Orientering 10 desember 1966
På bunnen av Moldau har stenene vandret
Tre keisere ligger begravet i Prag
Alt stort og alt smått blir engang forandret
En natt har tolv timer, da blir det alt dag
Og tidene veksler. De veldige planer
Skal briste – som mektige menn har lagt
Og selv om de sprader som blodige haner
Har tidene vekslet, – da hjalp ingen makt
På bunnen av Moldau har stenene vandret
Tre keisere ligger begravet i Prag
Alt stort og alt smått blir engang forandret
En natt har tolv timer, da blir det alt dag
BRECHT
Eiendommelig for vår tids dilemma, er at det i vårt århundre, i dette tapre, nye 20. århundre, ikke er tenkt en eneste ny politisk tanke. Konservatisme, liberalisme, borgerlig centrum, borgerlig venstre, socialdemokrati, socialisme, marxisme, kommunisme, anarkisme, syndikalisme osv., – alt sammen er arvegods fra 1800-tallets politiske tenkning. Dette er blitt så katastrofalt, fordi hele verden ellers har forandret seg, – og på nær sagt alle måter. Fremfor alt har den øvrige, altså den i k k e (er dette kursiv?)-politiske tenkning, forandret seg selv og dermed vårt verdensbilde totalt: Naturvitenskap, økonomi, teknikk, industrielle forhold, filosofi, kunst, – til sist, som det aller viktigste –: vårt syn på hva et menneske er: gjennom psykiatrien, fysiologien og særlig gjennom psykologien har vårt tid fått et temmelig nytt menneskebilde, en ny antropologi.
Eftersom politikken har som mål å finne en menneskeverdig form for enkeltmenneskers og gruppers samliv på jorden, må nødvendigvis en politisk tenkning utgå fra et syn på mennesket, fra en antropologisk anskuelse, og selv bli et produkt av denne anskuelse.
Når imidlertid samtidens politiske måte å tenke på ikke stadig fornyer seg ved å oppta et alltid sannere menneskebilde som min basis, – da vil selvfølgelig denne stivnede politiske tekning komme i stadig sterkere konflikter med virkeligheten.
Et meget anskuelig eksempel på virkningen av en politikk, bygget på et feilaktig menneskebilde, er de uhyrlige rasekonflikter som utspiller seg i en rekke land, – meget sterkt for tiden i Sydafrika og USA, for å bruke et par tilfeller som er velkjente. Den konservative politikken i disse områdene bygger stadig på den tradisjonelle anskuelse at negere, samt en del andre farvede, er mindreverdige, ikke intellektuelt og moralsk utviklingsdyktige, ikke i stand til å bære et selvstendig ansvar etc. Dermed er de strengt tatt ikke mennesker, men innehar sin plass i Guds store husholdning som en slags høyere husdyr, som bør utnyttes best mulig til fordel for de egentlig mennesker –, nemlig de hvite.
Synspunktet har – fordi det altså bygger på en urealistisk antropologi – logisk nok måttet føre til katastrofer.
Uhyre grelt kommer det samme til uttrykk i situasjonen i de tidligere kolonial-områder, hvor de hvite kolonisatorer i sin tid uten videre bestemte at de opprinnelige innbyggeres funksjon i verden var å bli brukt som arbeidsdyr av de nye erobrere. Hele den opprinnelige kolonisasjon av Afrika og Asia var egentlig en eneste jaktekspedisjon, et sammenhengende forretningsforetagende. Ett av de nifseste eksempler kan hentes fra Kongo, som i sin tid ble forært den belgiske kong Leopold som hans private gressgang, utelukkende til personlig berikelse. Kong Leopold benyttet også anledningen uten noe forsøk på å skjule eller maskere sin grådighet, – og eftersom dette var tidspunktet hvor gummien for alvor var begynt å bli en internasjonal nødvendighetsartikkel, og nettopp det ulykkelige Kongo var stappende fullt av gummitrær, kom tragedien til å utspille seg i skogene og på gummiplantasjene.
Det var de innfødte som ble brukt til innsankingen av gummien, og eftersom det skulle skje i et forsert tempo på grunn av kongens og landets økonomi, ble det brukt metoder overfor de innfødte, som var av en bestialitet som selv innenfor den gjengse kolonialpolitikk var oppsiktvekkende. Jeg skal bare nevne at Kongos befolkning i løpet av ca. 10 år ble desimert fra anslagsvis 30 millioner til 8 millioner. Kong Leopolds kolonialpolitikk vakte selv den gang en lite smigrende oppmerksomhet, – men den var allikevel et presist uttrykk for det herskende menneskesyn, for tidens antropologi. Hva England, Frankrike og andre stormakter tillot seg i andre land, f. eks. i China og i Indo-China, er heller ikke morsomt å tenke på, og det er ingen tvil om at vi i dag må betale regningene for det som er skjedd tidligere.
Den første plikt er selvfølgelig å få revidert til bunns den gamle oppfatning av begrepene raser og nasjonaliteter som merverdige eller mindreverdige. Det blir først og fremst en ny og mer realistisk antropologi som må utbres.
Et annet eksempel på den tidligere antropologi som har vært grunnleggende for visse tankeganger, er den tanke at mennesker med tilstrekkelig lave inntekter heller ikke har full verdi som mennesker, – altså at de er vant til det, de trives med det, og de sjeneres ikke av fattigdom på samme måte som vi helt utviklede mennesker ville gjøre det. Jeg husker et morsomt eksempel på dette fra en historie som ble fortalt i min barndom – om en sørlandsk skipsrederfamilie:
Datteren i huset spør sin mor: «Du mamma, spiser matrosene høy?» Mammaen gir da det absolutt humane svar: «Nei da, barnet mitt, de er mennesker ligesom oss, bare ikke så fine.»
I det liberalt-borgerlige – alt annet enn kommunistiske – ukeblad, det tyske «Der Spiegel», sto det nettopp offentliggjort en økonomisk beregning av utgiftene i Vietnam. Ifølge «Spiegel», som igjen har sine tall fra «Newsweek», koster det I dag 375 000 dollar å få tatt livet av en motstander. Hver drepte Vietcong-soldat koster altså over 2 millioner kroner. (Samtidig driver vi med innsamlinger blant privatfolk!) I min barndom – under lavkonjunkturen og depresjonen – hadde man et annet middel til å holde det økonomiske gående; for å holde det internasjonale prisnivå på visse varer, på tross av en stadig svakere kjøpekraft, pleide man å ødelegge store avlinger av særlig kaffe og korn, mens andre sultet. Dette, å brenne eller å kaste i havet bestemte råvarer for å unngå prisfall på verdensmarkedet, var jo en nesten ufattelig human metode, sammenlignet med å opprettholde en evig krigstilstand – egentlig med den underforståtte begrunnelse at disse menneskene, f. eks. for tiden i det fjerne land Vietnam, de har nu hatt sammenhengende krig i ca 30 år, og de er vant til å ha det slik. De husker ikke noe annet. I det minste bør de nu snart ha vennet seg til det.
Selvfølgelig ønsker vi alle sammen at det kunne bli slutt på disse evige mordene på og lemlestelsene av mennesker andre steder på jorden, – men hvis nu en virkelig varig fred vil medføre en depresjon, en tid av langvarig lavkonjunktur, ville vi være villige til å betale denne prisen for freden?
Jeg tror ikke det.
Dette er det tragiske dilemma verden befinner seg i i dag, og det er en virkning av forstenet, foreldet politisk tekning. I alt vesentlig har vårt århundres kriger ikke hatt noen andre enn økonomiske årsaker, og Vietnamkrigen er ingen unntagelse.
Dette er verdenskrisen i dag: at politikken intet forhold har til det menneskelige. Denne krisen går igjen i alle kapitalistiske land, i de sosialdemokratiske land, og – i de sosialistiske land.
Marxismens ufullstendige og feilaktige antropologi ligger på et annet og noe subtilere plan enn den grove kapitalismens feiltagelser. Det marxistiske menneskebilde lider av at det er bygget på et altfor rasjonalt, altfor rasjonalistisk, trosgrunnlag. Det er et menneskebilde som både er rasjonalistisk og dogmatisk religiøst, og selv om feiloppfatningen er subtilere, vil den kunne bli uhyrlig og livsfarlig i sine virkninger.
Som en kapitalistisk verden ser ut til å føre til evigvarende kriger og undertrykkelser utad, vil en størknet marxisme uten en fornyelse av sitt menneskebilde føre til en undertrykkelse innad. I denne vår verden – så redselsfull som den ser ut i dag – vil det være en fryktelig fristelse å si at å tale om frihet, ytringsfrihet, informasjonsfrihet – det er som å forlange kaviar på bordet, når man mangler brød.
Hvis jeg et øyeblikk hadde trodd noe slikt, ville det ha vært meningsløst å tale om sosialisme og frihet.
Jeg tror ikke på en videreføring av en ubegrenset kapitalisme, jeg tror den er dødbringende. Og jeg har den største sympati og interesse for de verdenshistoriske forandringer som er skjedd med de sosialistiske land. (Jeg har gitt uttykk for dette tidligere, og har for lenge siden mistet retten til å få visum til USA). Men jeg er like overbevist om at en verden uten ytringsfrihet, og vel å merke en meget vidtgående, en faktisk fullstendig ubegrenset ytringsfrihet, en slik verden vil ødelegge seg selv. Ytringsfriheten er ikke kaviar i dag. En stat, en verdensdel, en verden uten ytringsfrihet, har ikke lenger muligheter til vekst og til utvikling og til fornyelse. Den kan i beste fall bli et vokskabinett, I verste fall en sammenhengende konsentrasjonsleir, – den totalitære, sensurbelastede samfunnsfor, vil først og fremst skade seg selv.
Prosessene mot de to forfattere i Moskva har aktualisert spørsmålet med stor kraft. Prosessene er i seg selv ved Gud ikke noe lyspunkt i en mørk verden, men de har trukket lyspunkt etter seg: den vestlige verdens heftige reaksjon på prosessene er et lyspunkt. En helt ny ting er, at for første gang i sosialismens historie, er kommunister og borgerlige enige i moralsk å fordømme en handling av det sovjet-russiske rettssystem. Og det nytter ikke å avvise denne reaksjon med å henvise til at vi er småborgere som står i storkapitalens tjeneste.
Det har hendt noe i verden. Både på bunnen av Moldau og på bunnen av Themsen og på bunnen av Volga har stenene vandret ganske betraktelig.
Se annen del og tredje del av Bjørneboes tekst om anarkismen.
Fra Ny Tids forløper Orientering (1953-1975)
