Et ødelagt land

Den nye fredsavtalen skal være gjennomført i løpet av 30 måneder. Men finnes det håp for et herjet Sør-Sudan?

Halle Jørn Hanssen
Hansen er tidligere leder av Norsk Folkehjelp. Han skriver fast om Afrika-relaterte saker i ny Tid.

Det er onsdag ettermiddag den 26. august i Sør-Sudans hovedstad Juba. Et par hundre gjester er samlet i Frihetshallen. Verten for møtet, landets president Salva Kiir, ser sørgmodig utover forsamlingen.
Han setter seg, og ivrige diplomater fra Afrikaunionen legger fredsavtalen på bordet. Den mangler bare Salva Kiirs underskrift. Kiir får pennen, nøler litt, og skriver så under. Applausen er umiddelbar og stor. En 20 måneder lang og ytterst enerverende og slitsom forhandlingsprosess er ved veis ende, og en ødeleggende krig er kanskje slutt.
Men så leverer en av hans medarbeidere en liste med et tjuetall reservasjoner. Smilene stivner.
Det går noen minutter. Så tikker meldingene inn. Den første kommer fra presidenten for FNs sikkerhetsråd, Nigerias FN-ambassadør, så en fra FNs generalsekretær, en fra Afrikaunionen og en fra Det hvite hus i Washington. Alle meldingene slår fast at Kiir-regjeringens reservasjoner er uten relevans, og dermed avvist.
Salva Kiirs regime har kommet på kant med verdenssamfunnet, og han har blitt isolert og venneløs.
Hvordan er det mulig at en president som en hel verden bejublet under frihetsfeiringen 9. juli 2011, fire år senere har gjort verdenssamfunnet utelukkende oppgitt og fortvilte over hva regimet har stelt i stand? Hvorfor gikk det så galt?

Sørsudanere feirer landets endelige løsrivelse fra Sudan 9. juli 2011. FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT
Sørsudanere feirer landets endelige løsrivelse fra Sudan 9. juli 2011. FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT

Slavetid og kolonisering. Vi må gå et godt stykke tilbake i historien for å finne noe av forklaringen.
Folkene i Sør-Sudan har gjennom flere generasjoner vært brutalt undertrykket, krenket og herjet med. Det begynte med det ottomanske riket, som for 200 år siden hadde sine grenser mot sør i Sudan. Militære enheter fanget hvert eneste år titusentalls av ungdom fra sør. Kvinnene ble brukt som sexslaver. De av mennene som var store og sterke, ble soldater. De andre ble kastrert og brukt som arbeidsslaver. Da britene ble koloniherrer, forbød de formelt slaveriet – men araberne i nord fortsatte sine herjinger i samme skala som før. Da Sudan ble uavhengig i 1956 og de arabiske klanene tok over makten, fortsatte slaveriet.
Jeg har selv som reporter opplevd på nært hold hvordan slavene ble brukt så sent som i 1982 i Nord-Sudan. Det finnes ikke en eneste familie i sør som ikke har vonde og ydmykende minner fra slavetiden.
På toppen av dette kommer britenes spesielle kolonisering av områdene i Sør-Sudan. De betraktet folkegruppene i sør som særdeles primitive. Sør-Sudan skulle i tråd med dette være en slags menneskelig zoo. Gutter kunne få grunnopplæring og opplæring i praktiske fag, jentene ingenting.
Hver gang det var opposisjon, brukte britene splitt-og-hersk-metoden. De sådde mistillit og satte folkegrupper opp mot hverandre. Da britene forlot Khartoum i 1956, brukte araberne de samme metodene for å kunne herske over de afrikanske folkegruppene.

Interne strider. Frigjøringskrigen fra 1983 til 2005 var fra tid til annen preget av intern spenning og maktkamp i Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon og armé (SPLM og SPLA, eller SPLM/A). Det aller vanskeligste var splittelsen i Nasir i 1991, da Riek Machar og Lam Akol gjorde opprør mot SPLM/A-leder John Garang.

Den usynlige veven som holder folkegrupper og samfunn sammen, er langt på vei ødelagt.

Deretter, fra 1994, var Garangs SPLM/A atter den store frigjøringsorganisasjonen. Men i Sør-Sudans store landområder herjet militsgrupper som var betalt og utstyrt med våpen av regimet i Khartoum for å bekjempe SPLM/A. De var brutale, voldtok og ødela lokalsamfunn.
Alt dette har vært ødeleggende for de tradisjonelle afrikanske verdiene som bandt samfunnet sammen. Det som kom i stedet, var en kultur for fremmedfrykt og mistenkeliggjøring av andres motiver og handlinger.
Da freden kom i 2005, var folk lettet og takknemlige. Så skjedde det katastrofale; den velutrustede og visjonære lederen for frigjøringskampen gjennom 22 år, John Garang, omkom i en helikopterulykke 30. juli 2005.

Screen Shot 2015-09-15 at 19.54.20En vanskelig start. Garangs nestformann og nestkommanderende, Salva Kiir, blir hans etterfølger i SPLM/A, og dermed president i Sør-Sudan.
Mens Garang var verdensvant med solid akademisk og militær utdannelse fra USA, hadde Salva Kiir aldri fått gå på skole, og var tidligere barnesoldat. I fredsperioden mellom 1973 og 1983 fikk han sin eneste formelle utdanning – et seks måneders sersjantkurs. Før Garangs død hadde Salva Kiir neppe forestilt seg at han kunne bli statssjef.
Mye så ut til å kunne gå bra i Sør-Sudan de første årene etter 2005. Det tok imidlertid ikke lang tid før dette endret seg. Lederne i SPLM/A, som hadde kjempet en lang krig, var slitne og fattige d a freden kom. De var vant til å krige, og de fleste hadde ingen erfaring fra arbeid i demokratiske sammenhenger, og ingen erfaring med å styre en stat. Den nye staten startet opp helt uten institusjoner som nasjonalbank eller finansdepartement. Samtidig hadde landet store inntekter fra oljeproduksjonen. Flere hundre millioner kroner strømmet hver måned inn i et ferskt finansdepartement der de aller fleste var uten erfaring når det gjaldt ansvarlig bruk av penger. Samtidig kom de internasjonale fristerne som ville ha konsesjoner på bruk av jord og andre naturressurser. De tilbød stor summer under bordet for å få rask saksgang.
Fristelsene ble etter hvert for store for mange i ledersjiktet. Korrupsjonen spredte seg. Visjonen om fred, frihet og utvikling svant. I stedet ble det en makthavernes kamp om å rive til seg mest mulig av statens midler. Flere titalls milliarder kroner er blitt borte på denne måten.

Grepet hardner til. Da Salva Kiir ble stats-sjef i 2005, hadde han bak seg 40 år som soldat og offiser. Før 2005 kjente han ikke noe annet liv enn soldatens.
Oppfatningen er at Kiir, særlig i tiden etter 2010, ble stadig mer autoritær. I den samme perioden har han omgitt seg med rådgivere som er rekruttert fra hans egen folkegruppe, dinkaene. Disse har sett det som sin viktigste oppgave å sikre at Kiir holder på presidentmakten. For å få det til, har de lagt den gamle splitt-og-hersk-metoden til grunn i sin rådgivning til presidenten om hvordan han skal håndtere både SPLM og SPLA.
I januar 2013 sparket Kiir etter slike råd landets politisjef, og erstattet ham med en løytnant fra dinkaene. Samtidig sparket han 35 høyere offiserer og pensjonerte 117 generaler i SPLA – alt uten forvarsel.
Tre måneder senere, i april 2013, fratok han visepresident Machar alle fullmakter som ikke var hjemlet i grunnloven. 25. juni samme år sparket han SPLMs generalsekretær Pa’gan Amum. En måned senere sparket han hele regjeringen, og anklaget statsrådene for udugelighet og korrupsjon.
Noen dager senere utnevnte han en ny regjering, som han i en tordentale til parlamentet forlangte at parlamentet godkjente. Flere sentrale statsråder hadde en fortid som politikere eller embetsfolk i Sudans hovedstad Khartoum. Samtidig ble de dyktigste SPLM/A-lederne fra frigjøringskampen støtt ut i kulden. På presidentens kontor var administrasjonen på dette tidspunktet dominert av embetsfolk og rådgivere fra dinkafolket og andre med en tidligere til-
knytning til regimet i Khartoum.
Sommeren og høsten 2013 satte den egenrådige og mektige guvernøren i nord-lige Bahr el Gazaal, Paul Malong, i gang et hemmelig militært prosjekt i delstater der dinkaene bodde. Prosjektet ble til etter avtale med Salva Kiir. De hentet unggutter som stort sett var analfabeter, inn til militær trening. Planen var at disse skulle utgjøre den nye presidentgarden. I tillegg til trening i brutal militær atferd, ble de pumpet fulle med propaganda om dinkafolkets fortreffelighet og nuerfolkets upålitelighet. I november 2013 ble 3000 overført til en leir i nærheten av Juba.

Nådestøtet. Samme år pågikk det en stadig hardere maktkamp i SPLM. På grunn av elendig ledelse av partiet og staten var Kiir i ferd med å komme i mindretall i SPLMs styrende organer. Som partiformann hindret han derfor at det ble holdt møter på arenaer der en slik maktkamp kunne finne noen avklaring. Dermed gikk opposisjonen i SPLM, som sannsynligvis hadde flertallet i Politbyrået og Frigjøringsrådet, åpent ut og kritiserte Salva Kiir for vanstyret. Kiir og kretsen rundt ham ble rasende. I desember bestemte de seg for å sette inn det endelige nådestøtet.
Det nasjonale frigjøringsrådet møttes 13. og 14. desember. Det hevdes at flere av dem hadde fått store pengesummer for å støtte Kiir. Før møtet hadde alle kirkelederne i Sør-Sudan på det sterkeste anmodet om dialog og forsoning.
Men Salva Kiir var i krigshumør. Han tordnet mot kritikerne og fremmet forslag om flere eksklusjoner, som straks ble vedtatt. I løpet av noen få timer var et titall av frigjøringskampens fremste ledere støtt ut i det politiske mørke. Deretter vedtok man at Kiir skulle være eneste kandidat ved presidentvalget, og at han etter valget skulle ha rett til å utpeke medlemmene i Politbyrået og Det nasjonale frigjøringsråd. Kiir hadde dermed sikret seg all makt i partiet. Et partidiktatur var i emning.

Massakrene på nuerne. Om kvelden 14. desember begynte kamphandlinger mellom to grupper innen SPLA-styrkene i Juba. Den ene gruppen kom fra dinkafolket, den andre fra nuerfolket. Da dagen grydde, ble det åpenbart at dette var planlagt av kretsen rundt presidenten. Da begynte nemlig massakrene på nuerne. De ble gjennomført av den nye presidentgarden med rå systematikk. Ingen kjenner de endelige dødstallene, men sørsudanske skribenter som Peter Adwok Nyaba hevder at minst 20 000 mennesker ble myrdet i løpet av få dager.
Den avsatte visepresidenten Riek Machar og hans kone, som begge er nuere, unnslapp som ved et under da troppestyrker mandag 15. desember stormet hjemmet deres. De fleste andre som var der, ble drept før huset ble jevnet med jorden.
Samme dag stilte Salva Kiir på tv i generals uniform. Han påsto at regjeringsstyrkene var i ferd med å slå ned et forsøk på statskupp, og fortalte at mange ville bli arrestert. Påstanden om statskupp var ren diktning. Men det var en kamp om den politiske makten i landet – som Kiir og hans krets ville avgjøre med våpenmakt.
Senere samme dag ble de fleste av SPLMs dyktigste ledere under frigjøringskampen arrestert og anklaget for kuppforsøk. Noen måneder senere ble de satt fri grunnet krav fra det internasjonale samfunn.

Krigens enorme herjinger. Konflikten og massakrene før jul i 2013 utløste en omfattende borgerkrig. De to hovedaktørene har vært Salva Kiir – formelt som president, men også som dinkafolkets leder – mens Riek Machar har vært nuerfolkets leder.
Krigen har vært svært kostbar. Ingen kjenner de endelige dødstallene, men mer enn 100 000 mennesker kan ha mistet livet, mens like mange er fysisk og mentalt skadd for livet. 2,2 millioner i en samlet befolkning på 10 millioner er fordrevet fra sine hjem, og om lag 700 000 av disse er flyktninger i nabolandene. 40 prosent av befolkningen er avhengig av nødhjelp. Det meste av infrastrukturen i delstatene Jonglei, Unity og Upper Nile er ødelagt. 70 prosent av oljeproduksjonen er slått ut. Staten er konkurs, mens Nasjonalbanken trykker sørsudanske pund som bare de siste månedene har falt med over 300 prosent i verdi. Og verst av alt: Den usynlige veven som holder folkegrupper og samfunn sammen, er langt på vei ødelagt.

Våpenhvile. Tilbake til Frihetshallen i Juba i slutten av august i år. Fredsavtalen som signeres, er på 72 sider, og Norge er sammen med en rekke andre land blant underskriverne. Avtalen vil forplikte Norge i mange år fremover. Den har klare bestemmelser om våpenhvile og en gradvis sammenslåing av de to militære styrkene som har be-
kjempet hverandre, til en ny nasjonal hær. Hovedstaden Juba skal i en overgangsperiode være demilitarisert og under internasjonal overvåkning.
Avtalen har også bestemmelser om maktdelingen på nasjonalt nivå og delstatsnivå. Det samme gjelder for rettsforfølgelse av dem som har forbrutt seg under krigen. Og ikke minst: Fredsavtalen skal være gjennomført i løpet av 30 måneder. Mot slutten av perioden skal valg finne sted, og nye ledere skal velges.
I det nye Sør-Sudan bør det ikke være plass verken for Salva Kiir eller Riek Machar.
Landet har andre dyktige ledere som kan få ansvaret for en politikk som kan gi fred og utvikling med frihet og trygghet i hverdagen for Sør-Sudans plagede folk.


Hanssen er tidligere leder av Norsk Folkehjelp. joe-hall@online.no

---
DEL