Paolo Sorrentinos nye film begynner med en erklæring om at filmen ikke er basert på virkelige hendelser, og at enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig. Men denne påstanden synes å være vel så oppdiktet som filmens innhold. Uten at jeg kan stadfeste hvor sannferdig den er, handler Loro nemlig om den italienske mediemogulen og tidligere statslederen Silvio Berlusconi.
Det går imidlertid nesten en time av filmens 150 minutter lange spilletid før hovedpersonen selv dukker opp. Først møter vi den relativt unge og svært skruppelløse Sergio (Riccardo Scamarcio), hvis forretninger synes å dreie seg om en form for hallikvirksomhet i politiske kretser. Han har et mål om å klatre i makthierarkiet, og har innsett at veien dit går via filmens nevnte hovedkarakter – som på dette tidspunktet ikke engang nevnes ved navn. For å imponere den solbrune milliardæren leier Sergio en luksuriøs villa rett overfor Silvios landsted, der han arrangerer en storslått fest med lettkledde piker, boblende vin og sjenerøse mengder kokain og MDMA.
Filmen tar for seg en periode på
2000-tallet hvor Berlusconi ikke lenger innehar noen formell politisk posisjon,
men ser for seg et comeback . . .
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
