Et Sodoma ved havet

Når tabloidpressen besøker thailandske Pattaya, portretteres alltid en eller annen vulgær sexturist. Slik underslås det faktum at byen er en magnet for dannelsens martyrer.

Ill. Viktor Khoury for Ny Tid. viktor.khoury@gmail.com
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
Forfatter og filmskaper.

Sen ettermiddag. En venn av meg observerer følgende fra leiligheten sin: En ung mann kommer kjørende. Kjæresten sitter bakpå motorsykkelen. Hun hopper av og går inn i gogo-baren, hvor hun skal jobbe for pengene. Han setter fra seg sykkelen og går inn i homsebaren, hvor også han skal jobbe for pengene denne kvelden.

Velkommen til Pattaya, en by der pragmatikken står i høysetet.

I de religiøse paradisene har alt stoppet opp; bevegelse er ikke nødvendig når alt er fullkomment og smerten endelig er borte. I et jordisk paradis som dette – der alt er mulig for en billig penge – står også alt bom fast. Solen glir over Pattayas himmel på dagtid. Så dukker den ned under horisonten for å lyse opp underverdenen. Den skinner over landskap hvor det samme sås og høstes dag etter dag, natt etter natt: ingenting, men likevel nok. Like spektakulær som Las Vegas, og syndig som ingen annen. Pattaya rommer kjærlighetens mange avskygninger. Og mest av alt den typen som kommer under benevnelsen «jordisk kjærlighet». En tilgjengelig utopi for vellystinger og fritenkere. Og for han eller hun som har kommet til enden av en eller annen vei. Her er alt mulig. Den eneste synden er å onanere der det slettes ikke skulle vært nødvendig.

Nå lever han her på Pattaya Beach, et sted så langt vekk fra unge kunstnerdrømmer, borgerlige ambisjoner og Oslo konserthus som overhodet mulig.

I Pattaya finnes ingen borgerlige ambisjoner – i alle fall ikke hos gjestene denne artikkelen omfatter. Det er ingen som drømmer om å bli kjent kunstner eller pop-et-eller-annet, eller om å gjøre en karriere innen business eller i politikken. De som er her, har vært der allerede, eller aldri kommet så langt. Og nå har de gitt opp i den forstand at de har skjønt at verden ikke kan reddes, og at mennesket er evig dekadent. Og at de må være ærlige mot seg selv de årene de har igjen på kloden. Og at tilgangen på god mat, billig alkohol og jordisk kjærlighet er bedre enn ingenting.

Livskjemperne. Når VG eller Dagbladet har sine årlige besøk til Pattaya, portretteres alltid en mannsperson totalt uten dannelse og kulturell kapital – gjerne fullkomment vulgær med bakgrunn fra landsbygda og de lavere sosiale lag. Dermed underslås det faktum at byen nettopp er en magnet for dannelsens martyrer: en siste havn for kunstnere og desillusjonerte idealister av alle ideologiske og politiske sjatteringer, ikke minst venstresidens.

De mest interessante eksistensene i Pattaya er ikke de vulgære lavkultur-figurene journalistene trekker frem. Det interessante er alle livskjemperne. De som har bestemt seg for at et varmt og friksjonsløst liv er å foretrekke fremfor det den nordlige halvkulen kan tilby, nemlig et mørke, en kulde og en lukket lidelse som de kjenner så altfor godt til fra før. Den svartheten kunsthistorikere mener var én av forutsetningene for lidende kunstnere som Edvard Munch – ja, hele den livsmørke europeiske ekspresjonismen med tuberkulose og depresjoner.

I Pattaya råder impresjonene: tynne pastellfasader som dekker til kapitalismens beinharde og grimete betongpilarer. Her er alt fantasi og virkelighet. Sexologen Berthold Grünfeld skal visstnok ha sagt: «God sex ikke er noe annet enn friksjon og fantasi.» Her bekreftes det hver dag. Pattaya er full av vår tids hemingwayer – de som opplever at virkeligheten er som en korthugget, enkel setning. Byen handler om – om du er på kjøret – å ta behovene ut av fantasien og inn i virkeligheten, noe de fleste heterofile menn ikke får oppleve om de ikke betaler for det. (Her er homsene mere heldig, de får seg noe så lenge de ikke er for gamle eller stygge.) Men du får også, hvis du ikke er rammet av manisk eros, dager som er varme under solen, og som er mer enn en drøm. Noen som tar på deg og er oppriktig glad i deg, fordi du endelig fant en. Vidunderlig mat under palmene. Hendelser som ikke bare er fjerne hildringer fra gamle skildrerier, slike sjømenn gjerne pyntet de brunsvarte palisanderveggene sine med.

Og The Rough City, som Pattaya gjerne kaller seg, er også familieferier. Det er bare her du kan oppleve å se 80 år gamle tyskere leie små 22-årige sneller samtidig som barnefamilien kommer tuslende rett bak på vei til tivoli. De fleste som kommer hit, er ikke her for å kjøpe erotikk. Da ville bargatene vært fulle idet sola går ned i underverdenen, og det er de ikke. De fleste som kommer hit, er her for å se! Ikke minst de kinesiske turistene som jovialt følger guidens flagg gjennom Walking Street, Pattayas svar på Las Vegas’ The Strip.

Jeg snakker med en nordmann – en tidligere kjent norsk musiker, bitter og oppgitt over Norge og kunstverdenen der. Nå lever han her på Pattaya Beach, et sted så langt vekk fra unge kunstnerdrømmer, borgerlige ambisjoner og Oslo konserthus som overhodet mulig. Her har han rommet og livet sitt nå. Alderstrygden og billig mat på favorittkafeen. Kanskje en varm favn i ny og ne – kanskje en kjæreste som steller for ham. Dette er siste havn på reisen.

Fausts tapte illusjoner. I Michel Houellebecqs roman Plattform møter du også en som en gang ville noe med kunsten: den desillusjonerte Michel. En tidligere byråkrat i det franske kulturdepartementet som ender opp i bukten med de mange palmene, fordi sexturisme, slik han ser det, er den endelige løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet. Her ser 50–60-åringen virkeligheten i hvit-
øyet: at sannheten om det å være her på jorden dessverre ikke er så enkel som han så for seg som ung idealist, da han trodde at talent og hardt arbeid automatisk gir suksess og anerkjennelse. At kjærligheten og meningen med livet kommer som en gave til den som vil gi andre mening eller redde dem. At om du er god og idealistisk, vil det gå deg godt. Verst er det for den politiske idealisten, han som drømte om den kollektivistiske veien til Utopia, men som på klassisk faustisk vis møtte virkelighetens nedtærende dønninger, og hvor alt nå er vasket ned til spørsmål om egen personlig overlevelse.

Han står naken nå, i et av smugene til Walking Street – fjernt fra alle illusjoner. Det eneste han har igjen er minstepensjonen han kan møte de alt annet enn uskyldige Gretchen-ene med.

Pattaya sto nærmere naive idealer om renhet før, da den før Vietnamkrigen var en liten fiskerlandsby. Amerikanerne hadde en base i nærheten, og soldater på perm dro til bukten med palmene. Opp av sanden grodde en bar, så en til – og slik ble verdens syndigste by til på 1970- og -80-tallet. Sodoma ved havet.

Det var vel soldatene og turistene som ødela denne uskyldige idyllen, da? Et uskyldig land? Nei, heldigvis er dette en klassisk postkolonialistisk klisjé, en av disse hvor Vesten er den slemme og de andre de snille. Thaiene er som alle andre, like gode og like onde, like skyldige og uskyldige. Turistene står for fem til seks prosent av kjøp og salg av jordisk kjærlighet her til lands. 93 til 94 prosent av utvekslingen er lokal. Dette skriver for øvrig også de lokale avisene om. En annen interessant ting er at prostitusjon er forbudt her. Moralen skapes av produksjonskreftene, heter det seg. Ikke noe annet sted i verden kunne marxistiske teoretikere kost seg mer enn her, hvor teoriene deres konkretiseres hver eneste dag. Og hver eneste natt.

Å økonomisere. Ei jente i tjueårene sitter på en bar. Hun forteller at hun er fra Isan, et digert område i Nordøst-Thailand. Der har hun en unge med en mann som er for glad i billig thai-whisky. Hun sender penger til foreldrene sine, som tar vare på barnet. Nå jobber hun her for pengene. En historie hun deler med de fleste.

En ung mann forteller at han heller jobber i homsebaren enn 14 timer i døgnet på fabrikken. Er du gutt, sparer du til et lite verksted, eller kanskje for å overta farsgården. Er du jente, går sparepengene til en frisørsalong. Mange studerer ved siden av. Det interessante er hvor lite traumatiserte de fleste er, i forhold til vår oppfatning av hvordan de burde være. Men så er det ikke dop eller ødelagte familier som har fått dem hit, det er snarere mangel på penger, ren fattigdom.

Faren for en tidlig død ligger i den sure blandingen av sex, viagra, alkohol og sol. Hver uke sendes en sinkkiste til Norge.

Pattaya, ja! Jack Kerouacs On the Road for den som har vært gjennom førtiårskrisen og har førti år igjen å leve. Faren for en tidlig død ligger i den sure blandingen av sex, viagra, alkohol og sol. Hver uke sendes en sinkkiste til Norge.

Jeg møter en bekjent, en vital kunstner fra Norge som er her på juleferie. Han er svært direkte og går ingen omveier når han henvender seg til folk – heller ikke når behovene for jordisk kjærlighet presenteres for de lokale selgerne. Jeg spør ham hva han får igjen for å være så tydelig, for jeg føler at jeg kan lære noe av dette i sin alminnelighet, ikke være så forbannet forsiktig hele tiden.

«Jeg gjør dette for å økonomisere,» svarer han. «Hvorfor gå rundt grøten når du ganske raskt kan finne ut om du får smake eller ikke?»

Ja, akkurat! Det er dét som er Pattaya: å økonomisere – med det du har igjen av kapital.

---
DEL