Et opprør tent av politisk stillstand

«Dette opprøret kommer ikke til å dø ut,» sier palestinsk journalist og forfatter. Kan den tredje intifadaen bli den siste?

Foto: Hatem Omar
Ahmad al-Kabariti

Nok et folkeopprør har startet opp i de palestinske distriktene, og har nå ulmet i to måneder. Det virker ikke som om de etablerte fraksjonene har spilt noen rolle i å tenne disse glørne, mens ungdommen har fått en mulighet til å skape resultater etter at håpet om politisk gjennombrudd har bleknet. Langt borte i horisonten, på 21 års avstand, skuer vi tilbake på signeringen av Osloavtalen.
De palestinske ungdommene som startet den nåværende intifadaen i begynnelsen av oktober, håper at dette skal være den siste intifadaen. De håper at okkupasjonen, som nå har vart i 48, år skal ta slutt. De håper å oppnå en uavhengig stat – etter at politikk og forhandlinger mellom forskjellige fraksjoner har sviktet i å oppnå noe som helst for fremtiden deres.

Mange tapte liv. La oss gå tilbake til 1978, da en israelsk jeep kjørte ned fire palestinere i Jabalya nord i Gaza, og daværende statsminister Yitzhak Shamir var Yassir Arafats erkefiende. Den gangen besto intifadaen av en flokk steinkastende barn som med et ubeskrivelig, episk mot sto ansikt til ansikt med israelske, bevæpnede soldater. Men bak scenene som ble vist til verden, sto sivil ulydighet, organiserte streiker og boikotter som spisset seg til et effektivt verktøy, og som utgjorde kjernen av kampen i den første palestinske intifadaen. Den førte til at over 2200 palestinske liv gikk tapt. Deretter begynte PLO i 1993 å delta i hemmelige forhandlinger med Israel, som endte med en prinsipperklæring signert av Yassir Arafat og Yitzhak Rabin. Denne erklæringen beredte grunnen for en rekke avtaleinngåelser, kjent som Osloavtalen.
Osloavtalen er mest kjent for at 75 prosent av palestinerne ble stilt under Israels myndighet, som tok kontroll over landet, vannet og luften i de okkuperte territoriene. Innenfor samme tidsrom økte antallet bosettinger, og palestinerne ble ilagt flere bevegelsesrestriksjoner. Korrupsjon og vanstyre fra PLOs side bidro til å øke fattigdom og politisk undertrykkelse. Dette resulterte i voldsomme sammenstøt med Hamas, og økt splittelse i den palestinske befolkningen. Summen av alt dette førte dessuten til en økning i voldsepisoder mellom israelere og palestinere.
Folk hadde allerede mistet troen på løsninger da statsminister Ariel Sharon gjennomførte et provoserende besøk i al-Aqsa-moskeen, som førte til at al-Aqsa-intifadaen brøt ut i år 2000. Dette fikk store, voldelige etterdønninger og krevde dobbelt så mange palestinske menneskeliv som den første intifadaen, samt 1070 israelske døde.
Den andre intifadaen førte til storstilt likvidering av palestinske ledere, rasering av infrastruktur og palestinske institusjoner, i tillegg til ødeleggelser av innbyggernes egne hjem. På motsatt side skapte selvmordsbombere utrygghet i de israelske gatene. Dette førte naturligvis ikke til at noen av målene i palestinernes sak ble oppnådd.
Al-Aqsa-intifadaen ble avsluttet i 2005, etter at israelere og palestinere inngikk våpenhvile i den egyptiske byen Sharm al Sheikh. Observatører mener likevel at dette ikke førte til noen reell politisk løsning, og sammenstøtene fortsatte i byene i vest.

Tror de vil lykkes. Når det gjelder dagens situasjon, bærer de palestinske ungdommene på dobbelt så mye frustrasjon. De har ingen kontroll over voldsbruken, håpløsheten, de stagnerte politiske prosessene, de tre krigene som har blitt utkjempet i Gaza, de kontinuerlige ydmykelsene av palestinere, undertrykkende fengslingspraksis eller muren mellom byene på Vestbredden.
Alt dette henger tungt over ungdommene når de nå har satt i gang den tredje intifadaen. Til tross for at opprørene i flere andre land sviktet, blant annet i Syria og Egypt, sier den politiske aktivisten, forfatteren og analytikeren Talal Okal til Ny Tid at han tror de unge palestinerne som starter dette nye opprøret, vil lykkes. Han mener situasjonen er annerledes enn i Libya, Jemen og Egypt, der nye diktaturer tok kontroll over systemene mens de arabiske ungdommene fortvilte nok en gang.
«Internasjonal lov garanterer palestinerne rett til å gjøre motstand på alle måter helt til årtusenets siste okkupasjon tar slutt,» sier Okal. «Den nye intifadaen sammenfaller med en bølge av pessimisme og desperasjon over hele den arabiske verden etter at de fleste revolusjonene i den arabiske våren mislyktes.» Okal trekker spesielt frem Egypt, der Hosni Mubaraks nedarvede regjeringsmakt fant veien tilbake. Han mener dette har vært en katastrofe både innenlands og utenlands, ettersom Egypts president Abdul Fattah al-Sisi sluttet seg til blokaden av Gaza, og Egypt ikke har opptrådt som mekler i konflikten mellom Israel og palestinerne. Egypt har ikke en gang meklet mellom Hamas og Fatah. Det eneste som har blitt utført, er en ekstrem forfølgelse av opposisjonen og henrettelser Egypt ikke har sett maken til siden Ottomanene styrte landet.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here