Et vern mot vold

Viet Thanh Nguyen: The Refugees Corsair

Viet Thanh Nguyens noveller er en protest mot umenneskeliggjøring av folkegrupper. Utgivelsen er både tidsriktig og universell. 

Birgitte Bjornoy

The Refugees Corsair

Viet Thanh Nguyen

Reportes Without Borders kunne i desember 2016 meddele at 348 journalister satt fengslet verden over – en økning på seks prosent fra året før. Mye av dette skyldes forholdene i Tyrkia, men dette burde på ingen måte berolige oss. Jeg har ikke funnet noen tall på hvor mange forfattere som er fengslet eller forfulgt per i dag, men for tre år siden hadde PEN International Writers in Prison Committee 900 saker på listen sin. Viet Thanh Nguyen har ikke selv blitt utsatt for reprimander for sine verk, men hans bakgrunn har lært ham at det ikke er noe man skal ta for gitt, og at pennen er et sverd som bør brukes. Da han var ung, flyktet familien fra Vietnam til California, og i sin andre skjønnlitterære utgivelse – The Refugees – forteller han historier om vietnamesere som foretok den samme reisen.

Novellene handler om alle slags folk, fra en dement professor som tiltaler kona si ved feil navn, til en pragmatisk småkriminell som gjemmer sine fake Louis Vuittonvesker og Dolce & Gabbana-solbriller i garasjen til en mann i takknemlighetsgjeld. Deres dramatiske fortid blir sjelden gjenfortalt i lange passasjer, men pipler opp til overflaten i deres nye liv. I den første novellen, «Black-Eyed Women», møter vi en skyggeforfatter som får besøk av spøkelset til sin bror (analogien fungerer åpenbart bedre på engelsk), og hun tenker tilbake på da han ble skutt i hodet av pirater under flukten fra Vietnam. I samtalen med den avdøde broren kommer det frem at livet som skyggeforfatter virkelig er et skyggeliv, fordi noe i henne sluknet for alltid da hun ble vitne til brorens død. I «I’d Love You to Want Me» forteller en kvinne i sekstiårene om reiseplanene hun og mannen hadde diskutert for pensjonisttilværelsen – og dette er mange tiår etter at de ankom USA med båt: «The only form of transport Mrs. Khanh had ruled out was the ocean cruise. Open expanses of water prompted fears of drowning, a phobia so strong that she no longer took baths, and even while showering kept her back to the spray.»

Man skulle tro det var banalt å påpeke at reaksjonene på krig er de samme enten du bor i Norge, Syria eller Vietnam, men det er det åpenbart ikke.

Immigrasjonsforbud. Disse glimtene av traumer fikk meg til å tenke på en venninne som har vært over gjennomsnittet engasjert i de syriske flyktningene. Da hun var på lanseringen av en bok om de unge tidsvitnene fra andre verdenskrig, kjøpte hun et eksemplar til seg selv og ett som hun adresserte til Justis- og beredskapsdepartementet. Hun ville fortelle Sylvi Listhaug at krigstraumer er noe man aldri blir kvitt, og vise frem den grelle kontrasten mellom hvordan vi forholder oss til tidsvitnene da og nå. Man skulle tro det var banalt å påpeke at reaksjonene på krig er de samme, enten du bor i Norge, Syria eller Vietnam, men det er det åpenbart ikke. Flere amerikanske kritikere har trukket frem timingen til Thanh Nguyens bok, at den er akutt nødvendig i en tid hvor deres president vil innføre et immigrasjonsforbud og forsøker å umenneskeliggjøre en hel gruppe.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

DEL
Birgitte Bjornoy

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here