Det er mer enn 500 år siden sir Thomas Moore fant inspirasjon til boken Utopia mens han ruslet rundt i Antwerpen. I mai reiste jeg selv til fra Dubai til den belgiske byen for å holde et foredrag om kunstig intelligens (AI) og kunne ikke la være å trekke parallellen til Utopia-karakteren Raphael Hythloday, som på 1500-tallet underholder to engelskmenn med fortellinger om en bedre verden.

Dubai har fått verdens første minister for kunstig intelligens i tillegg til museer, akademier og stiftelser dedikert til framtidsstudier og har lagt ut på sin egen Hythloday-aktige reise. Mens europeiske land generelt er blitt mer engstelige for hvordan teknologiske framskritt kan true arbeidsplasser, har De forente arabiske emirater entusiastisk omfavnet det arbeidsbesparende potensialet som ligger i kunstig intelligens og automasjon.

Arabiske kulturer ser på arbeid som noe man gjør for å kunne leve; man lever ikke for å arbeide

Det er praktiske årsaker til dette. Det er en ubalanse mellom lokal og importert arbeidskraft i golfstatene, der lokal arbeidskraft utgjør 67 prosent i Saudi-Arabia, men kun 11 prosent i De forente arabiske emirater. Siden regionens ørkenlandskap ikke er bærekraftig for en videre befolkningsvekst, er muligheten for å erstatte menneskelig arbeidskraft med maskiner svært attraktiv.

Men det er også en dypere kulturell forskjell. I motsetning til Vest-Europa, der den industrielle revolusjon og «den protestantiske arbeidsmoralen» så sitt lys, ser arabiske kulturer på arbeid som noe man gjør for å kunne leve; man lever ikke for å arbeide. Slike holdninger er ikke spesielt kompatible med økonomiske systemer som krever at man skviser mer og mer produktivitet ut av arbeiderne, men de passer godt inn i en tid med kunstig intelligens og automatisering.

Sosial kontrakt

I det industrialiserte Vesten truer teknologien den sosiale kontrakten som har støttet seg til de tre pilarene kapital, arbeid og stat. I århundrer har kapitalen muliggjort investeringer i maskiner; arbeidere har betjent maskinene og produsert varer og tjenester, og staten har fått inn skatt og omfordelt ressurser etter behov. Men denne arbeidsfordelingen har skapt et samfunn som er mer komplisert enn i arabiske land og ikke-industrialiserte økonomier.

Arabiske stater har nasjonalisert naturressursene, tatt lederskap over storindustrien, drevet internasjonal handel og fordelt overskuddet til samfunnet. Inntil nylig var befolkningsveksten og lavere inntekter fra naturressursene en trussel mot den sosiale kontrakten. Men med teknologi som kan produsere og distribuere varene og tjenestene et fritidsorientert samfunn krever, kan den sosiale kontrakten faktisk forbedres.

I Vesten har den teknologiske revolusjonen tilsynelatende økt de sosiale forskjellene mellom dem som har kapital, og resten av befolkningen. Selv om produktiviteten har økt, har arbeidernes andel av inntektene sunket. I tillegg til kapitaleierne har en fritidsorientert klasse av rike arvinger og andre formuende sikret seg en vesentlig del av overskuddet som er skapt ved hjelp av produktivitetsfremmende teknologi. De store taperne er dem med lav inntekt og lav utdanning.

Likevel er det kortsiktig å sette søkelyset på effekten som teknologien (og AI) har på forholdet mellom kapital og arbeid. Tross alt har populismen økt i mange vestlige land, i en tid med historisk lav arbeidsledighet. Dagens misnøye er et uttrykk for et ønske om bedre livskvalitet, ikke mer arbeid. De gule vestene i Frankrike protesterte i utgangspunktet mot en politikk som ville øke utgiftene; britene som stemte for å forlate EU, håpet at pengene som ble brukt i unionen, ville bli omfordelt til hjemlandet. Mye av retorikken rundt antiglobalisering og motstanden mot innvandring skyldes frykt for kriminalitet, kulturelle endringer og saker som angår livskvalitet – ikke arbeidsplasser.

Problemet er at i den vestlige sosiale kontrakten vil et ønske om mer fritid være umulig å innfri. Velgerne vil ha høyere inntekt og kortere arbeidstid, og de forventer at staten skal få inn nok skattepenger til å sørge for pensjoner, utdanning og helse. Det er ikke så rart at Vestens politikk er havnet i en blindgate.

Større stat

Kunstig intelligens og datadrevet innovasjon kan være en vei ut av blindgaten. I det som kan oppfattes som en slags kunstig intelligens-utopi, vil paradoksalt nok en større stat være forenlig med et lavere budsjett, siden regjeringen vil ha verktøy og virkemidler for å øke tilbudet av offentlige tjenester og varer til svært lave kostnader.

Det største hinderet vil være kulturelt: Allerede i 1948 advarte den tyske filosofen Joseph Pieper mot «proletariseringen» av folket og mente fritid burde være grunnfjellet i kulturen. Arbeidere i Vesten må forkaste sin besettelse om arbeidsmoral og sin dype harme over velferdssnyltere. De må begynne å skille mellom arbeid som er nødvendig for å ha et verdig liv, og arbeid som er orientert mot status og rikdomservervelse.

I en kunstig intelligensutopi vil statlig innblanding være normen og den privateide produksjonen unntaket.

Med den rette innstillingen vil alle samfunn kunne skrive en ny sosial kontrakt tuftet på kunstig intelligens, der staten tar en større del av overskuddet og fordeler dette på innbyggerne. Statseide maskiner vil kunne produsere en stor andel varer og tjenester, fra medisiner og mat til klær og boliger, transport og forskning.

Noen vil se dette som en statlig innblanding i markedsmekanismene, andre vil bekymre seg for om staten vil klare å møte folkets krav til ulike varer og tjenester. Men slike argumenter er kortsiktige. Tempoet i utviklingen av kunstig intelligens og automatisering kombinert med statseide produksjonsenheter som opererer uavbrutt, vil tilsammen gi en tilnærmet ubegrenset forsyningskapasitet. Den eneste begrensningen vil være naturressursene, men denne begrensningen vil drive den teknologiske utviklingen i en mer bærekraftig retning.

I en kunstig intelligens-utopi vil statlig innblanding være normen, og den privateide produksjonen unntaket. Privat sektor vil fungere som en korrigerende støtte når staten eller fellesskapet feiler, i motsetning til at staten må gripe inn når markedet svikter.

Tenk deg å reise til framtiden, til 2071 og De forente arabiske emiraters jubileum: En framtidig Raphael Hythloday fra Dubai besøker Antwerpen og forteller følgende: Der jeg bor, er det staten som eier og drifter alt av maskiner som produserer de mest nødvendige varene og tjenestene. Det gjør at folket kan bruke tiden sin på fritidssysler, kreative eller åndelige gjøremål. Enhver bekymring om arbeid og skatt er noe som hører fortiden til. En slik verden kan også dere få.

©Project Syndicate, 2019
Oversatt av Iril Kolle