekanisme eller legal, institusjonell eller teknisk sperre som kan tenkes effektivt å stå imot nye utbrudd av folkemord. Det eneste forsvar som gjenstår ligger i en våken moral hos individene og i samfunnet: En levende sinnets samvittighet, en mektig vilje til å gjøre det gode, en permanent og opmerksom vilje til å lystre påbudet: «Du skal elske din neste som deg selv!»

Ryszard Kapuscinski er polsk journalist og forfatter. Hans siste bok, «Ibenholt», er nettopp kommet ut på Aschehoug. Kapuscinski fikk det franske magasinet Lires pris for årets beste bok i fjor.

Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. Oversatt fra fransk av Johs. Kolltveit.

---
DEL

Legg igjen et svar