FOTOGRAFI: Kan et foto ramme oss? Eller kan det vise begrensninger som er pålagt individet av familiære og samfunnsmessige forventninger?

Redaktør, fotograf

New Visions. The Henie Onstad Triennial for Photography and New Media
Henie Onstad Kunstsenter Høvikodden.
Åpner 21. februar

Triennalens tittel New Visions er hentet fra den ungarske kunstneren László Moholy-Nagys manifest A New Instrument of Vision. Utstillingen er en del av en større satsning på fotografi som kunstsenteret initierte i 2017. Til triennalen vier de hele første etasje til å vise verker av 31 norske og internasjonale fotografer.

I boken Why Photography?, som akkompagnerer utstillingen, åpner kurator Susanne Østby Sæther teksten med å sitere fra manifestet: «The illiterates of the future will be ignorant of the use of camera and pen alike.» Dette forklares med at fotografering i dag er fullstendig integrert i vår hverdagskommunikasjon. Moholy-Nagys prognose har blitt vår virkelighet.

Skulpturer

Triennalen varer fra 21. februar til 16. mai. Sammen med utstillingen lanseres boken Why Photo graphy?, utgitt på forlaget Skira Editore (se skira.net).
Triennalen varer fra
21. februar til 16. mai. Sammen med utstillingen lanseres boken Why Photography?, utgitt på forlaget
Skira Editore

Blant flere spennende tendenser innen samtidsfotografi det siste tiåret er det mer skulpturelle fotografiet. Dette har oppstått etter et ønske om materialitet og en lengsel etter – i dette evig voksende havet av digitale bilder – å røre, holde og kjenne på selve fotografiet. På den kommende triennalen kan man finne installasjoner av fotografier som enten er tatt av – eller funnet av – fotografen. Her har B. Ingrid Olson. skapt fotografiske skulpturer ved å plassere enkeltbilder og collager i
plexiglassbokser. Verkene i serien Plexiglas Perimeter på Henie Onstad tar utgangspunkt i bilder av Olsons egen kropp. Disse tredimensjonale objektene ber på sin måte om et større engasjement fra den som ser det enn hva todimensjonalt fotografi kan gjøre.

En annen kunstner som også skaper fysiske installasjoner av fotografi, er Carmen Winant. På utstillingen bruker hun silke som materiale. Her har hun, med hjelp av en syerske, sydd sammen 156 svart-hvitt-fotografier hun har funnet. Bildene utforsker den visuelle representasjonen av kvinnekroppen – eksempelvis med ammende mødre.

Ingrid Olson Eye and eye. 2018, UV printed MDF, PVA size, gesso, Plexiglas, screws, 41 × 60 × 15 cm. © Simone Subal Gallery, New York and i8 Gallery, Reykjavík. Fra boken Why Photography?, MELK, 2020
Ingrid Olson Eye and eye. 2018, UV printed MDF, PVA size, gesso, Plexiglas, screws, 41 × 60 × 15 cm.
© Simone Subal Gallery, New York and i8 Gallery, Reykjavík. Fra boken Why Photography?, MELK, 2020

I 2018 var både Olson og Winant med på gruppeutstillingen New Photography på MoMA i New York. Denne fotobiennalen har vært arrangert siden 1985, og Henie Onstads triennale er inspirert av den. På MoMA dekket Winant den gangen to vegger med bilder av fødende kvinner – hun klistret over 2000 nærgående bilder fra gulv til tak. Veggene sto overfor hverandre slik at alle måtte gå igjennom denne «fødselskorridoren» for å se resten av utstillingen. Det var ingen som kunne unngå å få med seg disse svært grafiske motivene vi ikke vanligvis blir utsatt for. Winant kaller seg ofte for en fotograf som ikke fotograferer, men en som lager collager av bilder hun finner. Hennes seneste bok, Notes on Fundamental Joy, tar for seg feministiske fotografi-workshops i USA på 80-tallet. Her løfter hun fram kvinnelige fotografer som burde ha fått mer oppmerksomhet i sin samtid. Dette er noe flere større institusjoner har tatt tak i de siste årene, særlig etter metoo-bevegelsen.

Bildene er både gjenkjennelige,frustrerende og humoristiske.

Carmen Winant My Birth. 2018, Found images, tape, 289 × 1341 cm. © 2018 The Museum of Modern Art.
Carmen Winant My Birth. 2018, Found images, tape, 289 × 1341 cm. © 2018 The Museum of Modern Art.

Winants politiske blikk deles av flere fotografer i vårt noe kaotiske samfunn.
Eksempelvis er Paul Mpagi Sepuya og hans serie Mirror Studies et pågående prosjekt som ser på seksualitet, hudfarge og kjønn. Sepuya inviterer her sine venner til studioet sitt og arrangerer – i samarbeid med vennene – kroppslige skulpturer som han så avfotograferer. Også de ferdige bildene kan være collager. Ved å inkludere typiske effekter man finner i en fotografs studio – som speil, stativer og scenetepper –utfordrer Sepuya den tradisjonelle portrett-sjangeren.

Paul Mpagi Sepuya: Darkroom Mirror. © Kunstneren Og Vielmetter Los Angeles.
Paul Mpagi Sepuya: Darkroom Mirror. © Kunstneren Og Vielmetter Los Angeles.

Kommunikasjon

#Ingrid Eggen# bruker fotografiet til å se nærmere på kroppslig kommunikasjon. I serien Knegang tar hun for seg symboler i en hverdag der språket vårt stadig forenkles. Med tegn som er hentet fra der mennesker møtes – som eksempelvis det å rekke opp hånden, gi en kort replikk eller be om time-out – prøver hun ut ulike måter å bryte ned disse på. Eggens portretter av mennesker i fordreide posisjoner viser til kroppens ubevisste bevegelser. Bildene er både gjenkjennelige, frustrerende og humoristiske.

«The illiterates of the future will be ignorant of the use of camera and pen alike.»

En annen norsk fotograf som viser nye verker på Henie Onstad, er Morten Andenæs. Han har lenge vært en viktig aktør innen samtidsfotografi. Prosjektet her er en kritikk av den hvite, vestlige middelklassen – som han selv er en del av. Ser man tilbake til 2013, skrev han om sin bok Skyldfolk at den handlet om «begrensningene, ansvaret og frihetene som pålegges individet av familiære og samfunnsmessige forventninger, og de voldelige og ofte destruktive impulsene som følger av slike restriksjoner».

Paul Mpagi Sepuya Mirror Study. 2017, Archival pigment print, 130 × 86 cm. © kunstneren og Vielmetter Los Angeles. Fra boken Why Photography?, MELK, 2020
Paul Mpagi Sepuya Mirror Study. 2017, Archival pigment print, 130 × 86 cm. © kunstneren og Vielmetter Los Angeles. Fra boken Why Photography?, MELK, 2020

Så hvordan kommuniserer et fotografi? Det kan ha noe i seg som gjør at man etterpå ikke får det ut av hodet – som en sang man får på hjernen. Andenæs’ tidligere verk The Island – som han stilte ut på Kunstnernes Hus i Oslo i fjor – var et slikt bilde. Han fortalte siden at det refererte til Utøya og vår frykt den 22. juli – da vi skjønte at det var «en av oss» som hadde begått massemordet. Dette nærmest fargeløse fotografiet av en isolert øy i havet var et dypt foruroligende bilde i all sin enkelhet.

Virkningsfullt

De fem kunstnerne som er nevnt her – og flere andre som er med i New Visions – skaper fotografier som krever noe av den som ser på. Både utstilling og bok viser nettopp hvor sterkt og virkningsfullt fotografiet kan være i dag.

Utstillingen er kuratert av Susanne Østby Sæther i samarbeid med Behzad Farazollahi og Christian Tunge fra det kunstnerdrevne galleriet MELK
som også står bak boken.

Abonnement kr 195 kvartal