Et pervertert kunstnerportrett?

Dokumentaren The Artist & The Pervert forteller ikke mye om Georg Friedrichs Haas’ mikrotonale samtidsmusikk, men desto mer om hans sadomasochistiske forhold til sin kone.

sadomasochistiske
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 01.06.2018
film:

The Artist & The Pervert

Beatrice Behn og René Gebhardt

Tyskland/USA/Østerrike

Østerrikske Georg Friedrich Haas er en av verdens mest anerkjente nålevende samtidskomponister. Hans mikrotonale magnum opus In Vain (2000), som ble skrevet som en reaksjon på ytterliggående høyrekrefters fremgang i hjemlandet hans, er ansett som ett av det inneværende århundres første virkelige mesterverk.

I desember 2013 sendte Haas en melding til en kvinne på dating-nettstedet «OK Cupid», hvor han beskrev sitt ønske om å temme henne. Navnet hennes var Mollena Williams – en amerikansk skribent og såkalt «kink educator», som var åpen om sin submissive tilbøyelighet. De møttes og fant tonen, både på det seksuelle og andre områder. Snaut to år senere var de gift.

I det sadomasochistiske forholdet kom den nå over 60 år gamle Haas, som hadde tre mislykkede ekteskap bak seg, gradvis ut av skapet som seksuelt dominant. Artikkelen «A Composer and His Wife: Creativity Through Kink», som stod på trykk i New York Times i februar 2016, vakte en god del oppmerksomhet rundt ekteparet Williams-Haas.

Annerledes kunstnerportrett

Med dette utgangspunktet er det kanskje ikke så overraskende at The Artist & The Pervert er et kunstnerportrett litt utenom det ordinære. Dokumentarfilmen gir et innblikk i Haas’ meritter som komponist, men fokuserer først og fremst på kjærlighetsforholdet – det synes åpenbart at det er basert på nettopp kjærlighet – mellom Georg og Mollena og på hvor frigjørende det er for ham, både personlig og kunstnerisk.

Et ekteskap hvor den rundt 15 år yngre kvinnen er mannens underdanige slave til alle døgnets tider, er i seg selv spesielt nok. Men her er flere faktorer som gjør dette potensielt problematisk – ikke minst det at han er hvit og hun svart, attpåtil etterkommer av afrikanske slaver. Haas er dessuten feminist og forteller at han lenge hadde problemer med å akseptere sin seksuelle preferanse. Det kan være fristende å trekke noen psykologiske slutninger på bakgrunn av at foreldrene og besteforeldrene hans var nazister, og at oppveksten var preget av fysisk avstraffelse. (Moren til Haas er intervjuet i filmen, men tar ikke avstand fra noen av delene.) Men, som Williams-Haas sier i dokumentaren: Dersom alle som ble slått i barndommen, hadde utviklet en dominant seksualitet, ville «vanilla sex» – «vanlig» seksuelt samkvem – ha vært det unormale.

Det er noe klamt med artister som «snakker ut om den vanskelige tiden» i endeløse intervjuer.

Åpenhetskultur. Filmen i seg selv er ikke spesielt ukonvensjonell, selv om filmskaperne Beatrice Behn og René Gebhardt – som har filmet det New York-baserte ekteparet gjennom et år – spriter opp de tradisjonelle «snakkende hodene» med innslag av animasjon og andre lekne grep.

The Artist & The Pervert retter fokus på ulike sider ved vår tids åpenhetskultur, uten at alle aspektene nødvendigvis er like intendert fra filmskapernes side. Først og fremst er dette en film om å stå frem og snakke om tabulagte temaer, noe det åpenbart stadig er behov for – ikke minst når det gjelder seksualitet og psykiske lidelser. (Det sistnevnte synes dog ikke å være spesielt relevant for dette paret, selv om Mollena riktignok er tørrlagt alkoholiker.)

Da filmen hadde verdenspremiere på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i vår, med både filmskaperne og de to hovedpersonene til stede, uttalte Haas at han utelukkende har fått positive reaksjoner fra det akademiske musikkmiljøet han er en del av. Han mente dessuten at den beste måten å få slutt på rykter på er å faktisk stå frem med sannheten – og at han derfor anså det som en smart, snarere enn modig, handling. Til festivalens publikum fortalte filmskaperne for øvrig at paret hadde fått muligheten til å fjerne scener fra den ferdige filmen, men de takket nei.

For mye informasjon?

Filmen trekker imidlertid frem både positive og negative kommentarer som ble postet under den nevnte avisartikkelen, deriblant utsagn som «50 shades of NO!!» og «I’m interested in microtonality, not bondage». Og selv om filmen holder – omstendighetene tatt i betraktning – en respektfull avstand til parets intimsfære, får man følelsen av å få litt mer informasjon enn man strengt tatt behøver om komponist Haas. Men kanskje er det bare sunt å smake på sin egen prippenhet og konservatisme.

Lykken har gitt Haas en betydelig kunstnerisk forløsning.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg sliter litt med visse sider av tidens åpenhetstrend, samtidig som jeg naturligvis ser viktigheten av å bryte ned fordommer. Og at folk skal få leve ut sine lyster, så lenge de ikke skader andre (med mindre disse har gitt samtykke til det, bør jeg muligens tilføye). Like fullt er det noe klamt med eksempelvis norske artister som «snakker ut om den vanskelige tiden» i endeløse intervjuer, gjerne kombinert med deltakelse i programmer som Hver gang vi møtes. Det er ikke alltid enkelt å skille mellom akseptskapende åpenhet, klikk-fremmende journalistikk og fordekt markedsføring. Og kanskje er det symptomatisk at man ikke lenger hører så mange diskusjoner om det presumtivt viktige skillet mellom det private og det personlige, slik man gjorde for noen år siden.

Forfriskende fordomsfri

Ikke desto mindre er The Artist & The Pervert en forfriskende fordomsfri portrettdokumentar, med et positivt budskap om en form for åpenhet som synes å ha vært genuint vitaliserende for Haas selv. Valget om å stå frem har også påvirket musikken hans, som ikke lenger er preget av hva ektefellen hans noe humoristisk omtaler som «hvite menns typiske gnåling om døden». I stykket Hyena (2016) har han endatil samarbeidet med Mollena – som han omtaler som sin muse – som forfatter og fremfører av libretto.

Dersom noen finner det problematisk å skille Haas’ liv og virke etter å ha fått såpass inngående kjennskap til hans «perverse» seksualliv, skal de i det minste vite at verkene hans nå er laget av en langt lykkeligere mann. Og selv om mange fortsatt dyrker ideen om at den største kunsten har sitt utspring i smerte (dog ikke nødvendigvis i sadomasochistisk forstand), synes han i hvert fall selv å mene at denne lykken har gitt ham en betydelig kunstnerisk forløsning.

Kommentarer