ISRAEL: Et samfunns fortielse av selvmord

DOKUMENTAR I NY TID: I et kibbutz-samfunn i Israel er selvmord et alvorlig tabu, men samtidig et voksende faktum. To foreldre konfronterer samfunnets fortielse og fordømmelse av virkeligheten. FILMEN KAN SEES HER I AUGUST.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Against Your Will
Regi: Assaf Banitt
foto: Izik Ben Senior og Daniel Bar

Against Your Will er tilgjengelig for ONLINE+ (passord etter betalingsmur)

Én og en halv måned før den israelske soldaten Yotam skyter seg selv, skriver han at han ikke finner hvile. I et brev han etterlater seg, prøver han å sette ord på det man ikke snakker om i det religiøse kibbutz-samfunnet han er en del av: den personlige tvilen, ensomheten og desperasjonen i møtet med en stum Gud, en gal krig, og en verden som ikke gir mening. Against Your Will (2015) hedrer dette initiativet, og er en kritisk pamflett mot en kultur som heller vil benekte et selvmord enn å erkjenne det.
La meg bare presisere hva denne filmen ikke er, før jeg går videre. Den er ikke en kritikk av okkupasjonen av Palestina. Den er ikke særlig vellaget eller original. Den er til og med ganske enkel. Against Your Will er et veloverveid, entydig og sentimentalt uttrykk for skuffelse over et nedhysjet problem innad i et samfunn og en kultur.

Passordet for filmen er: «True» (vimeo.com/136430907)

Against your Will from Ny Tid on Vimeo.
Passord er «True»
Hellig liv. Kibbutz er navnet på kollektivsamfunn i Israel, opprinnelig grunnlagt av sionister som ønsket et samfunnssystem basert på jordbruk og kollektivistiske prinsipper. Disse idealene har med tiden blitt utvannet, men samfunnene består, og er blant annet populære turistmål. I Against Your Will møter vi en familie som lever i et religiøst kibbutz-samfunn i Bet-Sjean, nord i Israel. I denne familien har to sønner begått selvmord. De var soldater og forsøkte å tro, men endte med å skyte seg selv til døde.
Foreldrene tilgir dem, men det gjør ikke samfunnet som sådant: Her er selvmord en forbrytelse mot livet, og noe man helst skal skyve under teppet. Alternativt skal man fordømme handlingen, uten den minste tvil. Her lyder den udiskutable befalingen fra en høyere makt: «Livet er hellig.» Menneskene lystrer en unådig Gud før det henfaller til livets nåde.

Foreldrene blir av samfunnet gitt et oppdrag som likner det Gud ga til Abraham: De skal la sine sønners selvmord bli et mord.

Det er særlig moren som ikke vil godta denne guden. Hun skriver brev til sine avdøde sønner. Hun meddeler dem blant annet: «Hjertet raser og hånden skriver. Som Job føler jeg at dette slaget er urettferdig. Hvorfor? Hvilken synd var det vi begikk?»
Filmen konsentrer seg om moren og faren som må leve med tapet, og samtidig med fortielsen og fordømmelsen av selvmordet som gjerning. I en kort scene møter vi også venner av den avdøde Yotam, som diskuterer mangelen på rom for å snakke om angst, ambivalens og tvil. Man får beskjed om å bite smerten i seg: Troen er et krevende anliggende – så hold angsten for deg selv.

Kollektive krav. I Shoheî Imamuras Balladen om Narayama (1983) sleper man samfunnets eldre opp på et fjell når de blir gamle nok – og så etterlater man der dem for å dø. Dette kalles «ubasute», og er regelen i dette samfunnet. Enkeltmenneskenes følelser må bøye seg for kollektivets strenge krav. Det finnes også andre regler: Er medlemmene i en familie så nådeløs og sleip at medlemmene stjeler poteter fra en annen familie, skal de begraves levende. Dette er bare noe man må forholde seg til.
Er det en hellig grunn til disse kravene, eller er de rett og slett praktiske? Man spør seg om det samme i møte med samfunnet i Against Your Will: Er det en hellig grunn til at man ikke vil tematisere «psykologiske problemer» og selvmord, eller er det praktiske? Hva ville skje med Israels systematiske okkupasjon dersom folk begynte å tvile for mye? Hva kan selvmord antyde om et samfunn? Er man redd – er tabuet egentlig basert på maktens frykt, og ikke kravet eller argumentet om en ukrenkelig hellighet?
Filmen slutter med en klagesang som kanskje gir mer mening for dem som kjenner til kulturen, eller har en annen kulturell bakgrunn enn en tradisjonell vestlig sådan. Enkelte scener føltes uviktige og litt anstrengt sentimentale. Filmen er også unødvendig klippet innad i scener – såkalt decoupage – som bryter opp en situasjon i mange nærbilder. Dette virkemiddelet brukes noe tankeløst, som om det kun skal gi en viss fremdrift. Men disse svakhetene er lette å akseptere når selvmordstematikken er så gjennomtenkt og villet, og når menneskene kommer så nær oss i sin stillhet og med sine forsøk på å skrive ut sine følelser.

Abrahams barn. Disse brevene uttrykker et krav til Gud – et krav som er farlig i et samfunn som setter gudstroen høyere enn menneskers lidelser. Kravet truer en politikk som okkuperer et annet folks land med Guds godkjennelse.
Foreldrene til de avdøde blir av samfunnet gitt et oppdrag som likner det Gud ga til Abraham: De skal la sine sønners selvmord bli et mord. Hvorfor? For at samfunnet skal beholde sin makt? For å holde tvilen på en armlengdes avstand?
Selvmord er et økende problem som tydelig må fordømmes, slik at man hindrer «trenden» i å eskalere, argumenterer man. Men man løser sjelden problemer ved å undertrykke og blindt fordømme menneskene som har dem. Om man ikke kan stille krav til Gud, må man i det minste være villig til å diskutere byrden man blir gitt, og gi rom for at angst og depresjon kan få ventiler.
Det er noe paradoksalt i at man i et kollektivistisk samfunn skylder på et svakt og klanderverdig individ når et menneske tar sitt liv. Det er ikke bare paradoksalt, men også hovmodig, og vitner om en grunnleggende mangel på selvinnsikt. For svakheten ligger vel i mangelen på et nødvendig spillerom i de kollektivistiske prinsippene som strukturerer individets liv?


endreeid@gmail.com

---
DEL