Et Norge mellom stormaktene

Profesjonell etterretning er absolutt nødvendig for å avsløre politisk manipulering av offentligheten.

FOTO:  AFP PHOTO / Kirill KUDRYAVTSEV /
Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.

 

Den 10.–11. oktober ble det avholdt en konferanse i Vadsø: «Militær etterretning som en demokratisk blindsone». Den var organisert av Bård Wormdal og Formidlingskraft i Vadsø, av Universitetet i Tromsø, Barents Press i Norge og Russland og Norsk PEN. Konferansen samlet rundt hundre personer: journalister, forskere og lokalpolitikere, tidligere forsvarsminister og leder for EOS-utvalget Eldbjørg Løwer, arbeiderpartiets Kåre Simensen fra Finnmark, Utenriks- og forsvarskomiteen samt en amerikansk og en russisk forsker. Dagen før ble konferansen annonsert i Aftenposten av sjefen for etterretningen, generalløytnant Morten Haga Lunde, og dagen deretter ble det samme temaet presentert av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i VG. De fremhevet betydningen av ikke å røpe hemmelig informasjon, som om de var bekymret for at pensjonerte personer fra Vadsø eller Vardø skulle begynne å fortelle om sin erfaring. Når det gjelder navn og kilder er det forståelig at disse holdes hemmelig – men enkelte individers beskrivelse av etterretningens omfang, fokus og betydning for USA må ikke bli holdt hemmelig. Denne kunnskapen er en vesentlig forutsetning for en reell demokratisk samtale om norsk sikkerhetspolitikk. Hvis nordmenn virkelig hadde skjønt betydningen av norsk etterretning, hadde ikke Norge trengt å legge seg flat og la seg forføre av de amerikanske og britiske krigseventyrene i Nord-Afrika og Midtøsten.

Avverget atomangrep. Et eksempel: På det avgjørende møtet i Washington i 1987 om Kongsberg–Toshiba-saken, ville Richard Perle (statssekretæren til USAs forsvarsminister) straffe Norge. Dette ble imidlertid stoppet av den daværende sjefen for Naval Intelligence Bill Studeman (som tidligere hadde arbeidet for Robert Bathurst). Studeman sa at over 90 prosent av alle lydsignaturer fra sovjetiske ubåter – som USA hadde i arkivene sine og som gjorde det mulig for amerikanerne å identifisere lyden fra hver enkelt sovjetisk ubåt – kom fra norsk etterretning. Norsk etterretning var altfor viktig. Å straffe Norge skulle kun slå tilbake på USA selv. Det var ikke i amerikansk interesse, mente Studeman. Men det betyr også at så lenge det ikke er krig, er norsk-amerikansk etterretningssamarbeid først og fremst en beskyttelse mot amerikanske tiltak mot Norge. Richard Perle vant ikke frem. Norge kan beholde en viss politisk selvstendighet. Vi trenger ikke delta i amerikanske og britiske eventyr i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Nord-Norge og Kolahalvøya er fortsatt «the most valuable piece of real estate on earth», for å sitere USAs tidligere marineminister John Lehman. Norge behøver ikke å be om støtte fra USA. Nord-Norge er av avgjørende betydning for amerikansk tenkning, og USA kommer til å gripe inn i en krisesituasjon i nord uavhengig av om den norske regjeringen vil det eller ikke.

God etterretning er mange ganger akkurat det som kan forhindre en krig. Ved NATO-øvelsen Able Archer i november 1983 deltok ledende vestlige politikere i forberedelser på å innføre atomvåpen. Øvelsen fremsto som så realistisk for det sovjetiske politbyrået at lederen Jurij Andropov var overbevist om at NATO var i gang med å starte en atomvåpenkrig mot Sovjet. De sovjetiske rakettstyrkene fikk ordre om høyeste beredskap, og sovjetiske bombefly med atomvåpen sto med durende motorer, klare til å ta av. Men Øst-Tyskland hadde en agent, Rainer Rupp («Topas»), i NATO-hovedkvarteret utenfor Brussel. Han visste at det bare var en øvelse, og han klarte å stoppe det sovjetiske atomvåpenangrepet. Hadde han ikke klart det, ville byer som Vardø og Vadsø blitt lagt i ruiner i løpet av få minutter.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.