Hollywood og Oscar-ikonet Oliver Stone runder 70 år den 15. september, og mener at ja – det er mer å si. Dagen etter bursdagsfeiringen lanserer han sin egen film Snowden. Den er godt timet for norske kinoer denne høsten. Og spesielt aktuell hos oss – med PENs ytringsfrihetspris, Ossietzky-prisutdeling 18. november og en mulig Nobels fredspris til Snowden i månedene som kommer. Nobelkomiteen er som kjent aldri redd for å kritisere USA siden den torde å gi «the negro» Martin Luther King prisen i 1964. Nei – ingen trenger nok å frykte at en vestlig opposisjonell skal få fredsprisen.

 

Snowden, regi: Oliver Stone

Snowden vil mer enn å tegne bildet av Edward Snowden. Stone har tegnet patriotene tidligere. Men han har også turt å se USA i hvitøyet. Hans gigantiske dokumentar serie The Untold History of the US fra 2012 er et dokument over den kritiske kjærligheten han nærer til landet sitt. Spekket med fakta, slik at en seer ofte må ty til pauseknappen for å få med seg detaljer. Mannen har radar for stormaktens sårbare og uhyggelige sider: JFK-drapet, Chávez, Cuba, blodig imperiehistorie, Castro, Hiroshima,  alkoholiserte og rasistiske presidenter eller fascisme i forkledning. Det ligger faktasjekk opp, ned og i mente bak arbeidene hans. Dette betyr ikke at han unngår kritikk og kontroverser. Men Stone står oppreist, slik han også har gjort etter narkotikadommer og økonomiske nedturer.

Snowdens undertittel er «The most wanted man in the world». Og vi minnes om varslerforbildet Daniel Ellsberg, som Henry Kissinger kalte «The most dangerous man i America» fordi han avslørte løgnene om Vietnam og beviselig forkortet krigen. Makt hater sannhet. Alle institusjoner er i sitt vesen demoniske, sier teologen Paul Tillich, fordi de blir mer opptatt av egen overlevelse enn av sine formål – det inkluderer stater som kirker.

Overbevisende. Mange undertemaer krysses i Snowden. Dronedrap, masseovervåkning, menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser, ytringsfrihet, pressens feighet, politikernes unnfallenhet, fascinerende og truende dataprogrammer, militæret som stat i staten og epilepsimedisinenes sløvende effekt på en som bare «må» være våken hvis han skal gjøre det som er hans kall. Men Stone må velge sine kamper. New York Times’ og The Guardians roller er mer kompliserte, ikke bare heltemodige som i filmen. WikiLeaks’ rolle reduseres. Familiebakgrunnen er nesten ikke dekket. Men seleksjon og reduksjon vil alltid være filmskaperens største utfordring og ansvar.

Er du ikke overbevist fra før, så blir du det når Oliver Stone er ferdig med deg.

Nei, det blir ikke for mye. Det som er utvalgt, kommer sammen til et meningsfullt univers der mennesket Snowden tar form. «Jeg har kommet på et spor,» sier han, «som jeg ikke kan forlate.» Den enkle barnesangen .«Dette lille lyset mitt. Det skal skinne fritt» blir sangen som setter en enkel grunntone. Og Peter Gabriels «Veil» fjerner til slutt mysteriet rundt mannen. Han får fred når han følger sin samvittighet.

Hele to timer og fjorten minutter har Stone gitt seg selv til å tegne modningen av Snowden. Veien fra nasjonalistisk patriot til statsfiende nummer én er plausibel, og føles ikke lang. «Landsforræderen» Snowden som blir stående som det moralske forbildet. Og er du ikke overbevist fra før, så blir du det når Oliver Stone er ferdig med deg. Det er Obama som sviker sine idealer og bryter sine unike valgløfter om åpenhet, og som forfølger flere varslere enn alle presidenter til sammen før ham i USAs historie. For et fall! NSA-sjef Clapper lyver for Kongressen (og du ser at han lyver der han sitter i dokumentarklippet) uten at det reises sak mot ham. For et institusjonelt svik! Kunne det overhodet vært verre med et republikansk regime i Det hvite hus?

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

DEL
John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here