Et snev av anstendighet

Hvis vi tror at vi selv vet best, er det ingen vits i å ta hensyn til andre. Derfor er det så viktig å opprettholde en kultur der det vi ikke forstår er det sentrale.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Über den Anstand in schwierigen Zeiten und die Frage, wie wir miteinander umgehen

Axel Hacke

Verlag Antje Kunstmann

Tyskland

Essayet som sjanger blomstrer i usikre tider, når gamle normer går i oppløsning og nye væremåter ennå ikke har etablert seg. Essayistens utprøving av muligheter skyldes ofte forvirring i samfunnet.

Den tyske journalisten Axel Hackes bok om anstendighet (Anstand) er et godt eksempel. «Om anstendigheten i vanskelige tider og spørsmålet om hvordan vi omgås hverandre» høres ut som en boktittel fra 1700-tallet. Hacke har dratt ordet ut av møllposen: Begrepet anstendighet dufter unektelig av lavendel. Likevel brukes det opp imot 400 ganger i året av norsk presse. Senest 19. september hadde en artikkel i Akershus Amtstidende tittelen «Hvor har det blitt av anstendigheten?» Kanskje har vi et nærere forhold til ordet «uanstendig», med sine sterke seksuelle konnotasjoner, som i filmen Indecent Proposition (1993) («Et uanstendig forslag»), med Demi Moore og Robert Redford i hovedrollene.

Det moraliserende essayet sto sterkt i opplysningstiden. Som nå var samfunnet den gang i sterk forandring og derfor på jakt etter normer for skikk og bruk. Hvem snakker i dag om anstendighet? Var ikke dét et uttrykk for en prippenhet som forsvant med the sexual revolution fra 1960-tallet av? Bluferdighet er blitt en dyd for de få. Likevel finnes det norske skoleelever som er redde for å ta av seg trusa i dusjen – til tross for at nettet flommer over av porno. Kulturen er blitt både mer skamløs og obskøn, og samtidig mer moralistisk. Plutselig kan det ene slå over i det andre på en uberegnelig måte.

Dette skaper behov for essays som reflekterer over god omgangstone. I Tyskland har frontene hardnet til etter flyktningkrisen, og rasismen har kommet til overflaten. Utviklingen følger et kjent mønster: økende polarisering mellom «oss» og «dem», verbal utskjelling og deretter åpne voldshandlinger. Vi blir vitne til at den siviliserte væremåten er et tynt ferniss som når som helst kan slå sprekker. Høflighet og respektfull opptreden kan ikke tas for gitt.

Hackes lille bok ligger i skrivende stund på tredje plass på ukemagasinet Der Spiegels bestselgerliste. Forfatteren begynner friskt med å slå fast at høflighet og dannet opptreden har falt i kurs: Donald Trump ble president på grunn av sin egen nederdrektighet. Hvorfor trives usivilisert opptreden i rike samfunn? Ville ikke brutaliseringen vært lettere å forklare hvis nøden hersket og den sosialdarwinistiske «kampen for tilværelsen» la press på omgangstonen? Hacke eksperimenterer med forskjellige tankemodeller for å forstå hvordan sivilisasjonstap i et overflodssamfunn er mulig.

Flere og flere yrker rammes av globaliseringen, og «omstillingskompetanse» blir en ny dyd. Dermed synker yrkesstoltheten i kurs, mens respektløsheten og raseriet får vind i seilene. Nivået på kommunikasjonen svekkes tilsvarende. I denne sammenheng trekker Hacke inn den tyske filosofen og økonomen Georg Francks bok Oppmerksomhetens økonomi (1998): «En som ikke får oppmerksomhet, begynner å rakke ned på dem som nekter ham den anerkjennelse han føler seg berettiget til.» Siden mange nødvendigvis kommer til kort i kampen om oppmerksomhet, ligger det her an til en strukturell krybbebiting som truer anstendigheten i offentligheten.

Donald Trump ble president på grunn av sin egen nederdrektighet. 

En annen forklaringsmodell er at når samfunnet blir mer liberalt og autoriteter ikke lenger gir forskrifter for hvordan vi skal leve, må individet selv skape regler. Tidligere regulerte kirken hva man kunne spise på hvilke tidspunkter, for eksempel gjennom faste og høytider. Nå prøver mange å oppnå en følelse av kontroll over livet ved å pålegge seg egenkonstruerte spiseregimer. Sosialpsykologen Ernst-Dieter Lantermann hevder i Det radikaliserte samfunnet – om fanatismens logikk (2016) at menneskene er blitt mer usikre og desorienterte. De har mistet selvtilliten og føler seg avmektige. Dette uttrykker en tillitskrise i forhold til samfunnet som kan få utløp i raseri, hat og mobbing. For de som hater, er i en viss forstand lykkelige mennesker, hevder Lantermann. Usikkerhet kompenseres med klikkdannelse – folk isolerer seg sammen med sine meningsfeller. Verdier som anstendighet, rettferdighet og solidaritet gjelder bare for dem som tilhører gruppen.

Et perspektiv Hacke egentlig ikke følger opp, er sammenhengen mellom bortfallet av anstendighet og skamløshet og obskøne fornærmelser av politikere og meningsmotstandere. Slavoj Žižeks tanke om overgangen fra en hysterisk til en pervers personlighetstype kunne vært nevnt i denne forbindelse. I motsetning til den klassiske nevrotikeren, mangler ikke den perverse noe – tror han. Men nettopp mangelen er betingelsen for kommunikasjon: Vi snakker med andre for å forstå ting bedre. Hvis vi tror at vi selv vet alt best, så er det jo ingen vits i å ta hensyn til andre. Derfor er det viktig å opprettholde en kultur der det vi ikke forstår er det sentrale. Universitetene skulle her spilt en viktig rolle. Hvis de forvandles til lærerskoler, forsterkes utviklingen i pervers retning.

Når gamle former går i oppløsning, er tiden kommet for skikk-og-bruk-bøker og selvhjelpslitteratur, Klara Klok-spalter og livsstilsartikler. Hvordan skal vi oppføre oss? Dette spørsmålet er ikke nytt, men var faktisk utgangspunktet for den periodiske pressen i Europa: Addison og Steeles The Tatler, The Spectator og The Guardian satte standarden for hundrevis av aviser og tidsskrifter i 1700-tallets Europa og var fylt med refleksjoner over dyder og laster og hvordan mennesket skulle opptre anstendig.

Vi går ikke lenger i teatret eller leser romaner for å finne ut hvordan vi skal oppføre oss korrekt. I stedet blir vi som oftest minnet om hva vi ikke bør gjøre. Men da filosofen Marcus Jakob Monrad skrev om teater og nasjonalitet i 1854, oppfattet han teatret som folkeoppdragelsens arnested: Det skulle være et speil for norske verdier. Dagens romaner beskriver heller ikke lenger personer som kan tjene som eksempler til etterfølgelse, som den såkalte dannelsesromanen – i stedet skildres ofte folk som går til grunne.

Spørsmålet om hvordan skal vi oppføre oss var faktisk utgangspunktet for den periodiske pressen i Europa.

Likevel har anstendighet vært et viktig tema i nyere norsk litteratur. I Stein Mehrens første roman De utydelige (1972) skriver journalisten Sandengren et åpent brev til sine kolleger: «Jeg orker ikke lenger denne streben etter anstendighet. Jeg forakter mine tidligere artikler, mine forsøk på å trøste verden, min ubevisste tro på at jeg lever evig bare jeg ikke søler suppe på slipset, bare jeg er god nok pedagog, min naive beslutning om å forbedre mine medmennesker og trøste verden. Jeg forakter min egen borgerlige rest av anstendighet, min konservative følelse av ordentlighet, og jeg forakter den radikale baksiden av denne anstendighet, min sosialkuratorholdning til verdens lidelse.»

Året før skrev Dag Solstad: «Det vakreste ordet Arild Asnes visste var ’anstendig’. Han var 28 år og han ville så gjerne være et anstendig menneske.» Men Asnes blir klar over at det «ikke fantes noen muligheter til å oppnå et anstendig liv innenfor det kapitalistiske samfunnet». I Kina, derimot, mente Asnes at folket levde et anstendig liv. Konklusjon: «Hvilket anstendig menneske ønsket ikke revolusjon i Norge?» Basisen for denne utopien er ettertrykkelig pulverisert av blant annet Jung Chang og Jon Hallidays MAO. Den virkelige historien (2005). Hvem snakker i dag om anstendighet i forbindelse med Maos diktatur?

I Matias Faldbakkens nylig utkomne roman The Hills er den siviliserte væremåten stengt inne i et reservat. På en restaurant som minner om Theatercaféen i Oslo skildres restene av en fordums kultur: en boble som oser av forfall og falsk belevenhet. Det som vekker mest oppsikt, er at en restaurantgjest søler mat på jakkeslaget: «Det er et sjokk for hele bordet, og alle som ser på, inkludert Barsjefen og jeg, gisper innvendig.»

I romanen heter det at «vi beveger oss rundt i en representasjon, en sosial, politisk, økonomisk, eksistensiell representasjon, som, slik flere og flere innser, er blitt en ren og skjær parodi på det som en gang liksom var en ’tilværelse’; situasjonen, tilstanden, har gått så langt forbi å være en vits, en ren spøk, at all anstendig respons har sluttet å være anstendig. Hån er det eneste som gjenstår.»

Ordet «høflighet» kommer av hvordan man opptrer ved hoffet. Dermed blir anstendig oppførsel et tveegget sverd. Hacke gir et godt eksempel på dette: For lenge siden lot Zhao Gao, sjefsevnukk og statsminister, fremføre en hjort ved det kinesiske hoffet med ordene: «En hest til Dem, Deres Majestet!» De av ministrene som motsa ham og hevdet at hesten var en hjort, ble henrettet. De som godtok at hjorten var en hest, hadde bevist sin lojalitet og fikk beholde livet.

Hovedpersonen i Sigurd Hoels roman Møte ved milepelen (1950) klager over at han «er lammet av den feigheten som kaller seg anstendighet; og – delvis, kan hende – av en viss anstendighet som ofte kalles feighet».

Når anstendigheten fører til underdanighet, er det kanskje best å opptre uanstendig?

---
DEL