Anslaget i Tommy Gulliksens Arven etter 22. juli er sterkt: Vi ser Eskil Pedersen tale opprømt til Utøya-ungdommen 20. juli 2011 – den stilige nye AUF-lederen nyter velkomsten og synet av de mange som er på sommerleir. Denne oppfølgeren til Gulliksens prisbelønte Utøya-dokumentar En liten øy i verden (2012) er både inviterende, tankevekkende og presis.
Arven etter 22. juli tar seg tid til å fortelle det vi andre vet: at alle de unge på Utøya snart skal oppleve helvete, at 69 av dem skal dø og mange skades. For livet vil de ha traumatiserende minner.
Filmen vektlegger traumet – men også hvor fort folk ble lei av å høre om 22. juli. Samtidig tar filmen det et steg videre, og lar oss være med de overlevende i det retrospektive undersøkende møtet med hvem de selv var rett etter 22. juli. Det er et ubehagelig, men fornyende perspektiv på arven etter 22.juli.
Mens jeg skriver på filmomtalen møter jeg en av dem som var blant de første til å ta imot de unge som kom seg vekk fra Utøya. Ti år har gått, men lite av opplevelsene har blitt delt tidligere. Selv de visuelle minnene er holdt strengt på avstand. Hun forteller at skytingen var først helt uforståelig. Likeså omfanget av skader på de unge. Lavmælt antyder hun et lår splintret av en kule, rop etter søsken og venner. To unge døde der på stranden.
Jeg ser filmen, blir sittende i stillhet.
Om man undersøker, viser det seg at Fritt Ord har gitt 87 tildelinger som har vært øremerket 22. juli – til film, teater, bøker og annet. NRK og Netflix har også investert tungt i dramatiseringer som har engasjert et bredt publikum. Som kritiker har jeg skrevet om flere av disse – og det ble snarere vanskeligere enn lettere for hver av dem. Mye skyldes at mange er villede, men ikke gjennomførte. De er ofte famlende, mettet med klisjeer og spenningsgrep, og viker fort fra det autentiske. Gulliksen skiller seg her ut med en tydeligere historie og et budskap som tør bite fra seg:
Han strekker dristig tidslinjen bakover og viser høyreekstremistiske voldsepisoder helt fra 1979 frem til i dag. Dokumentaren henter frem brutale nyhetsopptak fra blant annet Kyviks bombeangrep på 1. mai-toget (1979), bombingen av Nor Moské på Frogner (1985), Arne Myrdals planlagte bombing av asylmottaket i Brumunddal, drapet på Benjamin Hermansen og annet. Med seg i filmens research har Gulliksen hatt Anne Marte Blindheim. Deres innsikt i høyreekstremistiske miljøer over tid, men også deres engasjement, gjør at disse innklippene verken virker fremmede eller oppleves villet, men føyer seg inn i filmens granskende agenda.
Filmen ønsker imidlertid ikke å mimre – den heller fremover, samler seg i et undersøkende nåtidsbilde. Sømløst formes beretningen av duoens solide journalistiske erfaring og favner stort, komplekst og med brodd.
Den vante fortellingen om Norge utfordres. Gulliksen bruker smerten fra både tematikken og prosessen – han våger å gå lengre. Som regissør former han det kreative mer organisk og modigere enn i den tidligere dokumentaren. Registemmen har et kritisk og granskende blikk. Arven etter 22. juli er kompleks, men samtidig smidig. Likeså hva som fortelles fra terrordagen.
Klipper Thomas Waitz Knutsen fikk, ifølge Gulliksen, gå mange runder alene med materialet først.
Tilbake i studioet
Filmen bruker et enkelt og samtidig kraftfullt grep. Den tar tre hovedkarakterer tilbake i samme type rom som i En liten øy i verden – der de ble intervjuet rett etter terrorangrepet 22. juli, ti år tidligere. Filmen åpner med dette opp for en sårbarhet som er både reflekterende, undrende og oppriktig ærlig.
I sekvensen med Eskil Pedersen gjør det vondt. Hetsen mot ham representer hetsen som (slik filmen forteller) rammet en tredjedel av alle de overlevende. AUF-lederen var et lett bytte som skeiv, da han også var en av de første til å rømme voldsscenen. Han fikk en telefon med beskjed om å løpe rett til båten – etterpå fikk han vite at han var et utvalgt mål. Mange kalte ham feig og mente han skulle ha blitt på øya. Mens han ser på opptak av seg selv fra den første dokumentaren, formidler han sakte at han ikke hadde noe valg.
Hovedkarakterene deler skjerm med seg selv fra kun uker etter terrorangrepet. De møter seg selv som yngre. Det verdige og respektfullt neddempende utrykket fra 2011 kontrasteres med en nåtid med tett og ledig kontakt mellom regissør og hovedpersoner. Denne varme tonen lindrer det beske i fortellingen.
Lara Rashid setter ord på det: «Jeg føler vi kjenner hverandre så godt at det er vanskelig å være alvorlig.» Men alvoret og det tydelig skjerpede fokuset viker aldri fra denne fortellingen. Lara forteller at hun som overlevende følte ansvar for å skulle svare med kjærlighet, ikke utrykke sinne eller «kaste sko» på Breivik, men heller skrive en kronikk om at de ikke skulle være sinte.
Lara er både overlevende og etterlatt. Hun mistet storesøsteren Bano på Utøya og har kjent på konsekvensene av å holde raseriet inne. Nå debuterer hun med bok for å løfte frem perspektivet som innvandrer, asylant og kvinne – noe hun mener ikke kom godt nok frem i Breviks angrep på multikulturalismen.
Filmen viser en nåtidig demonstrasjon mot SIAN foran Stortinget der Line Oma, overlevende fra bombeangrepet på regjeringsbygget, klapper taktfast med andre. Vi ble kjent med henne i forrige dokumentar: en livskraftig jente fra distriktet som ønsket å stige i gradene innen politikken og komme seg til topps i høyblokken. Hun forteller tankevekkende om flukten fra regjeringsbygget for ti år siden, om hvordan hun måtte tråkke over knuste portretter av tidligere partiledere for å komme seg i sikkerhet.
Det norske selvbildet
Gulliksen har i dokumentaren vekslet kyndig mellom den samfunnspolitiske beretningen om 22. juli og tre overlevende – slik han har fulgt dem tett – og ser hvor de er ti år etter. Han skildrer dem som hele mennesker. De forteller om opplevelsen av rosetog og samhold, med stolthet over hvor godt Norge taklet dette traumet –men også om alt som hele tiden ulmet under overflaten.
Gulliksen pirker i nok en verkebyll: Bearbeidelsen av den verste ugjerning på norsk jord siden andre verdenskrig ble fort til en mestringsøvelse man skulle vise seg flinkest i –Norge skulle være en vinner innen traumehåndtering uansett pris. Ved å bruke lydside og klippesekvenser lager Gulliksen en mer episk beretning og leverer et bitende innlegg i debatten. Musikksamarbeidet med Amanda Delara og hennes omskrivning av norske klassikere gir filmen en kontemporær lydside som fenger (også for et yngre publikum) og skiller den ut fra de fleste andre dokumentarer.
