Et rørende gjensyn med van Gogh

I et innlegg i forrige utgave av Ny Tid sørger Tore Kierulf Næss over at billedkunsten har dårlige kår nå til dags. Foranledningen til hans klagesang er at han har vært ute blant kreti og pleti og besøkt utstillingen «Munch + van Gogh» på Munchmuseet på Tøyen. Han får frysninger ved tanken på disse overfladiske […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I et innlegg i forrige utgave av Ny Tid sørger Tore Kierulf Næss over at billedkunsten har dårlige kår nå til dags. Foranledningen til hans klagesang er at han har vært ute blant kreti og pleti og besøkt utstillingen «Munch + van Gogh» på Munchmuseet på Tøyen. Han får frysninger ved tanken på disse overfladiske blockbusterutstillinger som sprer seg som ild i tørt gress, «ikke bare her i Norge, men også de fleste andre steder i den vestlige verden» (sic).  Denne typen utstilling fører ifølge Næss bare til at museene får presseoppslag (å nei!), publikumstilstrømning (kan det bli verre?) og en følelse av å lykkes som kunstmuseum (bevares!).

Denne fryktelig overfladiske trenden har «mildt paradoksalt» bare én positiv effekt: den har ført Næss’ gamle venn Vincent van Gogh til Oslo. Å bruke ett eneste saklig argument for å kritisere utstillingen har Næss ikke tid til: «Sammenstillingen med Munch kan man sikkert skrive en hel del om, men det tenker jeg ikke å gjøre.» Vi får prise oss lykkelig over at han har funnet tid til å besøke utstillingen i det hele tatt.

Næss mener videre det er en misforstått forestilling at stor kunst må leses på stadig nye måter og i nye sammenhenger for å forbli aktuell. Han mener slike påstander vitner om en mangel på forståelse av kunst. Litt lenger ut i teksten har han funnet frem en YouTube-video med en montasje av van Goghs bilder og en poplåt av Don McLean. Han er kjapt ute med å påpeke at «en slik parasittering på en kjent kunstners bilder» normalt sett vil være utrivelig, men han er raus nok til å synes at resultatet er «temmelig bevegende, fordi motivasjonen så åpenbart er god».

Denne stygge formen for populisme (les: utstillingen) har med andre ord fått Næss til å ikke bare besøke utstillingen, men attpåtil drøfte bruken av blått i van Gogh sine malerier, lese hans kunst på en ny måte og sette den inn i nye sammenhenger (ved hjelp av et YouTube-klipp!). Det synes jeg er temmelig bevegende, fordi motivasjonen så åpenbart er fraværende.

Jeg foreslår at Næss reiser til en urørt hytte langt oppe på fjellet, får tak i et usett maleri av van Gogh og tar med seg en uåpnet flaske god burgunder slik at han kan se på maleriet i fred og ro uten å bli forstyrret av disse populistiske museene som vil ha presseoppslag, publikum og en følelse av å lykkes. Først da vil han forstå hvorfor han egentlig blir så rørt over maleriene til van Gogh.


Aarts er bibliotekar.

---
DEL