The Book of the Sea tar oss med til en gruppe yupik-inuitter som lever langt nordøst i Russland, langs den iskalde kysten av Beringstredet. Filmskaperen Aleksei Vakhrusjevs (f. 1969) – som selv har vokst opp i en yupik-inuittfamilie – er utdannet ved Moskvas anerkjente Det allrussiske statlige kinematografiske institutt (VGIK), og i sin siste film løfter han fram tilværelsen og utfordringene til et folk som i både bokstavelig og metaforisk forstand befinner seg på kanten av stupet. I raskt tempo ødelegger klimakrisen noe som har overlevd gjennom årtusener.

I det knappe århundret som har gått siden Robert J. Flahertys banebrytende stumfilm om inuittene i Canada, Nanook of the North (1922), har den arktiske urbefolkningens liv og levnet sjelden blitt viet nærgående og detaljorientert oppmerksomhet. Vakhrusjev –
som regisserer og produserer filmene sine gjennom eget selskap, High Latitudes – har personlig kjennskap ikke bare til den melankolske og blendende skjønnheten til landskapet han har vokst opp i (de islagte sjøene, midnattssolen), men også til dybdene av smerte og fortvilelse som moderne tider, myndigheter og global oppvarming har påført – og påfører – slike småsamfunn.

The Book of the Sea er sentrert rundt en gruppe jegere som sørger for grunnleggende proteintilførsel i et samfunn bestående av 1500 sjeler – de fleste av disse arbeidsløse og mange av dem alkoholisert (inkludert, ifølge filmens presseinformasjon, heltens sønn, Aleksej Ottoj). Kameralinsens blikk er alt annet enn antropologisk og glanset – det er nådeløst, modig og uten filter.

Jaktlykke

Gripende vevd sammen med animerte sekvenser relatert til yupik-inuittenes skapelsesmyter og legender viser åpningssekvensen en handling – en spennende hvaljakt gjennom isbelagt hav under den arktiske himmelhvelvingen – utført jevnlig på noenlunde samme vis gjennom de siste årtusenene. Båtene har nå riktignok fått påhengsmotorer, men harpunene er i bunn og grunn de samme primitive våpnene som forfedrene benyttet – en menneskehånd kaster spydet inn i den buede ryggsøylen på det store sjømonstret når det dukker opp fra havet etter luft bare meter fra den lille båten.

Et liv i harmoni med naturen krever en grunnleggende og altomfattende respekt.

For privilegerte, liberale seere – som har kjennskap til det sjokkerende tapet av arter og habitater i de siste femti årene og som vet at vi står overfor en sjette masseutryddelse – kan disse scenene muligens føles beklemmende. Men for Aleksej og de andre jegerne handler jakten om liv eller død, og ikke minst om sjansen til en framtid langt mer løfterik enn det bunnen i den billige vodkaflasken byr på, den som så altfor mange av innbyggerne i den lille kystbyen Lorino drukner i.

I raskt tempo ødelegger klimakrisen noe som har overlevd gjennom årtusener.

Etter at den harpunerte hvalen – som har kjempet hardt for å unnslippe jegerne – endelig er sikret og dratt død i land på den isbelagte strandbanken, stimler innbyggerne sammen for å bivåne slaktingen. Det hele bærer preg av sosial festivitas. Kvinner og barn kommer med poser for å motta sin del av det livsviktige kjøttet og fettet, det de tradisjonsbærende folkeeventyrene forteller dem om. Mødrene mater barna sine med biter at rått hvalspekk, mens jegerne smiler og ler i den milde skumringen.

Sett i denne sammenhengen er dette en scene som svært vakkert beskriver bærekraft, balanse og kostnad: Det er en side av et levesett som alltid har tatt innover seg at et liv i harmoni med naturen krever en grunnleggende og altomfattende respekt.

Kampen mot elementene

The Book of the Sea har et enkelt, men effektivt lydlandskap og også en undertone av mild humor: Særlig skaper anstrengelsene til to hvite kamuflasjekledde yupik-jegere som forsøker å snike seg inn på en sel som ligger på isen og nyter vintersolen, en lett og komisk situasjon – dødelig alvorlig, men likevel gir den publikum et pust i bakken fra den nådeløse fortellingen om overlevelseskampen mot elementene. (Spoiler: Selen kommer seg uskadet unna.)

Mytene og normene dette hardføre folket lever med og under, formidles gjennom animerte scener. «Tilbe alle ting og feir alt som omgir deg – fjellene, elvene, havet og kysten. Uten naturen kan vi ikke regne oss selv og våre slektninger som ‘det virkelige folket’», er hovedbudskapet i denne fortellingen om en tilværelse svært fjern fra det moderne livet de fleste av oss lever. Gjennom å plassere historien om opprettholdelsen av et tradisjonelt levesett i en moderne tid inn i en kontekst av myter og magi fra svunne tider, oppnår Vakhrusjev en egen form for visuell poesi.

Selv om filmen er bygget rundt jakten på hval, hvalross og sel, litt sanking av egg samt noen animasjonsscener av fuglejakt, og ikke minst slitet med den alltid tilstedeværende isen, er det vanskelig å få øye på et tydelig plot. Men den narrative strukturen avslører de kulturelle dybdene i bildene av mennene med rifler og harpuner i hendene om bord en båt på det isete havet, og etterlater seeren med en evig respekt for dem som lever livet på kanten av stupet.

Se også omtale av The Last Ice Hunters om jaktkulturen på Grønland.