Et 90-års minne

Julikrisen 1914 er kjedereaksjonen inn i århundrets urkatastrofe.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For 90 år siden denne sommeren rullet Europa – tilsynelatende uavvendelig som i et gresk skjebnedrama – mot det store sivilisasjonsfallet. Då våpnene tidde kl. 11.00 den 11. november 1918, var fire imperier, hvorav tre multinasjonale – Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og Det Ottomanske Riket – gått i graven. Den tyske keiseren skulle snart begynne sitt eksil i Holland, den russiske tsarfamilien var ute av historien og kort tid etter skutt med hele sin familie i Ekaterinerburg. Lenin regjerte i Kreml, Philip Scheidemann proklamerte republikken i Riksdagsbygningen i Berlin etter at matrosene i Kiel revolterte i november 1918, og snart var Kemal Atatürk installert i Ankara etter en nasjonal frigjøringskrig mot grekerne – en konflikt som brakte vår eigen Fridtjof Nansen inn på verdensbanen igjen. I Wien gikk det gamle Habsburgerriket i oppløsning, savnet av få. En ustabil republikk skulle følge. Den endte i klerikalfascisme, restaurert stenderstat og nazistenes drap på kansleren, Engelbert Dollfuss, for 70 år siden også denne sommeren – før Hitler skapte sitt Anschluss i mars 1938. I Roma skulle det bare gå mindre enn fire år før en ny massebevegelse reiste hodet, fascismen under Benito Mussolini, brakt til makten av en svak liberal regjering uten feste i folket i en stat som opplevde seg selv som snytt for freden i 1918. Mønsteret ble dannet da: Den systematiske undervurdering av denne nye massemobilisering fra høyre, en mobilisering som lånte bolsjevikenes retorikk (revolusjonsromantikken) og metoder (vold, diktatur og massemobilisering).

Kort sagt: Europa etter første verdenskrig var en ruinpark, eller med Tomas Masaryks formulering: «Et laboratorium over en enorm gravplass». I kortform: Omtrent alle av århundrets konflikter kan føres tilbake til denne urkatastrofen.

Folkemordernes epoke

For ettertiden har den hektiske diplomatiske opptakten til første verdenskrig bare fått navnet «julikrisen 1914». Det moderne demokratiet, ja den moderne nasjonalstaten, er ikke tenkelig uten denne krigen. I skyggen av den skulle det første folkemordet – i moderne betyding av ordet – settes i verk. Det skjedde i 1915: Den ung-tyrkiske juntaens sentralt planlagte og styrte massedrap mot armenerne. Dermed var en ny, uhyggelig idé satt i omløp. Den peker framover mot en ofte oversett indre forbindelse med etterfølgerkrigen frå 1939 til 1945: Drømmen om den etnisk rene nasjonalstat. Denne vanvittige forestilling skulle finne sin teknisk-byråkratiske perfeksjon i Holocaust.

Fra krigen kom tre ulike politiske svar: Woodrow Wilsons løfte om en mer rettferdig internasjonal orden og en verden «trygg for demokratiet», Lenins visjon om det utbytterfrie samfunnet, fri fra alle fortidens hierarkier og nød – og Hitlers utopi om den germanske krigernasjonen i hevn etter nederlaget i 1918 og renset for alt fremmed blod. Alle drømte om en ny orden, de to siste om diktatur. Men alle ble skuffet. Visjonen om den absolutte rettferd i sosialismen druknet i Stalin, drømmen om demokratiet i krise etter krise utover på 1930-talet (Italia 1922, Portugal 1926, Tyskland 1933 og Spania 1936), og utopien om den nazistiske tusenårsriket i ruinhaugene i Berlin i 1945.

Konfliktutløsende alliansebånd

Første uka i august for 90 år siden var alle lodd kastet – og begivenhetene ute av kontroll. 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia etter en serie ultimative krav som hadde til hensikt på ydmyke Beograd en gang for alle og sette en stopper for den sør-slaviske nasjonalismen som truet det fler-nasjonale monarkiets territorielle enhet. Den 31. juli mobiliserte Russland til støtte for sine slaviske brødre, dagen etter gjorde Tyskland det samme mot Russland. Den 4. august, etter at tyskerne hadde unnlatt å svare på et britisk ultimatum om å gjøre slutt på militære operasjoner mot Belgia, var Tyskland i krig med Russland, Frankrike og Storbritannia. Det som begynte som en lokal – ved første øyekast håndterbar konflikt mellom Østerrike-Ungarn og Serbia utløst av Gavrilo Princips attentat mot tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru den 28. juni i Sarajevo – utviklet seg til en total Weltkrieg. De tette alliansebånd mellom statene som skar over det europeiske kontinentet, skulle sette i gang en kjedereaksjon som viste seg å være skjebnesvanger.

Tysk weltpolitikk

Det er i dag nokså nær allmenn enighet om at en av de fremste årsakene til den ukontrollerbare eskaleringen av konflikten fra Balkan til hele kontinentet, lå i en kombinasjon av Tysklands ønske om stormaktstatus og Berlins betingelseløse håndslag til Østerrike-Ungarn (den såkalte «blancofullmakten»). I historieforskningen er det ofte fruktbart å skille mellom menneskeskapte vilkår for konflikt og strukturelle årsaker, eller om en vil kortsiktige og langsiktige. Berlin visste på forhånd at en krig mellom Wien og Beograd ville føre Russland inn i konflikten. Berlin drev med andre ord et bevisst hasardspill. Dette var menneskeskapte vilkår – og kortsiktige.

Denne form for det amerikanerne i ettertid har kalt «brinkmannship» (bevisst vågsom åtferd på randen av katastrofen for maksimal uttelling, jamfør Cuba-krisa fra Krustsjovs side i 1962) i kombinasjon med de strukturelle føringene (alliansesystemet, opprustingen, de tyske subjektivt oppfattede truslene om innringing fra Russland, etc.), åpnet for katastrofen. I verk etter verk gikk debatten om krigskylden i ettertid, skrevet inn i Versailles-traktaten som en egen paragraf. Den la all skyld på Tyskland. I 1961 kom Hamburg-historikeren Frtiz Fischers bombe, Griff nach der Weltmacht, og senere Krieg der Illusionen. Bøkene dokumenterte kontinuitet i tyske krigsmål fra første til annen verdskrig og en klar tysk vilje til aggresjon også i 1914. Fischers forskning ga gjenlyd over hele Tyskland og startet en historikerstrid som overgikk den tilsvarende om Holocausts plass i tysk historie i 1987. Tyske historikere jevnt over hadde til da lagt mye vekt på å vise at ansvaret var noenlunde likt fordelt mellom aktørene, og at Tyskland i alle fall ikke var ansvarlig alene.

Fischer viste at det såkalte «Septemberprogrammet» fra tysk side ga et riss av ekspansjonsplaner som skulle sikre Tyskland hegemoniposisjon i Europa og en ny oppdeling av verden i form av et sammenhengende tysk kolonirike i Afrika, Belgia som tysk vasallstat med sin viktige gruveindustri, annektering av Luxembourg og franske grenseområder, Polen og deler av Litauen og Ukraina løsgjort fra russisk kontroll, og en ny type Grosswirtschaftsraum under tysk overherredøme som minner sterkt om nazistenes planer i annen fase av den europeiske trettiårskrigen frå 1914 til 1945.

Keiser Wilhelms biograf, John Röhl, legger hovedskylden for krigen på det tyske statsoverhodet. Wilhelms rabiate antisemittisme er nå også veldokumentert, hans interesse for gass som utryddingsmiddel likeså – tretti år før Hitler.

Det er forøvrig et allment drag ved artiklene i europeisk presse ved nittiårsmerket at en rekke av våre vante forestillinger blir revidert. Nå taler en om hele 15 millioner drepte (65 millioner menn mobilisert, 21 millioner såret er tall vi ikke kan ha et rimelig forhold til, men som får første verdskrig til å framstå nettopp som den urkatastrofen den nå mer og mer betraktes som.). Nå opplever man også ofte at første verdenskrig blir sett på som den første krigen da sivile ble involvert (foreksempel i Belgia der tyske tropper ble anklaget for massakrer og for sin nedbrenning av biblioteket i Louvain. Dette fikk stor symbolverdi). Første verdrenskrig er også krigen da moderne massepropaganda ble brukt til siste trevl.

Moralsk uthuling

Nitti år etter står ett mønster i litteraturen klart: Vi ser tydeligere og tydeligere hvordan «The Great War» som britene kaller den, var en gigantisk første del av den andre verdenskrigen. Den førte med seg endringer av landenes økonomiske og sosiale struktur, av mentaliteter og statsoppfatninger i et omfang som bare kan sammenlignes med 1789 eller forvandlingen av Europa etter reformasjonen på 15- og 1600-tallet. Første verdenskrig skapte en ny type menneske, sa Hannah Arendt, preget av en moralsk tomhet, og et kynisk syn på enkeltmenneskets erstattbarhet. En mentalitet som gjorde folkedrapet på Europas jøder under andre verdenskrig tenkelig og mulig.

Det samme gjelder for bruk av masseødeleggingsvåpen. Det første tyske gassangrepet i 1915 kan godt betraktes som en innledning og en forløper. I general Ludendorffs ide om en «mur av tyskere» i nyerobrete områder fra Russland for å demme opp for «den slaviske bølgen» ligger Hitlers Generalplan Ost fra 1941 i emning: Den totale omkalfatringa av demografi og økonomi i «Ostland» fra finskegrensen til Kaukasus, bare gjort mulig av den mest brutale etniske rensing noensinne. Fysisk utryddelse av alle jøder og slavebinding av russere og ukrainere. Freden i Brest-Litowsk i mars 1918 med russerne ga Tyskland et imperium fram til Azov-havet, ikke langt fra grensene for dit Hitlers divisjoner kom 25 år etter. Denne østlige tyske imperialismen, støttet av omtrent alle i Tyskland, også SPD, er et forunderlig fortrengt aspekt ved vår historieforståing, også i Tyskland. (SPDs holdning ble gjort lettere ved synet på Tsar-Russland, en av Europas mest autokratiske og tilbakeliggende stater før 1914). Her er en klar kontinuitet i krigsmål og retorikk fra første til andre verdenskrig.

Rutetabeller og imperialisme

Julikrisen har aldri opphørt å engasjere historikerne. Klart er det at mobiliseringsplanene la tunge bindinger på politikernes handlinger. «Krigen ble utløst hovedsakelig av rutetabeller for jernbanen», sa A. J. P. Taylor på sitt vanlig billedstormeriske sett. Mobiliseringsplanen satte politikerne i et jerngrep: Var togene først begynt å rulle, kunne de ikke tilbakekalles. Avskrekkingsmekanismer som før hadde virket, virket nå ikke lenger. Opprustningsskruen som skulle avskrekke ble i stedet en invitasjon til krig. Julikrisen var i tillegg preget av en grunnleggende uskyld. Europa hadde ikke hatt krig siden 1871. Da var krigen ennå forbundet med en slags ære. Ingen hadde kunnet forestille seg masseslaktet ved frontene, mekaniseringens frukt. Første verdenskrig innledet den totale, anonymiserte krigen langt fra noen ærens ark, den som runde nummer to fra 1939 til 1945, skulle gjøre fullkommen. Skillet utefront/ hjemmefront ble mer uklart enn før fordi sivilbefolkningen og økonomien måtte mobiliseres til fulle. Krigsforbrytelser hørte ikke bare den andre verdenskrigen til, tyske troppers framferd i Belgia viste det. Mentaliteter og selektive persepsjoner spilte avgjørende roller. I ledende sjikt i Tyskland trodde man på at landet før eller senere var skjebnebestemt til et oppgjør med Russland fordi germanerne var «innsirklet» og Russland derfor en trussel på lengre sikt. Flåtekappløpet med England fra 1890-åra innevarslet en tysk Weltpolitik, imperialistiske stormaktsambisjoner som før eller senere måtte møtes av Storbritannia. Lenin mente krigen lå innebygd i kapitalismens dynamikk, at den var det høyeste stadium av imperialismen, men han underslo at selv slike strukturelle føringer aldri i seg selv kunne forklare de subjektive faktorer i krigsutbruddet. Som man sier i Oxford: «Very nearly everything in history very nearly never happened».

Året etter krigsutbruddet var frontene stivnet til, og den tyske strategien for rask seier mot Frankrike – en forutsetning for å unngå to-frontskrigen med Russland – var gravlagt i en mer enn 700 km lang sammenhengende front fra Nordsjøen til den sveitsiske grensen. Da spurte keiser Wilhelm II sin kansler Th. von Betthmann Hollweg: Hva er skjedd? «Den som kunne fortelle det», var svaret.

«Uutgrunnelige» krefter

Her er vi ved noe av kjernen ved denne tragedien: Feiltolkningene, ønsketenkingen, den halsløse risikotakingen. Første verdenskrig var krigen ingen overskuet konsekvensene av. Og som ville ha blitt forhindret, mener mange, om statslederne hadde forestilt seg hva de satte i gang. Følelsen av å ha utløst et ragnarok så å si i blinde, uten å ville det, var fremherskende – på etterskudd. «Det var som om vi var styrt av uutgrunnelige krefter,» sa Edward Grey, den britiske utenriksministeren. Luigi Albertini, den italienske historikeren som lenge hadde førsteplassen blant verkene om krigen med sitt trebindsverk fra 1952, har slått ned på denne subjektive faktor i krigutbotet: Han sa det var et misforhold «mellom statsmennenes begavelse og deres evne til innsikt på den ene siden og de hendinger de sto overfor på den andre». I mer enn fire år skulle en hel generasjon av europeisk ungdom bli skutt i filler foran mitraljøsene i Flandern, eller drukne i de Masuriske sjøer ved Tannenberg på Østfronten, eller i fjellområdene mellom Østerrike og Italia.

Det dreide seg virkelig om en verdenskrig. Den 28.august erklærte Japan krig mot Tyskland etter krav fra Storbritannia. Det ble kjempet i Afrika og i Tyrkia. Mer enn 6000 mann døde hver dag gjennom hele krigen. På en dag falt 60 000 mann, drepte eller såret, bare blant britene. Det skjedde den 1. juli 1916 – på Somme-slagets innledende dag. Et tall vi på ny ikke kan fatte 1.1 millioner i samlede tap for alle parter gjennom hele slaget. Den første verdenskrigen er en katastrofe i den europeisk sivilisasjons historie. I stedet for krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger ble kapitulasjonen i 1918 freden som gjorde slutt på all fred – og som ga støtet til den unge, gassrammede korporal A. Hitlers politiske oppstigning. Da han hørte om Tysklands tap var saken klar: Han bestemte seg «til å bli politiker».

Scenen var ryddet for Europas trettiårige borgerkrig denne sommeren for 90 år siden.

---
DEL

Legg igjen et svar