Et nytt kapittel

Lørdag 17. januar ble Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten og Vesterålen stiftet. Det er starten på et viktig kapittel i norsk miljøhistorie.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De 150 som samla seg på Aust-Lofoten videregående skole denne lørdagen kan vise seg å bli like viktig som Mardøla-aksjonen og Alta-aksjonen på 70- og 80-tallet, og gasskraftalliansen på 90-tallet.

Likhetstrekkene er mange. Det var bevegelser med folkelig forankring, som møtte sterke motkrefter fra næringsliv, industri og ledende politikere. Alta-aksjonen var en hodepine for Gro, gasskraftsaken for Jagland. Striden om oljeboring i de sårbare områdene utenfor Lofoten og Vesterålen blir den viktigste miljøkampen de neste årene, og har sprengkraft nok til å bli en hodepine for enhver regjeringskonstellasjon.

Med god grunn. Miljø-, fiskeri- og klimaargumentene mot oljeboring står sterkere enn noensinne. Lofoten og Vesterålen er verdens matfat. Her finner vi den siste robuste torskebestanden i verden, som vi har et internasjonalt ansvar for å forvalte bærekraftig. Her finnes verdens største kaldtvannskorallrev, i tillegg til noen av Europas flotteste fuglefjell.

Oljevirksomhet i dette området utgjør både en trussel mot verdifulle fiskebestander, og truer med å skitne til norsk fiskeeksports rykte. Sjømatsektoren produserer årlig verdier og tjenester for en verdi av 102 milliarder kroner. Samlet sett skaper næringen 45.000 årsverk. Denne næringa er helt avhengig av rent og rikt hav.

For lokale fiskere er oljevirksomhet ikke en velsignelse, men en risiko. Både mulighetene for forurensende utslipp og en seismikkskyting som påvirker fiskernes livsgrunnlag negativt, er kraftfulle argumenter mot å slippe til en oljenæring som for det meste vil gi ringvirkninger andre plasser enn i nord. Økt oljeboring fører også til økte klimautslipp og global oppvarming. Å presse på for økt oljeutvinning i nord nå, er et miljømessig paradoks. Økte klimaendinger lar seg rett og slett ikke kombinere med økt oljeutvinning i nord.

Det er med andre ord store miljøverdier som står på spill. Det er også årsaken til at både Statens forurensningstilsyn, Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet har advart mot oljeboring i disse områdene. Risikoen for er for stor, og konsekvensene for alvorlige.

Folkeaksjonen er bygget på et lokalt og folkelig engasjement. De skal spre kunnskap og være en motkraft til en oljenæring som sitter på store ressurser. Men det viktigste er kanskje at folkeaksjonen med sitt lokale blikk utfordrer skjebnetroa på at utvikling for Nord-Norge er avhengig av en ting: at oljenæringa må få slippe til.

For Nord-Norge ligger de store mulighetene andre steder enn i oljen. Utbygging av olje- og gassvirksomhet vil kun gi beskjedne lokale ringvirkninger. Da Statoil for noen år siden ville slippe til i Barentshavet, brukte de millioner av kroner på å få fram at «Nord-Norges framtid ligger under vann». Sannheten er at det er miljøer og leverandører på Vestlandet, Østlandsområdet og i utlandet som tjener mest på det som hittil er bygd ut. Kompetansen og leverandørindustrien er og blir sørpå.

For Nord-Norge ligger mulighetene blant annet i en utvikling av fiskeri- og sjømatnæringa, i reiseliv og fornybar energi. For de lokale oljemotstanderne er det frustrerende å se at disse mulighetene blir stemoderlig behandla, fordi ledende politikere og bedrifter bruker det meste av sin tid på oljepresset. Så lenge alt legges til rette for at vi skal ha en økt eller uendra tilgang på fossil energi, vil satsinga på fornybar energi og andre bærekraftige næringer lide.

Man kan ikke valse over miljøinteressene og den evigvarende ressursen fiskeriene er, for å oppnå en kortsiktig gevinst. Det vil være både uklokt og uforsvarlig.

Oljenæringa har til nå sjelden tapt en kamp om å få utfolde seg stadig mer i Norges havområder. Nå er det på tide å skrive et nytt kapittel i Norges miljøhistorie.

---
DEL