Paolo Sorrentinos nye film begynner med en erklæring om at filmen ikke er basert på virkelige hendelser, og at enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig. Men denne påstanden synes å være vel så oppdiktet som filmens innhold. Uten at jeg kan stadfeste hvor sannferdig den er, handler Loro nemlig om den italienske mediemogulen og tidligere statslederen Silvio Berlusconi.
Det går imidlertid nesten en time av filmens 150 minutter lange spilletid før hovedpersonen selv dukker opp. Først møter vi den relativt unge og svært skruppelløse Sergio (Riccardo Scamarcio), hvis forretninger synes å dreie seg om en form for hallikvirksomhet i politiske kretser. Han har et mål om å klatre i makthierarkiet, og har innsett at veien dit går via filmens nevnte hovedkarakter – som på dette tidspunktet ikke engang nevnes ved navn. For å imponere den solbrune milliardæren leier Sergio en luksuriøs villa rett overfor Silvios landsted, der han arrangerer en storslått fest med lettkledde piker, boblende vin og sjenerøse mengder kokain og MDMA.
Filmen tar for seg en periode på 2000-tallet hvor Berlusconi ikke lenger innehar noen formell politisk posisjon, men ser for seg et comeback til neste valg. I filmens kanskje mest minneverdige scene ser vi ham «preppe» seg for oppgaven ved å børste støvet av gamle kunster som innsmigrende telefonselger. Denne scenen sier nokså mye om rollefigurens evner og mentalitet, og skiller seg ut i en ellers nokså lang og ekstravagant orgie i hoftevrikkende damer med og uten bikini.
Forfengelighet og dekadanse
Både dekadanse og maktstrukturer i det italienske samfunnet er tilbakevendende temaer hos Sorrentino, som tidligere har regissert blant annet spillefilmene Il Divo og Den store skjønnheten samt tv-serien The Young Pope. I Loro samarbeider han igjen med skuespiller Toni Servillo, som også spilte hovedrollen i to nevnte filmene. Servillo er knapt gjenkjennelig i rollen som Berlusconi, som gestaltes med et tykt lag av sminke og brunkrem og et nesten like ugjennomtrengelig, konstant påklistret glis.
Loro trenger ikke spesielt dypt innunder hovedpersonens sjokkbrune hud.
Det er umulig ikke å beundre filmens utsøkte håndverk, med virtuose kameraføringer og gjennomgående lekkert foto. Samtidig har jeg problemer med å forstå hva Sorrentino egentlig vil formidle, utover det åpenbare: Loro er en skildring av Italias hemningsløse øvre klasse, hvor unge kvinner er varer, og makt og innflytelse er mål i seg selv. Konkrete politiske motiver er langt på vei fraværende. I tillegg minner filmen oss om de påfallende likhetene mellom Berlusconi og USAs nåværende president, og da ikke bare deres delte preferanse for egen hudfarge. Men dette er ikke en film som trenger spesielt dypt under hovedpersonens sjokkbrune hud – med unntak av den nevnte telefonselgerscenen og et senere mindre vendepunkt hvor den ekstremt forfengelige og forsøksvis evigunge Berlusconi får en ubehagelig påminnelse om sin egen alder.
Utydelig satire
Jeg har ikke sett hele Sorrentinos film- og serieproduksjon, og skal medgi at jeg ikke var særlig begeistret for den av mange bejublede Den store skjønnheten. For meg framsto den som en nokså overflatisk – om enn filmatisk spektakulær – vandring gjennom Romas dekadente sosietetsliv, med en selvgod og lite sympatisk hovedkarakter som kontinuerlig ble minnet om sin påståtte genialitet. Betydelig mer sans hadde jeg for regissørens This Must Be the Place, der Sean Penn spilte en tilbaketrukket, avdanket rockestjerne – men Loro er langt mer naturlig å sammenligne med Den store skjønnheten.
Nå ønsker jeg meg på ingen måte en film som tegner et bilde av Silvio Berlusconi som en likandes kar – selv om det muligens kunne ha vært en interessant, utfordrende filmopplevelse. Ikke desto mindre er det problematisk at Loro knapt har noen sentrale rollefigurer å identifisere seg med for tilskueren. Og det er ikke nødvendigvis lett å svelge en angivelig satire om den prangende og skamløst hedonistiske livsstilen blant politikkens jetsettere når filmen selv i stor grad omfavner dette som en uironisk og ikke så rent lite misogynistisk musikkvideo.
Riktignok kan det hende at man bør ha mer inngående kunnskap om italiensk samfunnsliv enn undertegnede har for å få fullt utbytte av filmen. Men jeg mistenker at noen vesentlige elementer har gått tapt i denne internasjonale kinoversjonen – da Loro ble lansert i hjemlandet, var det som to separate filmer med til sammen nesten en time lengre spilletid.
Uansett er det vanskelig å se hva Sorrentino her bringer til torgs om italiensk politikk og overklasseliv – og sågar om Berlusconi selv – som ikke allerede er godt kjent for de fleste. Hvis poenget er at det ikke finnes så mye under den skildrede overflaten, forhindrer det ikke at Loro oppleves som en nokså hul film.
Loro har norsk kinopremiere 5. april.
