Hollywood og Oscar-ikonet Oliver Stone runder 70 år den 15. september, og mener at ja – det er mer å si. Dagen etter bursdagsfeiringen lanserer han sin egen film Snowden. Den er godt timet for norske kinoer denne høsten. Og spesielt aktuell hos oss – med PENs ytringsfrihetspris, Ossietzky-prisutdeling 18. november og en mulig Nobels fredspris til Snowden i månedene som kommer. Nobelkomiteen er som kjent aldri redd for å kritisere USA siden den torde å gi «the negro» Martin Luther King prisen i 1964. Nei – ingen trenger nok å frykte at en vestlig opposisjonell skal få fredsprisen.

 

Snowden, regi: Oliver Stone

Snowden vil mer enn å tegne bildet av Edward Snowden. Stone har tegnet patriotene tidligere. Men han har også turt å se USA i hvitøyet. Hans gigantiske dokumentar serie The Untold History of the US fra 2012 er et dokument over den kritiske kjærligheten han nærer til landet sitt. Spekket med fakta, slik at en seer ofte må ty til pauseknappen for å få med seg detaljer. Mannen har radar for stormaktens sårbare og uhyggelige sider: JFK-drapet, Chávez, Cuba, blodig imperiehistorie, Castro, Hiroshima,  alkoholiserte og rasistiske presidenter eller fascisme i forkledning. Det ligger faktasjekk opp, ned og i mente bak arbeidene hans. Dette betyr ikke at han unngår kritikk og kontroverser. Men Stone står oppreist, slik han også har gjort etter narkotikadommer og økonomiske nedturer.

Snowdens undertittel er «The most wanted man in the world». Og vi minnes om varslerforbildet Daniel Ellsberg, som Henry Kissinger kalte «The most dangerous man i America» fordi han avslørte løgnene om Vietnam og beviselig forkortet krigen. Makt hater sannhet. Alle institusjoner er i sitt vesen demoniske, sier teologen Paul Tillich, fordi de blir mer opptatt av egen overlevelse enn av sine formål – det inkluderer stater som kirker.

Overbevisende. Mange undertemaer krysses i Snowden. Dronedrap, masseovervåkning, menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser, ytringsfrihet, pressens feighet, politikernes unnfallenhet, fascinerende og truende dataprogrammer, militæret som stat i staten og epilepsimedisinenes sløvende effekt på en som bare «må» være våken hvis han skal gjøre det som er hans kall. Men Stone må velge sine kamper. New York Times’ og The Guardians roller er mer kompliserte, ikke bare heltemodige som i filmen. WikiLeaks’ rolle reduseres. Familiebakgrunnen er nesten ikke dekket. Men seleksjon og reduksjon vil alltid være filmskaperens største utfordring og ansvar.

Er du ikke overbevist fra før, så blir du det når Oliver Stone er ferdig med deg.

Nei, det blir ikke for mye. Det som er utvalgt, kommer sammen til et meningsfullt univers der mennesket Snowden tar form. «Jeg har kommet på et spor,» sier han, «som jeg ikke kan forlate.» Den enkle barnesangen .«Dette lille lyset mitt. Det skal skinne fritt» blir sangen som setter en enkel grunntone. Og Peter Gabriels «Veil» fjerner til slutt mysteriet rundt mannen. Han får fred når han følger sin samvittighet.

Hele to timer og fjorten minutter har Stone gitt seg selv til å tegne modningen av Snowden. Veien fra nasjonalistisk patriot til statsfiende nummer én er plausibel, og føles ikke lang. «Landsforræderen» Snowden som blir stående som det moralske forbildet. Og er du ikke overbevist fra før, så blir du det når Oliver Stone er ferdig med deg. Det er Obama som sviker sine idealer og bryter sine unike valgløfter om åpenhet, og som forfølger flere varslere enn alle presidenter til sammen før ham i USAs historie. For et fall! NSA-sjef Clapper lyver for Kongressen (og du ser at han lyver der han sitter i dokumentarklippet) uten at det reises sak mot ham. For et institusjonelt svik! Kunne det overhodet vært verre med et republikansk regime i Det hvite hus?

Enten det er Erna Solberg, Barack Obama eller Hillary Clinton som beskriver sirkus Snowden, ser vi i beste fall hvor kunnskapsløse de er. Får de sett denne filmen? Tør de legge ned guarden et øyeblikk og se? Vil det snart komme mer opplyste kommentarer derfra enn at «det er bare å komme hjem til rettsstaten USA og ta et oppgjør» eller «varslere nyter stor beskyttelse under Obama, og har et eget varslerombud»? Har de fått med seg at John Crane, som skulle forsvare varslere i administrasjonen, umiddelbart mistet jobben da han begynte å avsløre overgrep? Se nyhetsprogrammet Democracy Now, eller les Mark Hertzgaards bok om John Crane og Thomas Drake. Skulle ikke Hillary Clinton ha forståelse for privatliv, som selv lagret titusener eposter ulovlig (wrecklessly) for nettopp å unngå offentlighet?

I Snowden bruker Stone rikelig med fakta, som alltid. Men her er han ikke dokumentarist. Han er filmskaper. Kalkulerende og gjerrig i utvalg fra et enormt univers av mulig stoff – som lett kunne ført vill. Repetisjoner. Temposkifte, utsnitt. Farger. Musikk. Poitras’ fortelling fra de dramatiske junidagene med lekkasje-offentliggjøring og flukten som ender i Moskva, fases inn av Stone. Junidagenes dramatikk flettes sammen med forhistorien, som gir dybde og forståelse for varslerens motiver og drivkrefter. Kameravinklingene er Vintage-Stone og Hollywood på sitt beste. Hvert utsnitt er gjennomtenkt, hver rute synes veid og valgt. Panoramaer som nærbilder, hektiske scener og dvelende ettertanke. Vi merker den ikke – derfor må klippingen ha vært perfekt. Filmen stjeler ikke fra Poitras’ Citizenfour, men portretterer hennes arbeid som en film i filmen, og bygger videre på hennes fortelling og skaper en troverdig rollefigur.

Rubiks kube. Stone påstår aldri. Han bare viser oss. Han fletter dokumentarklipp og nyhetskutt sømløst sammen. Lekket materiale er med. Dronedrapene på barn, familier og «terrorister» treffer oss slik de treffer og forvandler Snowden til verdens mest omtalte varsler. Her står han, og han kan ikke annet enn å rope.

Stone skaper sitrende spenning fra virkeligheten, uten dyre bilforfølgelser eller billige skyte- eller slåsscener. Det er nok vold i virkelighetskuttene. Gjemt inni en Rubiks kube smugler Snowden chipen med kopier og overgrepsdokumentasjon ut av det som må være verdens mest overvåkede rom. Med samme kube gjenkjennes han i hotellobbyen av Poitras og Greenvald. Snowden behersker kuben, og den blir et symbol på hans livsutfordring. Han får den vanskelige lojaliteten til land og sannhet til å gå opp: «You start with the white cross in the middle,» instruerer han mannen med skannerapparatet som prøver seg på kuben. Og i siktekrysset der dronene dreper nådeløst, går Snowdens etiske korstog opp og blir selve målet: å tørre å stå opp for sannheten og bryte med makten. Masseovervåkning dreier seg ikke om jakten på terrorister, forstår han etter hvert, men om «kontroll og opprettholdelse av hegemoni».

Drone-drapene på barn, familier og «terrorister» treffer oss slik de treffer og forvandler Snowden til verdens mest omtalte varsler. Her står han, og han kan ikke annet enn å rope.

Stone hyller Edward Joseph Snowden. Men han vil mer. Mye mer, som lett kunne ha avsporet filmens naturlige løp og logikk. Snowdens epilepsi, krigens kameratskap, kjærestespenninger, datanerdenes verden og forflytting mellom tre verdensdeler blir nødvendige detaljer i en fortelling som lever. Inne i dette tegner Stone bildet av et land som beskytter forbrytere og forfølger sannhetsvitner, som Thomas Drake, Kirk Wiebe og John Kiriakou. De har alle besøkt eller skal snart besøke Norge. Slik kommer filmen nær også for oss. Stone tegner et grelt overvåkingsregime som overgår østtyske Stasi i volum og tilsynelatende også effektivitet, men som i tillegg drukner seg selv i massedata og mister det store bildet av syne, og dermed også evnen til legitim jakt på forbrytere. Og som har glemt at Nürnberg dømte dem som «bare fulgte ordre».

Derfor vil filmen møte mye motstand. «Jeg liker ikke å arbeide med nåtiden,» sa Stone til The Guardian under lanseringen nylig. «Det koster så mye i advokathonorarer.» Det var bare det unge selskapet Open Road Films som til slutt torde lage den. Men de har allerede rukket å vinne en Oscar, og har nese for slikt. Joseph Gordon-Lewitt og  Shailene Woodley viser oss et troverdig kjærestepar: Edward Snowden og Lindsay Mills. Ansiktene deres er ikke overbrukte kjendiser, og de får lov å vokse frem som mennesker gjennom de drøye to timene. Oscar Watch har dem allerede i kikkerten.

Forløst. Stone er folkeopplyser. Han, som Snowden, har sverget troskap til grunnloven og folket, ikke til makten eller presidenten. Stone tilbyr å gi landet verdigheten tilbake. Det krever offer av varslere som Snowden, som er vel vitende om dette regnestykket. Derfor er det en forløst Snowden vi tar avskjed med. Midt i livet. Han som bare måtte gjøre det han gjorde, og som lever forsonet med dét. Det blir et hovedmål for filmen å oppmuntre til varsling og hedre mot til å si ifra, når viktige samfunnsverdier er truet. Og som Edward sier til Lindsay: «For jeg ser ingen andre som kan gjøre det.»

Snowden vises på amerikanske kinoer i september.

DEL
John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).