Hollywood og Oscar-ikonet Oliver Stone runder 70 år den 15. september, og mener at ja – det er mer å si. Dagen etter bursdagsfeiringen lanserer han sin egen film Snowden. Den er godt timet for norske kinoer denne høsten. Og spesielt aktuell hos oss – med PENs ytringsfrihetspris, Ossietzky-prisutdeling 18. november og en mulig Nobels fredspris til Snowden i månedene som kommer. Nobelkomiteen er som kjent aldri redd for å kritisere USA siden den torde å gi «the negro» Martin Luther King prisen i 1964. Nei – ingen trenger nok å frykte at en vestlig opposisjonell skal få fredsprisen.

 

Snowden, regi: Oliver Stone

Snowden vil mer enn å tegne bildet av Edward Snowden. Stone har tegnet patriotene tidligere. Men han har også turt å se USA i hvitøyet. Hans gigantiske dokumentar serie The Untold History of the US fra 2012 er et dokument over den kritiske kjærligheten han nærer til landet sitt. Spekket med fakta, slik at en seer ofte må ty til pauseknappen for å få med seg detaljer. Mannen har radar for stormaktens sårbare og uhyggelige sider: JFK-drapet, Chávez, Cuba, blodig imperiehistorie, Castro, Hiroshima,  alkoholiserte og rasistiske presidenter eller fascisme i forkledning. Det ligger faktasjekk opp, ned og i mente bak arbeidene hans. Dette betyr ikke at han unngår kritikk og kontroverser. Men Stone står oppreist, slik han også har gjort etter narkotikadommer og økonomiske nedturer.

Snowdens undertittel er «The most wanted man in the world». Og vi minnes om varslerforbildet Daniel Ellsberg, som Henry Kissinger kalte «The most dangerous man i America» fordi han avslørte løgnene om Vietnam og beviselig forkortet krigen. Makt hater sannhet. Alle institusjoner er i sitt vesen demoniske, sier teologen Paul Tillich, fordi de blir mer opptatt av egen overlevelse enn av sine formål – det inkluderer stater som kirker.

Overbevisende. Mange undertemaer krysses i Snowden. Dronedrap, masseovervåkning, menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser, ytringsfrihet, pressens feighet, politikernes unnfallenhet, fascinerende og truende dataprogrammer, militæret som stat i staten og epilepsimedisinenes sløvende effekt på en som bare «må» være våken hvis han skal gjøre det som er hans kall. Men Stone må velge sine kamper. New York Times’ og The Guardians roller er mer kompliserte, ikke bare heltemodige som i filmen. WikiLeaks’ rolle reduseres. Familiebakgrunnen er nesten ikke dekket. Men seleksjon og reduksjon vil alltid være filmskaperens største utfordring og ansvar.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve