Et ødelagt land

Den nye fredsavtalen skal være gjennomført i løpet av 30 måneder. Men finnes det håp for et herjet Sør-Sudan?

Det er onsdag ettermiddag den 26. august i Sør-Sudans hovedstad Juba. Et par hundre gjester er samlet i Frihetshallen. Verten for møtet, landets president Salva Kiir, ser sørgmodig utover forsamlingen.
Han setter seg, og ivrige diplomater fra Afrikaunionen legger fredsavtalen på bordet. Den mangler bare Salva Kiirs underskrift. Kiir får pennen, nøler litt, og skriver så under. Applausen er umiddelbar og stor. En 20 måneder lang og ytterst enerverende og slitsom forhandlingsprosess er ved veis ende, og en ødeleggende krig er kanskje slutt.
Men så leverer en av hans medarbeidere en liste med et tjuetall reservasjoner. Smilene stivner.
Det går noen minutter. Så tikker meldingene inn. Den første kommer fra presidenten for FNs sikkerhetsråd, Nigerias FN-ambassadør, så en fra FNs generalsekretær, en fra Afrikaunionen og en fra Det hvite hus i Washington. Alle meldingene slår fast at Kiir-regjeringens reservasjoner er uten relevans, og dermed avvist.
Salva Kiirs regime har kommet på kant med verdenssamfunnet, og han har blitt isolert og venneløs.
Hvordan er det mulig at en president som en hel verden bejublet under frihetsfeiringen 9. juli 2011, fire år senere har gjort verdenssamfunnet utelukkende oppgitt og fortvilte over hva regimet har stelt i stand? Hvorfor gikk det så galt?

Sørsudanere feirer landets endelige løsrivelse fra Sudan 9. juli 2011. FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT
Sørsudanere feirer landets endelige løsrivelse fra Sudan 9. juli 2011. FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT

Slavetid og kolonisering. Vi må gå et godt stykke tilbake i historien for å finne noe av forklaringen.
Folkene i Sør-Sudan har gjennom flere generasjoner vært brutalt undertrykket, krenket og herjet med. Det begynte med det ottomanske riket, som for 200 år siden hadde sine grenser mot sør i Sudan. Militære enheter fanget hvert eneste år titusentalls av ungdom fra sør. Kvinnene ble brukt som sexslaver. De av mennene som var store og sterke, ble soldater. De andre ble kastrert og brukt som arbeidsslaver. Da britene ble koloniherrer, forbød de formelt slaveriet – men araberne i nord fortsatte sine herjinger i samme skala som før. Da Sudan ble uavhengig i 1956 og de arabiske klanene tok over makten, fortsatte slaveriet.
Jeg har selv som reporter opplevd på nært hold hvordan slavene ble brukt så sent som i 1982 i Nord-Sudan. Det finnes ikke en eneste familie i sør som ikke har vonde og ydmykende minner fra slavetiden.
På toppen av dette kommer britenes spesielle kolonisering av områdene i Sør-Sudan. De betraktet folkegruppene i sør som særdeles primitive. Sør-Sudan skulle i tråd med dette være en slags menneskelig zoo. Gutter kunne få grunnopplæring og opplæring i praktiske fag, jentene ingenting.
Hver gang det var opposisjon, brukte britene splitt-og-hersk-metoden. De sådde mistillit og satte folkegrupper opp mot hverandre. Da britene forlot Khartoum i 1956, brukte araberne de samme metodene for å kunne herske over de afrikanske folkegruppene.

Interne strider. Frigjøringskrigen fra 1983 til 2005 var fra tid til annen preget av intern spenning og maktkamp i Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon og armé (SPLM og SPLA, eller SPLM/A). Det aller vanskeligste var splittelsen i Nasir i 1991, da Riek Machar og Lam Akol gjorde opprør mot SPLM/A-leder John Garang.

Den usynlige veven som holder folkegrupper og samfunn sammen, er langt på vei ødelagt.

Deretter, fra 1994, var Garangs SPLM/A atter den store frigjøringsorganisasjonen. Men i Sør-Sudans store landområder herjet militsgrupper som var betalt og utstyrt med våpen av regimet i Khartoum for å bekjempe SPLM/A. De var brutale, voldtok og ødela lokalsamfunn.
Alt dette har vært ødeleggende for de tradisjonelle afrikanske verdiene som bandt samfunnet sammen. Det som kom i stedet, var en kultur for fremmedfrykt og mistenkeliggjøring av andres motiver og handlinger.
Da freden kom i 2005, var folk lettet og takknemlige. Så skjedde det katastrofale; den velutrustede og visjonære lederen for frigjøringskampen gjennom 22 år, John Garang, omkom i en helikopterulykke 30. juli 2005.

Screen Shot 2015-09-15 at 19.54.20En vanskelig start. Garangs nestformann og nestkommanderende, Salva Kiir, blir hans etterfølger i SPLM/A, og dermed president i Sør-Sudan.
Mens Garang var verdensvant med solid akademisk og militær utdannelse fra USA, hadde Salva Kiir aldri fått gå på skole, og var tidligere barnesoldat. I fredsperioden mellom 1973 og 1983 fikk han sin eneste formelle utdanning – et seks måneders sersjantkurs. Før Garangs død hadde Salva Kiir neppe forestilt seg at han kunne bli statssjef.
Mye så ut til å kunne gå bra i Sør-Sudan de første årene etter 2005. Det tok imidlertid ikke lang tid før dette endret seg. Lederne i SPLM/A, som hadde kjempet en lang krig, var slitne og fattige d a freden kom. De var vant til å krige, og de fleste hadde ingen erfaring fra arbeid i demokratiske sammenhenger, og ingen erfaring med å styre en stat. Den nye staten startet opp helt uten institusjoner som nasjonalbank eller finansdepartement. Samtidig hadde landet store inntekter fra oljeproduksjonen. Flere hundre millioner kroner strømmet hver måned inn i et ferskt finansdepartement der de aller fleste var uten erfaring når det gjaldt ansvarlig bruk av penger. Samtidig kom de internasjonale fristerne som ville ha konsesjoner på bruk av jord og andre naturressurser. De tilbød stor summer under bordet for å få rask saksgang.
Fristelsene ble etter hvert for store for mange i ledersjiktet. Korrupsjonen spredte seg. Visjonen om fred, frihet og utvikling svant. I stedet ble det en makthavernes kamp om å rive til seg mest mulig av statens midler. Flere titalls milliarder kroner er blitt borte på denne måten.

Grepet hardner til. Da Salva Kiir ble stats-sjef i 2005, hadde han bak seg 40 år som soldat og offiser. Før 2005 kjente han ikke noe annet liv enn soldatens.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.