Et nytt syn

Terrorrettssaken i Oslo er over, mens verden feiret Flyktningdagen. Jeg benyttet anledningen til å gi studentene mine i Harare en leksjon om Fridtjof Nansen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ethel Irene KabwatoSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Ethel Irene Kobwato er forfatter, lærer, aktiv i «Zimbabwe Women Writers» og ulike mediefrihetsprosjekter. Hun leder også det frivillige prosjektet «Slum Cinema» i Harare, hvor fattige barn ytrer seg gjennom film. Kabwato skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

«Det lyttende sinn plages av minner fra fortiden. Så mange år er gått, likevel er her ingen sødme.» Ayi Kweyi Armah i Fragmenter (Per Ankh, 2006)


Harare, Zimbabwe. Rettssaken mot 33-åringen ble avsluttet den 22. juni, like etter Verdens flyktningdag den 20. og den offisielle avslutningen av rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda den 18. juni. Denne dagen var tilfeldigvis også en annen grunn til at verdens øyne rettet seg mot Norge – den burmesiske demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi kom til Oslo for endelig å motta Nobels fredspris etter så mange års ikke-voldelig kamp.

Hele denne bakgrunnen var en kontrast mot terrorrettssaken, og så nesten ut til å spotte den terrortiltaltes høyreekstreme ideologi. Men for mange nordmenn hang den mørke skyen fra 22. juli 2011 fremdeles over Oslo.

Jeg og min tolv år gamle datter fulgte med mens den tiltalte kaldt og rolig satt i rettssalen og forsøkte å overbevise retten om at han ikke er gal, men at han ved å drepe 77 mennesker, hvorav 33 var yngre enn 18 år gamle, hadde handlet i selvforsvar på vegne av det norske folk mot multikulturalisme og muslimsk innvandring.

Vi så på med vantro mens han fortalte sin versjon av de doble angrepene og om hvordan han hadde lokket fram sine ofre på Utøya. Det føltes som å se på en skrekkfilm.

Han viste ingen anger. Av de 69 som ble drept på Utøya, var 66 av dem uskyldige og forsvarsløse ungdommer. Rettssaken rev opp gamle sår for mange nordmenn, spesielt overlevende og pårørende.

Kanskje det var min datters spørsmål som fikk meg til å lete etter en dypere mening i alt dette, samt forbinde terrorsaken med alt det andre som foregikk den uka. Hun spurte meg hvorfor den tiltalte hadde tatt på seg politiuniform under angrepet. Hun sa at om han hadde vært tapper, hadde han ikke hatt behov for å kle seg ut.

William Shakespeare oppsummerer frykt og feighet i stykket Julius Cæsar. Han konkluderer med at «kujoner dør flere ganger før sin død, den tapre smaker døden kun én gang».

Tilstanden i Rwanda

33-åringen følte seg kanskje truet av enhetsfølelsen til disse unge menneskene. Dette vil aldri kunne rettferdiggjøre massakren. Nå som diskusjonene dreier seg mest om hvorvidt han er tilregnelig eller ikke, er det viktig å tenke på – som aktoratet har minnet om – at det noen ganger det ikke finnes ett svar på et slikt spørsmål, og at dette kanskje er en måte å forsone seg med meningsløst tap av liv, slik så mange nasjoner har opplevd opp gjennom historien.

Mens Norge venter på en rettslig avgjørelse angående den tiltaltes mentale tilstand i gjerningsøyeblikket, har de fleste i Rwanda endelig kommet til en avslutning i bearbeidelsen av folkemordet i 1994. Gacaca (Kachacha)-domstolene ble opprettet i 2001. De har gjennom 11 år holdt prosedyre over et stort antall enkeltsaker fra folkemordet. Domstolene ble opprettet i flere landsbyer, og hadde som mål å sørge for rettferdighet, gjenforening og tilgivelse blant de respektive folkegruppene.

Over en periode på rundt tre måneder, fra 6. april 1994, ble over 800.000 mennesker drept av Hutu-milits i Rwanda. De fleste av de drepte tilhørte Tutsi-minoriteten. Det er denne typen sanseløs nedslakting som gjør det vanskelig å finne svar, eller å forstå hvordan så mye hat kan få «friske» mennesker til å begå grusomme handlinger slik som etnisk rensing.

Politikere har blitt beskyldt for vold mot uskyldige sivile, men avfeid dette som «et øyeblikks svakhet». Forfølgelsen av mennesker basert på religiøse og etniske ulikheter har resultert i et stort antall flyktninger over kontinentale grenser.

Enkelte av de overlevende fra Rwanda har følt at Gacaca-domstolene ikke har gjort nok for dem, fordi de fremdeles er nødt til å møte gjerningsmennene daglig i landsbyene hvor de bor. En kvinne fortalte at hun hadde mistet både sitt hjem, sin mann og resten av familien. Hun hadde ikke annet å finne mening i enn tilgivelse – men selv det var ikke nok, og hun mente at hun aldri ville kunne komme over det.

Nansen i Zimbabwe

Den 20. juni ble verdens flyktningdag markert, slik den blir hvert år på den datoen. I følge FN finnes det nå 40 millioner flyktninger i verden. Temaet for flyktningdagen i 2012 var «et hjem». For de fleste flyktninger er det én ting å finne tak over hodet – å finne et virkelig hjem er noe annet.

Jeg feiret dagen ved å gi en av klassene jeg underviser en leksjon om Fridtjof Nansen, som var Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. I løpet av 1920-tallet var Flyktningkommisjonen så vellykket at den etter hvert ble kalt Nansenkommisjonen. Tusenvis av flyktninger ble repatriert, og hjem ble bygget for de hjemløse. Nansen vil alltid huskes for arbeidet han gjorde for å gi flyktningene tilbake sin verdighet.

Den verdifulle lærdommen fra disse historiene er hvordan vi må akseptere multikulturalisme og religiøs og etnisk toleranse. Folk som den terrortiltalte befinner seg fremdeles i en boble, og ser ikke hvordan ting forandrer seg i Europa og resten av verden. De forstår ikke verdien av arbeidet til mennesker som Nansen og Aung San Suu Kyi, eller av at Oslo står for de fleste som en fredens by, der mange fredsavtaler er blitt underskrevet.

For mange av oss som har mistet venner og slektninger i uforklarlige tragedier, finnes det håp om at rettferdigheten skjer fyllest, og at kjærlighet vil overvinne hat. Zimbabwes første president, Canaan Banana (1936-2006), har skrevet i sitt dikt, Befriende kjærlighet:

Ekte kjærlighet avskyr ondskap; den gror i kampen for det gode.

På vei mot seier kan kjærlighet og håp bære alt;

og vil aldri gi opp.

Vårt behov for rettferdighet og menneskelig verdighet er oss like kjært som livet.

Det minste vi kan gjøre er å aldri gi folk som den terrortiltalte en grunn til å tro at de har seiret. ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 29.06.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL