Et annet tysk traume

Da Anne Funder lanserte boken sin i Tyskland spurte folk i vest henne: «Hva er galt med oss?» I Øst-Berlin stod en fyllik og ropte: «Jeg vil ikke være tysk mer!»

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Øst-Tyskland hadde en sikkerhetstjeneste. Navnet var Stasi, på det meste bestående av 97 000 ansatte, godt hjulpet av over 173 000 informanter blant befolkningen. De skulle vite alt – om deg og din famile, om ekteskaplige forhold, om hva du hadde på brødskiva. De kunne stoppe karrieren din, eller skape en for deg, dersom du spilte på deres lag.

Titusener av historier

Omtrent her starter Stasiland. En prisbelønnet dokumentarbok om Øst-Tysklands hemmelige politi sett gjennom øynene til den australske forfatteren Anne Funder.

Hun har snakket inngående med både ofre og overgripere som sliter med å forholde seg til fortiden, inkludert kartografen som tegnet om traseen for muren med pensel og hvit maling gjennom Berlins gater og Klaus Renft, hele Øst-Europas «Mik Jegger».

Funder har møtt Miriam, som 16 år gammel forsøkte å flykte over muren, men havnet i fengsl, for deretter å miste mannen sin, trolig etter tortur. Hun har hørt historien til Julia, som motvillig forklarer hvordan hennes forhold til en italiensk kjæreste ble gjengitt i detalj over et av Stasis skrivebord i et utpressingsforsøk for å få henne til å bli informant. Og hun har intervjuet Frau Paul, som ble skilt fra den dødssyke sønnen sin da piggtråden, som senere ble til den forhatte muren, ble rullet ut natten mellom 12. og 13. august 1961.

– Da jeg lanserte boken i Tyskland i mars 2003, ble jeg sjokkert over hvor sensitivt dette temaet fortsatt er, forteller Funder, som var på et kort Oslo-besøk denne uken.

– Til og med Frau Paula, Miriam og Julia, som var helter, har vanskeligheter med å leve med det som skjedde, sier hun.

– De føler seg ikke som helter?

– Nei, det er vanskelig å komme over kunnskapen om hva et menneske er i stand til å gjøre mot et annet. I tillegg føler de seg glemt i det samlede Tyskland, at deres historier er lite verdt, historier de ikke er alene om, men som det finnes titusener av.

Gjennomparanoid

Det var lag på lag i DDRs system for politisk overvåkning. Til og med Erich Mielke, den mangeårige og fryktede Stasi-sjefen selv søkte om innsyn i sin mappe noen år etter murens fall.

– Ja, dette strakte seg fra topp til bunn, og er ikke uten brulesk humor. Mielke hadde selv en mappe om Erich Honecker på sitt kontor. Da var det vel bare å forvente at Honecker hadde en mappe på Mielke, sier Funder.

Etter å ha plassert en annonse i en avis i Øst-Berlin, ble Funder nedringt av tidligere Stasi-medlemmer som ville fortelle sin versjon, at de handlet i god tro, eller de ville omvende henne til sosialismen.

– Det må være vanskelig å leve med det du har gjort når det du tror på kollapser foran øynene dine. Disse mennene må på et eller annet nivå ha forstått at det de gjorde var galt. Spørsmålet er hvordan man kan leve videre med all angeren når systemet kollapser. De jeg snakket med tydde til fornektelse. De levde i en fantasiverden, som de ikke vil gi slipp på.

Når ondt blir godt

Karl-Eduard von Schnitzler kan tjene som eksempel. Han var programleder i «Svart kanal» på DDRs statlige fjernsynskanal, hvis oppgave var å «avkle» den løgnaktige propagandaen som snek seg inn over muren i form av vestlige fjernsynsendinger. I boken spør Funder ham om han fortsatt anser muren som en nødvendighet. Han svarer: «Jeg ‘anså’ ikke muren som en nødvendighet. Den var absolutt nødvendig! Den var en historisk nødvendighet. Det var den nyttigste konstruksjonen i hele den tyske historie! I europeisk historie!» Hvorfor? Jo, «fordi den hindret imperialismen i å besmitte østområdene».

– Muren blir humanisme, overvåkningen en kamp mot den imperialistiske fienden. Ondt blir godt, og godt blir ondt. Dette er som i Orwells 1984. Har du gjort deg noen tanker om hva som skaper en slik kognitiv dissonans hos de tidligere regimetillhengerne?

– Vel, du kan se det hos vanlige politikere også. Det starter kanskje med en halvsannhet, eller en ren løgn, men når man har gjentatt det mange nok ganger, så begynner man faktisk å tro at det er slik. Det må man for å leve med samvittigheten i god behold. Herr Winz i boken møtte meg fordi han trodde han kunne overbevise meg om sosialismens fortreffelighet. Han ville til og med gi meg et eksemplar av Det kommunistiske manifest. Ingen kan argumentere mot at likhet er et flott ideal. Verken Winz eller von Schnitzler ville imidlertid snakke om virkeligheten, men vendte tilbake til idealene igjen og igjen. På en måte ligner dette på religion. Det kreves «a leap of faith» for å tro på noe slikt, men det de trodde på var ikke sant, og kunne ikke være det.

To diktaturer

Da muren falt og Stasi skjønte at de ville miste sin enorme makt, satte de i gang en storstilt operasjon for å ødelegge arkivene. Ark etter ark ble kjørt gjennom makuleringsmaskinene. Når disse brøt sammen smuglet Stasi nye inn fra Vest-Tyskland. Når også de brøt sammen, rev agentene ark i stykker for hånd. Restene av alt dette ble stappet i søppelsekker og stuet bort. I dag forsøker Tyskland å rekonstruere arkivet. En gjeng er satt til å lime sammen ark for ark i et gigantisk puslespill.

– Von Schnitzler reagerer på dine spørsmål med aggresjon. Julias, Miriams og Frau Pauls historier er det ingen som vil høre på. En bølge av «Ostalgi», nostalgi på vegne av DDR, sprer seg i kulturen. Og så var det dette med arkivene. Hvordan opplever du Tysklands forhold til egen historie?

– Jeg tror von Schnitzlers aggresjon oppstod fordi han mangler argumenter. Hovedproblemet med Ostaligen er at den gjør DDR-tiden harmløs. Filmer som Goodbye, Lenin gjør DDR til en harmløs fantasi. Jeg ble sjokkert over at de bare var 31 mennesker som jobbet med arkivrekonstruksjonen. Jeg hadde forventet meg en velordnet tysk innsats. Selv med 40 personer beregnet lederen for arbeidet at det ville ta 375 år å sette sammen alle arkene fra alle sekkene. Dette er galskap, og viser i grunnen at det hele først og fremst er ment å fylle en symbolsk funksjon.

– I boken beskriver du også en alkoholiker i Øst-Berlin som roper at han ikke vil være tysker mer. Etter to diktaturer på et hundre år, tror du dette er talende for tysklands selvbevissthet?

– Ja. Jeg som kommer utenfra blir alltid spurt, særlig i vest, om jeg kan si noe om hva som feiler tyskerne. «Hva er det med oss,» spørres det. Slik blir jeg invitert til å lage store kulturelle generaliseringer, og det vil jeg jo ikke, men det 20. århundre er tragisk i tysk historie, og jeg er egentlig glad i denne stadige selvransakelsen. Akkurat den kan vi kanskje lære noe av.

---
DEL

Legg igjen et svar