Et Sodoma ved havet

Når tabloidpressen besøker thailandske Pattaya, portretteres alltid en eller annen vulgær sexturist. Slik underslås det faktum at byen er en magnet for dannelsens martyrer.

Ill. Viktor Khoury for Ny Tid. viktor.khoury@gmail.com
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
Krutzkoff Jacobsen er nylig ansatt som kortfilmkonsulent ved NFI.

Sen ettermiddag. En venn av meg observerer følgende fra leiligheten sin: En ung mann kommer kjørende. Kjæresten sitter bakpå motorsykkelen. Hun hopper av og går inn i gogo-baren, hvor hun skal jobbe for pengene. Han setter fra seg sykkelen og går inn i homsebaren, hvor også han skal jobbe for pengene denne kvelden.

Velkommen til Pattaya, en by der pragmatikken står i høysetet.

I de religiøse paradisene har alt stoppet opp; bevegelse er ikke nødvendig når alt er fullkomment og smerten endelig er borte. I et jordisk paradis som dette – der alt er mulig for en billig penge – står også alt bom fast. Solen glir over Pattayas himmel på dagtid. Så dukker den ned under horisonten for å lyse opp underverdenen. Den skinner over landskap hvor det samme sås og høstes dag etter dag, natt etter natt: ingenting, men likevel nok. Like spektakulær som Las Vegas, og syndig som ingen annen. Pattaya rommer kjærlighetens mange avskygninger. Og mest av alt den typen som kommer under benevnelsen «jordisk kjærlighet». En tilgjengelig utopi for vellystinger og fritenkere. Og for han eller hun som har kommet til enden av en eller annen vei. Her er alt mulig. Den eneste synden er å onanere der det slettes ikke skulle vært nødvendig.

Nå lever han her på Pattaya Beach, et sted så langt vekk fra unge kunstnerdrømmer, borgerlige ambisjoner og Oslo konserthus som overhodet mulig.

I Pattaya finnes ingen borgerlige ambisjoner – i alle fall ikke hos gjestene denne artikkelen omfatter. Det er ingen som drømmer om å bli kjent kunstner eller pop-et-eller-annet, eller om å gjøre en karriere innen business eller i politikken. De som er her, har vært der allerede, eller aldri kommet så langt. Og nå har de gitt opp i den forstand at de har skjønt at verden ikke kan reddes, og at mennesket er evig dekadent. Og at de må være ærlige mot seg selv de årene de har igjen på kloden. Og at tilgangen på god mat, billig alkohol og jordisk kjærlighet er bedre enn ingenting.

Livskjemperne. Når VG eller Dagbladet har sine årlige besøk til Pattaya, portretteres alltid en mannsperson totalt uten dannelse og kulturell kapital – gjerne fullkomment vulgær med bakgrunn fra landsbygda og de lavere sosiale lag. Dermed underslås det faktum at byen nettopp er en magnet for dannelsens martyrer: en siste havn for kunstnere og desillusjonerte idealister av alle ideologiske og politiske sjatteringer, ikke minst venstresidens.

De mest interessante eksistensene i Pattaya er ikke de vulgære lavkultur-figurene journalistene trekker frem. Det interessante er alle livskjemperne. De som har bestemt seg for at et varmt og friksjonsløst liv er å foretrekke fremfor det den nordlige halvkulen kan tilby, nemlig et mørke, en kulde og en lukket lidelse som de kjenner så altfor godt til fra før. Den svartheten kunsthistorikere mener var én av forutsetningene for lidende kunstnere som Edvard Munch – ja, hele den livsmørke europeiske ekspresjonismen med tuberkulose og depresjoner.

I Pattaya råder impresjonene: tynne pastellfasader som dekker til kapitalismens beinharde og grimete betongpilarer. Her er alt fantasi og virkelighet. Sexologen Berthold Grünfeld skal visstnok ha sagt: «God sex ikke er noe annet enn friksjon og fantasi.» Her bekreftes det hver dag. Pattaya er full av vår tids hemingwayer – de som opplever at virkeligheten er som en korthugget, enkel setning. Byen handler om – om du er på kjøret – å ta behovene ut av fantasien og inn i virkeligheten, noe de fleste heterofile menn ikke får oppleve om de ikke betaler for det. (Her er homsene mere heldig, de får seg noe så lenge de ikke er for gamle eller stygge.) Men du får også, hvis du ikke er rammet av manisk eros, dager som er varme under solen, og som er mer enn en drøm. Noen som tar på deg og er oppriktig glad i deg, fordi du endelig fant en. Vidunderlig mat under palmene. Hendelser som ikke bare er fjerne hildringer fra gamle skildrerier, slike sjømenn gjerne pyntet de brunsvarte palisanderveggene sine med.

Og The Rough City, som Pattaya gjerne kaller seg, er også familieferier. Det er bare her du kan oppleve å se 80 år gamle tyskere leie små 22-årige sneller samtidig som barnefamilien kommer tuslende rett bak på vei til tivoli. De fleste som kommer hit, er ikke her for å kjøpe erotikk. Da ville bargatene vært fulle idet sola går ned i underverdenen, og det er de ikke. De fleste som kommer hit, er her for å se! Ikke minst de kinesiske turistene som jovialt følger guidens flagg gjennom Walking Street, Pattayas svar på Las Vegas’ The Strip.

Jeg snakker med en nordmann – en tidligere kjent norsk musiker, bitter og oppgitt over Norge og kunstverdenen der. Nå lever han her på Pattaya Beach, et sted så langt vekk fra unge kunstnerdrømmer, borgerlige ambisjoner og Oslo konserthus som overhodet mulig. Her har han rommet og livet sitt nå. Alderstrygden og billig mat på favorittkafeen. Kanskje en varm favn i ny og ne – kanskje en kjæreste som steller for ham. Dette er siste havn på reisen.

Fausts tapte illusjoner. I Michel Houellebecqs roman Plattform møter du også en som en gang ville noe med kunsten: den desillusjonerte Michel. En tidligere byråkrat i det franske kulturdepartementet som ender opp i bukten med de mange palmene, fordi sexturisme, slik han ser det, er den endelige løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet. Her ser 50–60-åringen virkeligheten i hvit-

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.