Høsten er tiden for internasjonale fotofestivaler, og i Sørøst-Asia har Photo Phnom Penh i Kambodsja seilet opp som en av de mest interessante de siste årene. Festivalen, som arrangeres for niende gang i år, vil skape synergier mellom asiatiske og europeiske fotografer, og synligjøre det nye kambodsjanske fotografiet.
De 14 fotografene som er presentert under årets festival fremstår som et løst kuratert utvalg av fotografiske tematikker og praksiser med ganske varierende nivå; fra meriterte pressefotografer som Mak Remissa og anerkjente kunstfotografer som JH Engström, til lidenskapelige amatørfotografer som Ly Min.
Foto av forandring
To av utstillerne – koreanske Daesung Lee og russiske Alexey Shlyk – skiller seg ut med sin evne til å fortelle historier som mennesker og gjenstander bærer i seg. De anvender begge fotografiet til å peke på langsomme endringer i både landskap og kultur, som hver på sin måte forteller om det nærstående bristepunktet for vårt forbruk.
Mens vi studerer grafer over antatte CO2-nivåer, og avholder konferanser og internasjonale toppmøter hvor vi forsøker å vedta nivåene på fremtidige utslipp og lurer på hvor stor temperaturøkning jorden kan tåle, så hører vi om mennesker i andre deler av verden som lever i svært prekære situasjoner på grunn av klimaendringene. Hvordan fotografere noe som skjer så sakte, som ikke er enkeltstående og dramatiske hendelser, men endringer over tid?
«Fotografiet må embringe følelser, spørsmål og dype tanker.» Christian Cajoulle
I prosjektet On the shore of a vanishing island gjør koreanske Daesung Lee dette ved å iscenesette menneskene som bor i landskapet. Menneskene vi møter i bildene bærer i seg den langsomme utviklingen som vi ikke evner å oppfatte med vårt sanseapparat: Den bengalske gutten fra øya Gohramarah ser rett på oss fra en liten jordvoll omgitt av vann. Han er bare 12-13 år, men bærer med seg minnene og den kroppslige erfaringen fra da dette var et fruktbart jorde. Over 50 prosent av øya ligger nå under vann og to tredjedeler av den opprinnelige befolkningen har flyttet derfra.
I serien The Appleseed Necklace vender Alexey Shlyk blikket tilbake til sin oppvekst i Hviterussland, hvor han ble født i 1986, og innbyggernes særegne kreativitet og evne til å anvende de ressursene de hadde. Av mangel på tilgang til varer og materialer, brukte de det de hadde og utviklet en «gjør det selv»-holdning. I prosjektet sitt opphøyer Shlyk disse hjemmesnekrede produktene; en vektmanual av sammenteipet murstein; en kjole sydd av gamle kjøkkengardiner – gjenstander som oppfattes som verdiløse i dagens samfunn. Det ser litt komisk ut med en lysekrone laget av en vridd sykkelfelg, men det får meg til å tenke tilbake en generasjon eller to, til en tid da det var helt vanlig å reparere ting med det man hadde for hånden.
Foto til folket
Fotografiet har bidratt til viktige endringer i både samfunnet og politikken, men med den mengden av bilder som vi eksponeres for daglig er det utfordrende å velge fokus.
Ny Tid spurte festivalens kunstneriske leder og kurator Christian Cajoulle om hvilke fotografiske praksiser han mener er viktige i dag: «Jeg tror at alle former for estetikk kan aksepteres, så lenge det henger sammen visuelt sett og at den som står bak har en klar formening om hva som skal uttrykkes eller vises frem. Jeg er ikke en kurator som er avhengig av eller knyttet til en spesiell tilnærming. Jeg liker alle fotografiske uttrykk, så lenge det ikke kun er dekorativt eller ‘vakkert’, men tilbyr en mening og frembringer følelser, spørsmål og dype tanker.»
Hvor mener Cajoulle at fotografiet i dag har sitt største potensiale til å påvirke samfunnet? «Fra begynnelsen av det 21. århundre har vi beveget oss fra fotografiets verden til en verden av bilder, der fotografier bare er en liten del av den enorme mengden av bilder som sirkulerer på internett hver dag. Å bestemme at du er fotograf er i dag et valg som betyr at du tar stilling, at du velger en form å uttrykke deg med. For å være fotograf i dag må du ønske å utforske verden, og å stille spørsmål med et verktøy som er over 150 år gammelt og har et veldig spesifikt forhold til virkeligheten.»
Som under tidligere festivaler henger mange av årets fotoprosjekter rundt om i bybildet. Er det å fysisk bringe fotografiet ut i det offentlige rom et viktig aspekt ved festivalen? «Å vise fotografiet ute i det offentlige rommet har vært avgjørende helt fra starten av. Å stille ut i det offentlige rom er viktig overalt, men spesielt viktig i et land som Kambodsja, hvor mange er redde for å åpne døren inn til et museum eller galleri. Fattigdommen er utbredt i landet og en stor andel av befolkningen sliter med å livnære seg. Da sier det seg selv at de ikke har råd til å kjøpe billetter til kunstutstillinger i gallerier. Byens befolkning er vårt viktigste publikum og derfor er alt under festivalen gratis.»
Phnom Penh Photo,
Kambodsja, varer til 5. november
Festivalen drives av Photo Phnom Penh Association (NGO),
i samarbeid med French Institute
of Cambodia.
www.photophnompenh.org.
