Et virkelig dekolonialisert foto?

Fotograf Alice Seeley Harris er blant de mange hvite fotografer som har falt for fristelsen å eksotiskere afrikanere.
Fotograf Alice Seeley Harris er blant de mange hvite fotografer som har falt for fristelsen å eksotiskere afrikanere.
Fotografer: Den «andre» må få fotografere selv.

Hvordan kvitter vi oss med stereotypier av «den andre» og skaper en reell empati i et bilde? Dette spørsmålet var utgangspunkt for den britiske fotohistorikeren Mark Sealy, som nylig gjestet (digitalt) Fritt Ord-seminaret Decolonising the archive i Oslo. Hva slags bilder finnes av mennesker utenfor den vestlige hemisfære? Hva slags historie blir fortalt gjennom bilder av for eksempel afrikanere og Afrika? I boken Decolonising the archive tar fotohistorikeren Sealy for seg nettopp disse spørsmålene og konkluderer med at den tilsynelatende «nøytrale» representasjonen av afrikaneren og Afrika i fotoarkiver rundt omkring i verden er både eurosentrisk og eksotiserende.

Under seminaret diskuterte Sealy boken og problemstillingene rundt den med fotografene Jonas Bendiksen – som også var moderator – Brian Cliff Olguin, Sofie Amalie Klougart, Javad Parsa og Nora Savosnick.

Et sentralt poeng i både seminar og bok er forholdet mellom hva vi tar bilde av, og hva som befinner seg utenfor rammen, utenfor bildet. Det er en stor avstand mellom den heroiske intensjonen hvor fotojournalisten eller dokumentaristen går inn i for eksempel et fattig område i Etiopia og skal dokumentere «den grusomme sannheten», og den faktiske realiteten som gjør situasjoner som dette mulig. Vi trenger å forstå hvorfor mennesker sulter, og hvorfor disse områdene i verden ender opp med slike tragedier. Han spør: «Må vi virkelig se utmagrede mennesker på randen av eksistensen for å forstå hvor ille de har det?»

Sealy har utvilsomt et poeng, for eksotismen eller fascinasjonen for dem eller det som ikke er «oss», bringer oss, som han hevder, snarere tilbake til en kolonialt tankegang – der forskjellene mellom mennesker fordypes ytterligere fremfor at man finner frem til en humanistisk og demokratisk kjerne i fotografiet.

Den hvite kvinnen

Både seminar og bok tar opp nærmest svimlende spørsmål. Fotografene, som for anledningen ble sittende litt i skyggen av Sealy, ble nok alle en smule svar skyldig, rett og slett fordi de «avslørte seg»: Deres prosjekter var, om vi bruker Sealys skånselsløse linse – speil for dem selv snarere enn speil for dem de forsøkte å fange med linsen. De manglet den bruddlinjen som makter å rive ned stereotypiene der fotohistorien fortsatt former vårt syn på mennesker som ikke kommer fra Vesten.

Sofie Amalie Klougart, en av fotografene som presenterte sine prosjekter på seminaret, forsøkte å vise oss masaienes hverdagsliv: Hvor de spiste, hvor de sov, og så videre. Utfordringen med slike bilder er at den vestlige kvinnens tilstedeværelse forandrer situasjonen til noe annet enn et speil for det som blir forsøkt avbildet. Den hvite kvinnen blir snarere gjenspeilet i dem, hvordan de ser henne, hvordan kroppene og ansiktene arrangeres for å tilpasse seg – bevisst eller ubevisst – koloniale stereotypier. Ikke i sin helhet, riktignok, i form av «afrikaneren som den andre» eller andre typer orientaliseringer eller eksotismer, men der hvor fragmenter av den historiske forbindelsen mellom fotografiet og den hvite europeer kombineres. Slike blikk beveger seg fortsatt i et slags romantiserende rom, innvender Sealy, siden man ikke klarer å skape øyeblikk som bryter ned eller bryter av det historiske presset som den forutgående historien øver på hvert enkelt bilde.

Forbildet Emmanuel Levinas

Men hvordan skal man finne slike øyeblikk?

Sealy påpekte at vi aldri vil kunne få et rettferdig og virkelig dekolonialisert foto om vi ikke kan ta fullstendig ansvar for den andre uten å måtte tre i stedet for ham. Det betyr at vi ikke kan tre i den annens sted eller snakke for ham, slik mange dokumentarister gjør som reiser til for eksempel Afrika.

Det er noe uforsonlig i Searys prosjekt, men jeg liker godt det nesten utopiske ved at hans rettesnor er det filosofen Emmanuel Levinas – for øvrig hans store forbilde – kalte «ansvaret for den andres ansikt».

Kunne vi ikke forestille oss, foreslo Sealy, at hele strukturen med den vestlige dokumentaristen som drar til «det andre stedet», bør erstattes med en modell hvor de som faktisk er hjemme på det andre stedet, skaper bildene? Ville da det «eksotiske» betraktes ikke som «å bli fascinert», men orientere oss vekk fra fotografiets endimensjonale, ensrettede «monohistorie», som Sealy kaller den? Sealy «løsninger» er ofte mer abstrakte enn konkrete forslag, men vinkelen han skaper, er utvilsomt svært spennende.

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise