Et tragisk kapittel i norsk historie

Ikke mange hadde forventet at Petersen-utvalget skulle komme med en kritikk av Norges rolle i Libya-krigen, men utvalgets rapport er allikevel mindre kritisk enn forventet. Det hele forblir en trist beretning.  
Libya-utvalgets Jan Petersen presenterer rapporten, med Ine Eriksen Søreide og Bakke-Jensen. Foto: NTB scanpix
Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.
Email: ola@prio.no
Publisert: 01.10.2018

Rapporten som skulle evaluere Norges deltakelse i Libya-krigen i 2011 og som ble fremlagt for offentligheten den 13. september, begynner med å hevde at Muammar al-Gaddafi «slo hardt ned på opprøret med bakke- og luftstyrker». Videre sies det at «konflikten eskalerte etter at opprørerne begynte å organisere væpnet motstand mot regimet». 

Regimets angrep på sivile og bruken av bombefly, sammen med afrikanske leiesoldater som ble fløyet inn til Libya, legitimerte ifølge rapporten en militær operasjon og beslutningen om en flyforbudssone. Dette er utvalgets oppfattelse.

I 2016 leverte det britiske parlamentets utenrikskomité en granskingsrapport om Libya-krigen. Ifølge rapporten hadde Gaddafis regime ikke gjort seg skyldig i angrep på sivile, og blant andre siteres Alan J. Kuperman fra Foreign Affairs, som påviser at det ikke fantes dekning for denne påstanden. Konflikten hadde isteden oppstått mellom stridende parter. Kuperman viser til at opprørene var bevæpnet fra konfliktens begynnelse, mens regimet hadde unngått å benytte dødelige våpen. Han påpeker at det var opprørerne som isteden begynte den militære konflikten. De drepte sivile – svarte libyere som ble beskyldt for å være leiesoldater. Den britiske utenrikskomiteens rapport står derfor i kontrast til det som lå til grunn for den norske beslutningen om å delta i krigen. Utenrikskomiteen og Kuperman viser også til at det libyske regimet aldri hadde satt inn flystyrker, noe som også er blitt bekreftet fra amerikansk etterretning og av USAs tidligere forsvarsminister Robert Gates. Til tross for dette skriver allikevel Petersen-utvalget at Gaddafi slo hardt ned på opprøret med luftstyrker.

Legitimering av norsk deltakelse

Påstandene som fremsettes i Petersen-rapporten, og som vi i dag vet var løgnaktige, får utvalget til å legitimere Norges deltakelse i krigen. Utvalget skriver at det fantes en oppfatning blant politikere og i mediene om et forestående folkemord i opprørsbyen Benghazi. Dette legitimerte en umiddelbar militæraksjon. Men i dag vet vi at regjeringsstyrkene aldri hadde angrepet sivile, og at det kun fantes 14 stridsvogner utenfor Benghazi. Disse hadde neppe kapasitet til å gå inn i en by med 650 000 innbyggere hvis man tenker seg at opprørerne hadde en viss støtte i byen. For øvrig ble disse libyske styrkene eliminert av franske fly i løpet av de første timene av krigen. Trusselen mot Benghazi var derfor en ren løgn. Gaddafi på sin side uttalte at ungdommene som hadde deltatt i opprøret, skulle gå fri, men at han skulle jakte på Al Qaida og de utenlandske agentene.

Petersen-utvalgets rapport nevner at Al Qaida og det muslimske fikk en viktig rolle etter krigen, men man nevner ikke hvorfor. Man nevner ikke at lederen for opprøret – den tidligere justisministeren Mustafa Abdul Jalil – var en konservativ islamist som i 2009 og 2010 hadde lyktes å frigi flere hundre islamister, inklusive Al Qaida-ledere som Abdel Hakim Belhadj, med argumentet om at man ville ha en mer liberal fengsels-politikk. Sentral i dette oppgjøret var Ali al-Sallabi fra Det muslimske brorskap og Qatar som fikk de fengslede til å skrive under på at de ikke skulle anvende vold mot regimet. Umiddelbart etter at disse islamistene ble satt fri, begynte de et voldelig opprør mot regimet, med Jalil som leder. Sallabi arrangerte våpenleveranser til Benghazi fra Qatar via sin bror Ismail al-Sallabi, mens Belhadj ble leder for Tripoli etter krigen. 

Fra Libya-krigen til krig i Syria

Da Jan Petersen presenterte rapporten på pressekonferansen den 13.september, spurte jeg ham om utvalget hadde behandlet saken om hvem som var Norges allierte på bakken i Libya. Dette svarte ikke Petersen meg på. Det militære opprøret synes å ha vært planlagt fra 2009 eller 2010, da Jalil begynte å frigjøre fanger. Det var dominert av rasistiske islamister som – etter at NATO hadde bombet ut regimets styrker – utførte den kanskje største etniske rensingen av svarte afrikanere i moderne tid. 

Mange flyktet til Europa, og den statlige kollapsen åpnet for menneskesmugling og massemigrasjon. Allikevel aksepterte utvalget islamistenes propaganda om regimets drap på sivile og et mulig folkemord i Benghazi.

Utvalgets rapport tar opp mange faktiske hendelser, men det er også mye den ikke tar opp. Etter at de radikale islamistene tok over deler av Libya, ble det tidligere regimets våpen – sammen med islamistiske krigere – spredt over det nordlige Afrika og Syria. Omtrent 10 000 Manpads (skulderavfyrte luftvernmissiler) ble spredt til islamistiske grupper i Afrika og Midtøsten, og krigen i Syria må derfor sees på som en fortsettelse av krigen i Libya. 

Sidney Blumenthal, Hillary Clintons etterretningskontakt, skrev i juni 2011 i en e-post til Clinton at en seier i krigen i Libya var viktig, da dette skulle kunne åpne for en krig i Syria. Ifølge Clinton skulle en krig i Syria videre legge til rette for en krig med Iran. 

Belhadjs nestkommanderende i Tripoli, Mahdi al-Harati, ble høyeste opprørsbefal for en styrke på 6000 mann i Aleppo i Syria. Syria-krigen med mer enn 400 000 døde var derfor en direkte fortsettelse av Libya-krigen, med til dels de samme våpnene og de samme krigerne. 

Men dette ansvaret vil Petersen-utvalget ikke ta på seg. 

Kommentarer