Publisert: 01.08.2019
Anand
Patwardhans helaftens dokumentarfilm Reason – som vant prisen for beste dokumentarfilm i full lengde under
filmfestivalen i Amsterdam i fjor – er en viktig innføring i indisk historie og
en advarsel til resten av verden. Filmen gir et grundig innblikk i Indias ytre
høyre og tar for seg demonstrasjoner, hatytringer og virkningene av disse, men
også menneskene som våger å yte motstand og ta til orde mot slike strømninger.
Mange av dem ender med å betale med sitt eget liv for motet de viser. Filmen er
både en tankevekker og en besettende erfaring, en intens reise gjennom Indias
fortid og nåtid
– hvert minutt bidrar til å skape et urovekkende portrett av det som gradvis
har utviklet seg til å bli et av de største sekulære demokratiene i verden.
Illusjonen om en indisk «gullalder»
Patwardhan vever sammen mer enn et århundre av indisk historie til en komplisert, men også tydelig fortelling, der den avdekker røttene til hinduisk nasjonalisme og hatet mot «den andre». Virkningene av hindutva – ideologien som søker å etablere hegemoni for hinduene og deres livsstil – kan ses overalt i samfunnet, og filmen viser måten denne ideologien fyrer opp under kastefordommer og fremmer anti-egalitære prinsipper på som er avlet fram av den eldgamle indiske religiøse tradisjonen, bramanismen.
Noen av hendelsene som er med i filmen, har dukket opp i internasjonale medier i årenes løp. Det blir tydelig at de verken står isolert eller er tilfeldig plukket ut, og størrelsesordenen og den kumulative effekten de har, blir særlig tydelig når de ses mot et indisk sosialt og politisk bakteppe. Reason gjør det klart hvor svekket det sosiale limet i India er: At aksjonister forsvinner, er blitt en rutine i landet, det samme har marginaliseringen av dalitene (de kasteløse) og muslimene. I tillegg er det en framvekst av ekstreme nasjonalistiske ytringer, spredning av hatpropaganda, utpekning av «opposisjonelle» samt en økende uro blant studenter.
Er du nysgjerrig på papiravisen?Det som det ytre høyre spiller på, er illusjonen om en «gullalder»: en tid før kristne og muslimer angivelig kom til å ødelegge den perfekte balansen i et «ideelt» hinduisk land. Men denne tidsepoken har aldri eksistert.
Den hinduiske nasjonalismen inkorporerer grådig ethvert symbol,enhver historisk figur og overtro som kan bidra til å legitimere
nasjonalismens ideer.
I likhet med enhver ekstrem ideologi inkorporerer den hinduiske nasjonalismen grådig ethvert symbol, enhver historisk figur og overtro som kan bidra til å legitimere nasjonalismens ideer. Sannheten er ikke noe man søker, men noe de ledende skikkelsene hevder å eie. På den måten er verden plutselig splittet mellom dem som støtter sannheten, og dem som er mot den: forræderne, outsiderne som må elimineres.
Betaler med eget liv
I tillegg til dette åpner det åndelige sjiktet i denne formen for ekstremisme en hel verden av paranoia og manipulasjon, i et land hvor åndelighet og overtro lenge har styrket hverandre. Resultatet er at alle slags mystikere og magikere, som gir seg ut for å kunne lage gull eller som utfører såkalte sirkustriks, utnyttes for å tjene den ideologiske agendaen og organisasjoner – som for eksempel den Goa-baserte gruppen Sanatan Sanstha. Den ble grunnlagt av en spirituell guru, som også omtales som lege og hypnotisør, og gruppens aktiviteter er like farlige som de er surrealistiske.
I all denne galskapen har ikke fornuftens stemme forsvunnet, men den synes å måtte kjempe for å bli hørt. Navn som Narendra Dabholkar, Govind Pansare og M.M. Kalburgi er kanskje ikke internasjonale hverdagsligheter som Mahatma Gandhi, men det de har til felles, er at de alle er blitt drept av den samme ideologien. Dabholkar, Pansare og Kalburgi har slåss for å bevare innbefatning, sekularisme og fornuft i India, og måtte betale med livet som følge av det. Filmen forteller historien til hver av dem og er også en hyllest til de menneskene de var, og en illustrasjon av hvor risikabelt det er å sette seg opp mot pågående ekstremisme.
Rekruttering av de maktløse
Filmen er i seg selv en motstandshandling. Regissøren ser faren ved hatet, som spres i alle lag av samfunnet og infiltrerer regjeringen, som en trussel mot Indias genuine verdier. I sitt regissørnotat erklærer Patwardhan: «Snarere enn en monolittisk religion er hinduismen en dynamisk blanding av de innfødtes kulturelle praksis, kombinert med det som er lånt fra forbipasserende strømninger gjennom tidene […]. Det sanataniske, ariske, vediske, hindutva er på den andre siden et bramansk (stammer opprinnelig fra en mektig prestekaste) prosjekt for overlegenhet, som rekrutterer de maktesløse inn i en endeløs krig mot imaginære demoner. Påkallelsen av en slik krig gir anstifterne absolutt kontroll og total straffefrihet.» Patwardhans film setter derfor et svært nødvendig søkelys på disse mekanismene i det indiske samfunnet.
Mens negative reaksjoner på vestlig nasjonalisme er til stede og blir hørt over hele verden, er tilsvarende respons på den indiske hindunasjonalismen heller svak utenfor India. Mange tar det for gitt at India er en hinduisk nasjon, og de ser ikke at hindunasjonalisme og hvit overlegenhet er to sider av samme sak. Situasjonen er svært alvorlig, likevel velger Patwardhan å la filmen ende i en optimistisk tone som forutsetter at det gode uunngåelig vil seire. Men etter at vi har vært stilt overfor virkeligheten i denne mer enn fire timer lange filmen, virker slutten forsert. Den virker mer som ønsketenkning enn et lys i enden av tunnelen. Forhåpentlig vil fornuft og godhet seire. Dersom verden er oppmerksom og innser at det mystiske India alle kjenner eller drømmer om, har en farlig mørk side som burde bekymre oss alle, ja, kanskje da kan en endring bli en reell mulighet.
