Et opprør tent av politisk stillstand

«Dette opprøret kommer ikke til å dø ut,» sier palestinsk journalist og forfatter. Kan den tredje intifadaen bli den siste?

Foto: Hatem Omar
Ahmad Alkabariti
Fast korrespondent for Ny Tid i Gaza.

Nok et folkeopprør har startet opp i de palestinske distriktene, og har nå ulmet i to måneder. Det virker ikke som om de etablerte fraksjonene har spilt noen rolle i å tenne disse glørne, mens ungdommen har fått en mulighet til å skape resultater etter at håpet om politisk gjennombrudd har bleknet. Langt borte i horisonten, på 21 års avstand, skuer vi tilbake på signeringen av Osloavtalen.
De palestinske ungdommene som startet den nåværende intifadaen i begynnelsen av oktober, håper at dette skal være den siste intifadaen. De håper at okkupasjonen, som nå har vart i 48, år skal ta slutt. De håper å oppnå en uavhengig stat – etter at politikk og forhandlinger mellom forskjellige fraksjoner har sviktet i å oppnå noe som helst for fremtiden deres.

Mange tapte liv. La oss gå tilbake til 1978, da en israelsk jeep kjørte ned fire palestinere i Jabalya nord i Gaza, og daværende statsminister Yitzhak Shamir var Yassir Arafats erkefiende. Den gangen besto intifadaen av en flokk steinkastende barn som med et ubeskrivelig, episk mot sto ansikt til ansikt med israelske, bevæpnede soldater. Men bak scenene som ble vist til verden, sto sivil ulydighet, organiserte streiker og boikotter som spisset seg til et effektivt verktøy, og som utgjorde kjernen av kampen i den første palestinske intifadaen. Den førte til at over 2200 palestinske liv gikk tapt. Deretter begynte PLO i 1993 å delta i hemmelige forhandlinger med Israel, som endte med en prinsipperklæring signert av Yassir Arafat og Yitzhak Rabin. Denne erklæringen beredte grunnen for en rekke avtaleinngåelser, kjent som Osloavtalen.
Osloavtalen er mest kjent for at 75 prosent av palestinerne ble stilt under Israels myndighet, som tok kontroll over landet, vannet og luften i de okkuperte territoriene. Innenfor samme tidsrom økte antallet bosettinger, og palestinerne ble ilagt flere bevegelsesrestriksjoner. Korrupsjon og vanstyre fra PLOs side bidro til å øke fattigdom og politisk undertrykkelse. Dette resulterte i voldsomme sammenstøt med Hamas, og økt splittelse i den palestinske befolkningen. Summen av alt dette førte dessuten til en økning i voldsepisoder mellom israelere og palestinere.
Folk hadde allerede mistet troen på løsninger da statsminister Ariel Sharon gjennomførte et provoserende besøk i al-Aqsa-moskeen, som førte til at al-Aqsa-intifadaen brøt ut i år 2000. Dette fikk store, voldelige etterdønninger og krevde dobbelt så mange palestinske menneskeliv som den første intifadaen, samt 1070 israelske døde.
Den andre intifadaen førte til storstilt likvidering av palestinske ledere, rasering av infrastruktur og palestinske institusjoner, i tillegg til ødeleggelser av innbyggernes egne hjem. På motsatt side skapte selvmordsbombere utrygghet i de israelske gatene. Dette førte naturligvis ikke til at noen av målene i palestinernes sak ble oppnådd.
Al-Aqsa-intifadaen ble avsluttet i 2005, etter at israelere og palestinere inngikk våpenhvile i den egyptiske byen Sharm al Sheikh. Observatører mener likevel at dette ikke førte til noen reell politisk løsning, og sammenstøtene fortsatte i byene i vest.

Tror de vil lykkes. Når det gjelder dagens situasjon, bærer de palestinske ungdommene på dobbelt så mye frustrasjon. De har ingen kontroll over voldsbruken, håpløsheten, de stagnerte politiske prosessene, de tre krigene som har blitt utkjempet i Gaza, de kontinuerlige ydmykelsene av palestinere, undertrykkende fengslingspraksis eller muren mellom byene på Vestbredden.
Alt dette henger tungt over ungdommene når de nå har satt i gang den tredje intifadaen. Til tross for at opprørene i flere andre land sviktet, blant annet i Syria og Egypt, sier den politiske aktivisten, forfatteren og analytikeren Talal Okal til Ny Tid at han tror de unge palestinerne som starter dette nye opprøret, vil lykkes. Han mener situasjonen er annerledes enn i Libya, Jemen og Egypt, der nye diktaturer tok kontroll over systemene mens de arabiske ungdommene fortvilte nok en gang.
«Internasjonal lov garanterer palestinerne rett til å gjøre motstand på alle måter helt til årtusenets siste okkupasjon tar slutt,» sier Okal. «Den nye intifadaen sammenfaller med en bølge av pessimisme og desperasjon over hele den arabiske verden etter at de fleste revolusjonene i den arabiske våren mislyktes.» Okal trekker spesielt frem Egypt, der Hosni Mubaraks nedarvede regjeringsmakt fant veien tilbake. Han mener dette har vært en katastrofe både innenlands og utenlands, ettersom Egypts president Abdul Fattah al-Sisi sluttet seg til blokaden av Gaza, og Egypt ikke har opptrådt som mekler i konflikten mellom Israel og palestinerne. Egypt har ikke en gang meklet mellom Hamas og Fatah. Det eneste som har blitt utført, er en ekstrem forfølgelse av opposisjonen og henrettelser Egypt ikke har sett maken til siden Ottomanene styrte landet.

Aldri stabilitet. Som en følge av disse hendelsene stoler ikke de palestinske ungdommene på at noe vil endre seg i resten av den arabiske verden. De kjemper sin egen kamp, alene.
Okal mener at Israel bevisst benytter seg av arabernes vanskelige situasjon. Det israelske lederskapet ser nå sitt snitt til å fordoble bosettingene og ta full kontroll over al-Aqsa-moskeen, som representerer både islamsk og jødisk helligdom. De har også sjansen til å nøytralisere Egypt – som er opptatt med interne kriser. Egypt bekymrer seg for libanesisk Hizbolla i Syria, for at Syria skal kollapse, for gulfstatene og for krigen i Jemen.
Israel har fått mange muligheter til å iverksette tostatsløsningen uten å gjennomføre. Ungdommene vil ikke vente 20 nye år på at noe skal skje.
«Det palestinske opprøret i dag bekrefter at generasjonene kan bli utslitt, men de dør aldri. Ungdommene som kastet stein under den første intifadaen, ble utslitt på midten av nittitallet, men kom tilbake i 2000-opprøret en generasjon senere,» sier Okal. «Arvtakerne deres er en ny generasjon ungdommer som har vokst opp under okkupasjon. Det understreker at Israels undertrykkelse aldri kan tilføre noe stabilitet, og at det ikke kan være den endelige løsningen. Palestinerne er utslitte, men gir aldri opp.»
Fortvilelse. Selv den israelske pressen har plassert deler av ansvaret for opprøret på president Benjamin Netanjahu. Avisen Yediot Aharonot skriver: «Det har ikke skjedd annet enn opptrapping av fremgangsmåtene som fremprovoserte opprøret fra starten av. Ingen tiltak er iverksatt for å gjenopprette fred og sikkerhet for noen av partene.» Avisen Haaretz har trykket en reportasje der det skrives følgende: «Den tredje intifadaen er i gang etter at de politiske prosessene har stagnert i årevis. Det har blitt dagligdags å drepe palestinere, konfiskere landområder og rive husene deres. Når alt håp forsvinner på denne måten, eksploderer opprøret.»

«Når alt håp forsvinner på denne måten, eksploderer opprøret.»

Ifølge Okal er alle palestinere grepet av fortvilelse – inkludert politikerne som sitter i ansvarsposisjoner og andre myndighetspersoner. Dermed smuldrer mulighetene for å finne politiske løsninger med Israel bort – løsninger som kunne gjort både den palestinske og den israelske befolkningen tryggere.
På den andre siden av grensen klarer ikke ungdommene, som er mellom 16 og 20 år gamle, å rapportere systematisk fra Vestbreddens opprør i tv-sendinger og sosiale medier. En ung mann som ønsker å fortelle, er 19 år gammel og kaster stein på israelske soldater kun 50 meter fra sikkerhetsmuren mellom Øst-Gaza og Israel. Han forklarer hvorfor han har kommet hit hver dag: «Jeg føler det er helt nødvendig å hevne seg på denne hæren. De har drept 70 ungdommer siden opprøret startet. Nå må jeg bare delta.» Han forteller videre at hundrevis av ungdommer med ham vil fortsette å plage soldatene med stein og molotovcocktailer helt til USA og Europa stopper Israel i å ødelegge palestinernes landområder, og tvinger dem til å stanse angrepene. «Da kan vi etablere en levedyktig stat, og palestinerne fra vest kan reise fritt til landsbygda og byene rundt uten israelske sperringer. Vi slutter ikke å bruke vold før det skjer.»

Alene. Vi besøker flere av stedene i byen der opprøret pågår. Noen av ungdommene bruker kjøkkenkniver som våpen mot israelske soldater og bosettere. Okal sier at dette er legitim motstand, slik det defineres i internasjonal lovgivning. «De berømte resolusjonene fra sikkerhetsrådet – 242 i 1967 og 338 i 1973 – definerte det juridiske grunnlaget for å si at den israelske hæren okkuperer Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, og sier at de skal trekke seg tilbake til territoriene som ble okkupert under krigen i 1967,» sier han. «Denne lovgivningen har vært gjeldende fra både Haag-traktaten i 1899 og 1907, Geneve-protokollen i 1925, FN-erklæringen i 1945 og den universelle menneskerettighetserklæringen i 1948, de fire Geneve-konvensjonene i 1949, tilleggsprotokoller i 1977 og Uavhengighetserklæringen for koloniserte land og folk i 1960, og mange av FNs hovedforsamlings resolusjoner. Disse konvensjonene og resolusjonene slår alle fast at retten til motstand er legitim, og en del av internasjonal lov.»
Okal utelukker at dette opprøret kommer til å dø ut. Det har avtatt ved et par anledninger, men blusser raskt opp igjen på kort varsel. Lederne i både Fatah og Hamas oppfordrer ungdommene til å velge fremtiden, spesielt siden verdenssamfunnet går så svakt inn i denne konflikten. Han mener at andre land har vanskelig for å tro at noe slikt kan skje dem. «De har nok med sitt eget, og våre problemer er isolert fra virkeligheten i de europeiske byene,» sier han.
Frustrasjonen gjør at folket er nær ved å eksplodere. De vil være kjerringa mot strømmen og ta tilbake rettighetene som er tatt fra dem med våpenmakt. Europa er opptatt med å ta imot flyktninger, Russland tenker bare på militær inngripen i Syria, og USA vil stort sett bare forme verdenskartet. Ingen har tid til å tenke på måloppnåelse av Oslo II-avtalen, eller i det minste stoppe opprøret. Alt er ute av kontroll.

Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.

---
DEL