Publisert: 17.11.2016
Den 10.–11. oktober ble det avholdt en konferanse i Vadsø: «Militær etterretning som en demokratisk blindsone». Den var organisert av Bård Wormdal og Formidlingskraft i Vadsø, av Universitetet i Tromsø, Barents Press i Norge og Russland og Norsk PEN. Konferansen samlet rundt hundre personer: journalister, forskere og lokalpolitikere, tidligere forsvarsminister og leder for EOS-utvalget Eldbjørg Løwer, arbeiderpartiets Kåre Simensen fra Finnmark, Utenriks- og forsvarskomiteen samt en amerikansk og en russisk forsker. Dagen før ble konferansen annonsert i Aftenposten av sjefen for etterretningen, generalløytnant Morten Haga Lunde, og dagen deretter ble det samme temaet presentert av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i VG. De fremhevet betydningen av ikke å røpe hemmelig informasjon, som om de var bekymret for at pensjonerte personer fra Vadsø eller Vardø skulle begynne å fortelle om sin erfaring. Når det gjelder navn og kilder er det forståelig at disse holdes hemmelig – men enkelte individers beskrivelse av etterretningens omfang, fokus og betydning for USA må ikke bli holdt hemmelig. Denne kunnskapen er en vesentlig forutsetning for en reell demokratisk samtale om norsk sikkerhetspolitikk. Hvis nordmenn virkelig hadde skjønt betydningen av norsk etterretning, hadde ikke Norge trengt å legge seg flat og la seg forføre av de amerikanske og britiske krigseventyrene i Nord-Afrika og Midtøsten.
Avverget atomangrep. Et eksempel: På det avgjørende møtet i Washington i 1987 om Kongsberg–Toshiba-saken, ville Richard Perle (statssekretæren til USAs forsvarsminister) straffe Norge. Dette ble imidlertid stoppet av den daværende sjefen for Naval Intelligence Bill Studeman (som tidligere hadde arbeidet for Robert Bathurst). Studeman sa at over 90 prosent av alle lydsignaturer fra sovjetiske ubåter – som USA hadde i arkivene sine og som gjorde det mulig for amerikanerne å identifisere lyden fra hver enkelt sovjetisk ubåt – kom fra norsk etterretning. Norsk etterretning var altfor viktig. Å straffe Norge skulle kun slå tilbake på USA selv. Det var ikke i amerikansk interesse, mente Studeman. Men det betyr også at så lenge det ikke er krig, er norsk-amerikansk etterretningssamarbeid først og fremst en beskyttelse mot amerikanske tiltak mot Norge. Richard Perle vant ikke frem. Norge kan beholde en viss politisk selvstendighet. Vi trenger ikke delta i amerikanske og britiske eventyr i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Nord-Norge og Kolahalvøya er fortsatt «the most valuable piece of real estate on earth», for å sitere USAs tidligere marineminister John Lehman. Norge behøver ikke å be om støtte fra USA. Nord-Norge er av avgjørende betydning for amerikansk tenkning, og USA kommer til å gripe inn i en krisesituasjon i nord uavhengig av om den norske regjeringen vil det eller ikke.
God etterretning er mange ganger akkurat det som kan forhindre en krig. Ved NATO-øvelsen Able Archer i november 1983 deltok ledende vestlige politikere i forberedelser på å innføre atomvåpen. Øvelsen fremsto som så realistisk for det sovjetiske politbyrået at lederen Jurij Andropov var overbevist om at NATO var i gang med å starte en atomvåpenkrig mot Sovjet. De sovjetiske rakettstyrkene fikk ordre om høyeste beredskap, og sovjetiske bombefly med atomvåpen sto med durende motorer, klare til å ta av. Men Øst-Tyskland hadde en agent, Rainer Rupp («Topas»), i NATO-hovedkvarteret utenfor Brussel. Han visste at det bare var en øvelse, og han klarte å stoppe det sovjetiske atomvåpenangrepet. Hadde han ikke klart det, ville byer som Vardø og Vadsø blitt lagt i ruiner i løpet av få minutter.
Falske beviser. Profesjonell etterretning er absolutt nødvendig for å avsløre politisk manipulering av offentligheten. Våre dagers mediale ulykkesprofetier som snakker om en «russisk trussel», mangler forankring i virkeligheten. Svenske medier snakker om en trussel fra russiske ubåter – men det finnes bare to russiske ubåter i Østersjøen (mot 40–50 på 1980-tallet), og de ligger for det meste til kai. SIPRIs studier av Russlands konvensjonelle styrker viser at de har under en tiendedel av kapasiteten vi finner på vestlig side. At Russland bygger opp disse styrkene, er viktig for at Moskva ikke umiddelbart skal ty til atomvåpen når de opplever en trussel fra vest. Norsk etterretning kunne ha avslørt at det ikke finnes noen alvorlig trussel, akkurat som den gjorde på 1980-tallet. Da mente UDs departementsråd Kjeld Vibe, som stolte mer på amerikanske medier, at russerne fortsatt spilte dobbelt, mens sjefen for etterretningen Alf Roar Berg (Studemans «opposite number» på 1990-tallet som sjef for NSA og fungerende CIA-sjef) visste hva som skjedde på sovjetisk side, og at det til dels stemte overens med russisk retorikk. Norge må også kunne vurdere hva som er politisk manipulert etterretning – som CIAs falske bevis for kjemiske og biologiske våpen, som ble produsert for å legitimere krigen i Irak i 2003. For ikke å snakke om de falske påstandene om en trussel mot sivile i Benghazi, som ble produsert i Paris for å legitimere Libya-krigen i 2011. Den norske regjeringen ble da, i mangel på egen etterretning, fullstendig manipulert av allierte tjenester. Den eneste oppskriften mot dette er større åpenhet.
Avspenning. Bård Wormdal ga i 2015 ut boken Spionbasen. Her skriver han at Philip E. Coyle (USAs statssekretær for forsvarsministeren 1994–2001) bekrefter at Globus II-radaren i Vardø er svært viktig for USAs rakettforsvar. Den kan brukes til å følge rakett-tester i Russland, men den kan også se forskjell på russiske raketter og andre objekter i rommet. Den kan dessuten registrere rakettenes nøyaktige baner. Dette gjør radaren til et viktig instrument innenfor rakettforsvaret. Ifølge den amerikanske forskeren George Lewis, som deltok på konferansen, gjelder dette i enda høyere grad den nye Globus III-radaren som skal bli bygget for Vardø innen 2020. Philip E. Coyle, som også har hatt ansvar for USAs test og evaluering, sier at alle radardata må gå direkte til kommandoen i USA. «Det er ikke tid til at folk i Norge og andre steder skal ta del i denne prosessen,» sier han. Norsk nasjonal kontroll fremstår her som begrenset. Samtidig vet vi at rakettforsvaret risikerer å underminere Russlands strategiske kapasitet, og ifølge den strategiske tenkningen som gjelder i USA og Russland, kommer rakettforsvaret dermed til å åpne for et mulig amerikansk angrep. Man må forutsette at Russland i løpet av de første minuttene i en konflikt vil slå ut Vardø-radaren – noe som ville stille Washington overfor valget om å slå til umiddelbart, hvilket i grunnen er destabiliserende.
Konferansen konkluderte med at Norges sentrale rolle for vestlig etterretning er til dels stabiliserende, dels destabiliserende. Etterretning er stabiliserende fordi avlyttingen fra for eksempel Vadsø gir presise kunnskaper om motpartens evner og intensjoner. Risikoen for misforståelser minsker og vi har mulighet å dementere medienes ulykkesprofetier når åpenheten fra etterretningen er større. På den andre siden kan den nye Vardø-radaren bli brukt innenfor USAs rakettforsvar. Den kan underminere Russlands strategiske kapasitet, og åpne for risikoen for et første slag. Det spørsmålet vi må stille oss, er om det lokale «derbyet» mellom Vadsø og Vardø ikke handler om fotball, men om en åpning for en global avspenning versus risikoen for at beslutningstakere i krisesituasjoner ikke ser noen annen mulighet enn en amerikansk-russisk atomvåpenkrig.
Les også: Bokomtalen av Spionbasen
