Et angrep på det flerkulturelle Norge

Endelig er Norges fremste teoretiske innvandringsmotstandere samlet mellom to svarte permer. Kjør debatt!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Boka Gode formål – gale følger?, som ble lansert på en pressekonferanse i Oslo torsdag, ser ved første blikk ut til å være en vilkårlig akademisk antologi hvor det sosiologiske faget er overrepresentert. I virkeligheten er boka et manifest og en ideologisk brannfakkel, skrevet av Norges mest kontroversielle innvandringsdebattanter gjennom flere tiår.

Den er ikke bare et angrep på innvandringspolitikken og innvandrere, den er også et angrep på det flerkulturelle Norge som vokste fram på 1990-tallet. Boka avslutter med å anbefale politikerne å stanse innvandringen – og gjøre Norge mindre flerkulturelt.

Våre verdier

Boka er et ideologisk manifest. Det blir klart allerede i forordet, hvor redaktørene Ottar Brox, Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk skriver:

«Ideen til denne artikkelsamlingen har sprunget ut av et tverrfaglig og upolitisk forum der teoretikere og praktikere gjennom lengre tid har møttes på en oslorestaurant en gang i måneden». Det er altså en felles frustrasjon som har bygget seg opp over lengre tid, på en ikke navngitt restaurant i Oslo, hvor kontroversielle aktører i innvandringsdebatten som Hege Storhaug, Inger-Lise Lien, Sigurd Skirbekk og Ottar Brox har vært innom og drøftet rikets ustabile tilstand. Spesielt er de frustrert over hva de oppfatter som «verdensfjern idealisme» i Norge, en idealisme som forfekter toleranse, pluralitet og likeverd, men som i realiteten bidrar til det stikk motsatte, skal vi tro innledningen til boka. Innvandrerne bidrar til positive trekk ved det norske samfunnet, alt fra «kunst til kjøkken», skriver redaktørene:

«Men samtidig er det helt nødvendig å ta vare på viktige verdier i vårt eget samfunn, som mindre sosial ulikhet, kriminalitet og fattigdom enn i mange andre land.»

Dette er felles for alle forfatterne, og det er pålen i deres ideologiske grunnsyn: Norge er ikke lenger hva det en gang var, og det er innvandrernes skyld. Vel, egentlig ikke innvandrerne heller, men alle de som har sluppet dem inn i landet og som syns det er kjekt at de er her. «Multikulturalistene», som de blir kalt. Eller «postmodernistene». Eller «antirasistene». De er bokas ideologiske fiender, og det er også de som har størst grunn til å føle seg truffet. Innvandrere generelt kommer uheldig ut av boka fordi det er nødvendig for å rakke ned på forkjemperne for det flerkulturelle Norge.

Med andre ord: Boka skriker etter et mot-manifest.

Alternative kulturer

Bokas manifest-preg kommer tydelig til syne i sluttinnlegget fra redaktør og sosiolog Tore Lindbekk under overskriften «Hva må gjøres?» Han lister opp seks punkter, hvorav de mest kontroversielle går ut på å stanse innvandringen og å gjøre Norge mindre flerkulturelt. Under overskriften «Grenser for «flerkultur»» skriver Lindbekk at det her må «fastslås prinsipper om at toleransekravet overfor andre kulturer skal være underordnet verdiene om individets verdighet og hans/hennes plikter overfor den norske nasjonalstaten«. Med andre ord: Norsk kultur først, de andre etterpå. Fordi «vår demokratiske samfunnsorden» representerer «sivilisatoriske framskritt som ikke må oppgis, uansett hva slags alternative kulturer som melder seg på norsk jord, og disses (og enkelte norske «ekspert»-gruppers) insistering på alle kulturers likeverd.»

For å gjenta, i tilfelle det var uklart. Dette gjelder uansett hva slags alternative kulturer som melder seg på norsk jord.

Lindbekk, eller «vi» (forfatterne), mener også at politikerne og folk flest må innse at noen innvandringsgrupper har lett for å ty til voldskriminalitet. De forsøker også å slå hull på «myten» om at Norge trenger arbeidsinnvandring og sist, men ikke minst, mener de at den lammende konsensusen i «den fortolkende klasse» må opphøre. Det Lindbekk ber om er at forfatterne skal få lov til å ytre sine meninger i offentligheten uten å bli stemplet som «rasist». De vil ut av Oslos restaurant-undergrunn og inn i den store debatten om Norges framtid.

Men tåler de lyset?

Ideologen Skirbekk

Lindbekks artikkel kommer med konkrete forslag, slik et manifest ofte gjør, men under hans og de andre bidragsyternes artikler, ligger det ideologiske strømninger som ikke begrenser seg til Norge og regjeringens mulige eller umulige politikk. Best er det illustrert ved artiklene til Sigurd Skirbekk – kanskje den fremste ideologen i kretsen rundt den anonyme oslorestauranten.

Skirbekk representerer et kultursyn som skinner gjennom i flere artikler, men hos ham er det uttalt og spisset. I «Den antinasjonale myte» angriper Skirbekk de mytene som «antirasistene» og «multikulturalistene» – og andre skjellsord – sprer om forholdet mellom rasisme, nazisme, nasjonalisme og fremmedfrykt. Teksten er et forsvar for en sterk nasjonalstat på bekostning av det han oppfatter som trusselen: Individualisering og flerkulturalitet:

«En individuell fristilling og en svekket nasjonal kultur vil disponere for fremvekst av ulike livsformer, av asosialitet og også av mer kriminalitet.»

En svak nasjonalstat avler altså kriminalitet. Løsningen er mer diskriminering, eventuelt økt assimilering:

«Det vil sannsynligvis være en utenkelig tanke for flerkulturelle talsmenn at «diskriminering» kan være en forutsetning for integrasjon; det vil si at det gjøres forskjell (diskriminering) mellom den aksept og sosiale belønning som kommer ulike kategorier av innvandrere til del, etter hvor langt de har kommet i en assimilasjonsprosess.»

Innvandrere skal altså belønnes etter hvor norske de er. Det betyr at svensker får utdelt en pakke kjeks allerede ved grensen, mens muslimer fra Somalia starter med minuspoeng. Det skal koste noe å representere en «alternativ kultur», for å bruke Lindbekks uttrykk.

Mer frykt

Skirbekks artikkel «Forbuden frykt» er et forsvar for fremmedfrykten. Fremmedfrykt er nødvendig i disse dager, mener sosiologen: «Fremmede kulturimpulser kan også være destruktive og bidra til å ødelegge balansen i etablerte kulturmønstre.» Teksten er noe av det snedigste som er skrevet om forholdet mellom Norge og andre kulturer, i og utenfor landet – på lang, lang tid.

Det er nemlig ikke innvandrere som er den svake part i forholdet mellom innvandrere og nordmenn i dag. Det er nordmenn. Fordi: Europa føder færre barn enn asiatiske og afrikanske land, slik at maktforholdet kan/vil skifte i tiårene som kommer.

Vi kan la den kortslutningen ligge nå, og heller konsentrere oss om hva Skirbekk mener skal gjøres. Og her kommer vi til det store ideologiske idégodset, for Skirbekk mener det er et problem at altfor mange frykter muslimske voldsmenn og islamske fundamentalister. Problemet er nemlig mye, mye større:

«Det kan tvert om hevdes at de viser for lite frykt når de i islam bare får øye på noen voldsmenn og fjerne fundamentalister, og ikke ser islam som en sivilisatorisk utfordring.»

Og så kommer Skirbekk til den delen som altså er det snedigste – ok, da… det sleipeste – denne kommentatoren har lest på lenge i norsk innvandringsdebatt:

«Med erfaringene fra krigens dager i minnet kan det synes underlig at den islamske utfordringen ikke vekker en tilsvarende mobilisering i våre dagers vestlige demokrati.»

Ikke bare sammenligner Skirbekk islam med nazisme og en okkupasjonsmakt, men han appellerer til leserne – nordmenn – om å vise mer ryggrad og større motstand denne gang enn mange gjorde under annen verdenskrig overfor tyskerne.

Han avslutter med et angrep på «de liberale halvsannhetene» og oppfordrer kritikerne av dem, det vil si blant annet forfatterne av «Gode formål – gale følger?», til å benytte seg av frykten, riktignok bearbeidet rasjonelt:

«Frykten kan da bli en ressurs for dem som skal navigere gjennom urent farvann.»

Urent farvann?

Brune restauranter i Oslo er ikke hva de en gang var.

---
DEL

Legg igjen et svar