Et vern mot vold

Viet Thanh Nguyen: The Refugees Corsair

Viet Thanh Nguyens noveller er en protest mot umenneskeliggjøring av folkegrupper. Utgivelsen er både tidsriktig og universell. 

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

The Refugees Corsair

Viet Thanh Nguyen

Reportes Without Borders kunne i desember 2016 meddele at 348 journalister satt fengslet verden over – en økning på seks prosent fra året før. Mye av dette skyldes forholdene i Tyrkia, men dette burde på ingen måte berolige oss. Jeg har ikke funnet noen tall på hvor mange forfattere som er fengslet eller forfulgt per i dag, men for tre år siden hadde PEN International Writers in Prison Committee 900 saker på listen sin. Viet Thanh Nguyen har ikke selv blitt utsatt for reprimander for sine verk, men hans bakgrunn har lært ham at det ikke er noe man skal ta for gitt, og at pennen er et sverd som bør brukes. Da han var ung, flyktet familien fra Vietnam til California, og i sin andre skjønnlitterære utgivelse – The Refugees – forteller han historier om vietnamesere som foretok den samme reisen.

Novellene handler om alle slags folk, fra en dement professor som tiltaler kona si ved feil navn, til en pragmatisk småkriminell som gjemmer sine fake Louis Vuittonvesker og Dolce & Gabbana-solbriller i garasjen til en mann i takknemlighetsgjeld. Deres dramatiske fortid blir sjelden gjenfortalt i lange passasjer, men pipler opp til overflaten i deres nye liv. I den første novellen, «Black-Eyed Women», møter vi en skyggeforfatter som får besøk av spøkelset til sin bror (analogien fungerer åpenbart bedre på engelsk), og hun tenker tilbake på da han ble skutt i hodet av pirater under flukten fra Vietnam. I samtalen med den avdøde broren kommer det frem at livet som skyggeforfatter virkelig er et skyggeliv, fordi noe i henne sluknet for alltid da hun ble vitne til brorens død. I «I’d Love You to Want Me» forteller en kvinne i sekstiårene om reiseplanene hun og mannen hadde diskutert for pensjonisttilværelsen – og dette er mange tiår etter at de ankom USA med båt: «The only form of transport Mrs. Khanh had ruled out was the ocean cruise. Open expanses of water prompted fears of drowning, a phobia so strong that she no longer took baths, and even while showering kept her back to the spray.»

Man skulle tro det var banalt å påpeke at reaksjonene på krig er de samme enten du bor i Norge, Syria eller Vietnam, men det er det åpenbart ikke.

Immigrasjonsforbud. Disse glimtene av traumer fikk meg til å tenke på en venninne som har vært over gjennomsnittet engasjert i de syriske flyktningene. Da hun var på lanseringen av en bok om de unge tidsvitnene fra andre verdenskrig, kjøpte hun et eksemplar til seg selv og ett som hun adresserte til Justis- og beredskapsdepartementet. Hun ville fortelle Sylvi Listhaug at krigstraumer er noe man aldri blir kvitt, og vise frem den grelle kontrasten mellom hvordan vi forholder oss til tidsvitnene da og nå. Man skulle tro det var banalt å påpeke at reaksjonene på krig er de samme, enten du bor i Norge, Syria eller Vietnam, men det er det åpenbart ikke. Flere amerikanske kritikere har trukket frem timingen til Thanh Nguyens bok, at den er akutt nødvendig i en tid hvor deres president vil innføre et immigrasjonsforbud og forsøker å umenneskeliggjøre en hel gruppe.

Når denne dehumaniseringen langt på vei lykkes, skyldes dette at empati for dem som ikke står oss nær, er vanskelig; fordommer hører til det naturlige overlevelsesinstinktet. I novellen «Fatherland» viser Thanh Nguyen hvordan disse mekanismene virker på flere enn megalomane forretningsmenn. I Ho Chi Minh-byen føler den unge kvinnen Phoung seg tvunget til å stille opp på bilder i sin tradisjonelle drakt fordi hun jobber som servitør, mens faren hennes livnærer seg av å spille rollen som entusiastisk turguide i ruinene av en krig som fratok ham alt han eide. Da hun ser faren på jobb for første gang, går det opp for henne at det er en sammenheng mellom hvorfor faren slipper unna med de falske faktene og hvorfor hun aldri får tilsendt bildene de utenlandske restaurantkundene lover henne kopier av: «We’re all the same to them, Phoung understood with a mix of anger and shame – small, charming and forgettable.»

Dekorum og verdighet. De vietnamesiske flyktningene vi møter i novellesamlingen, er derimot ikke alltid spesielt sjarmerende – men de er minneverdige alle sammen. Språket til Thanh Nguyen får fordommer og stereotypier til å krakelere, og det er nettopp i fraværet av sterke virkemidler hans språk blir så effektivt. Han viser hvordan flyktningene har de samme dype menneskelige behovene som alle andre, for trygghet, selvstendighet, kjærlighet og verdighet. Et av de fineste eksemplene på det sistnevnte kommer fra den tidligere nevnte Mrs. Khanh, da hun tenker tilbake på familiens sjøreise i en sliten fisketråler: «After the fourth day, her children were crying for water, even though there was none to offer but the sea’s. Nevertheless, she had washed their faces and combed their hair every morning, using salt water and spit. She was teaching them that decorum mattered even now, and that their mother’s fear wasn’t so strong that it could prevent her from loving them.»

Autoritære regimer fengsler og sensurerer forfattere og journalister fordi de kan avsløre regimenes manglende demokratiske forankring hos folket. Det må være nedslående for en forfatter som Viet Thanh Nguyen å se at landet han flyktet til går i den samme autoritære retningen som landet han flyktet fra, om enn med et annet ideologisk fortegn. Han møter imidlertid denne utviklingen med en annen type motstand – den som finnes hos forfattere. For igjen å parafrasere Nordahl Grieg: The Refugees gir oss troen på menneskets verd.