Et nasjonalt illebefinnende

I dag – tre år efter siste stortingsvalg – har den borgerlige regjering manifestert seg som Norges største politiske skandale efter Quisling. Valget ble faktisk i høy grad vunnet på tre løfter: lavere skatter, likvidering av bolignøden samt (og dette lyder ubegripelig i alle land som ikke er like teknisk underutviklet som Norge) avskaffelse av telefonmangelen. Tre år senere har man oppnådd skattelettelser for de aller høyeste inntektsgrupper, telefonmangelen er som den har vært før, og bolignøden er mer ødeleggende og mer skrikende enn noensinne tidligere. Landet er et paradis for boligspekulanter. Aldri tidligere har en norsk regjering så tydelig avslørt at partiene gikk til valg på løfter de selv visste var fullstendig uholdbare.

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.
Email: jens@nytid.no
Publisert: 02.07.2018

Orientering 15. juni 1968

Verre enn dette er regjeringens totale farveløshet, dens sammensetning av politiske ubetydeligheter. Den er, for å sitere Georg Johannesen, «ikke en regjering, men et herredsstyre». Uttrykket er aldeles uhyggelig presist. Denne bunt av tilfeldige og personlighetsblottede kommunalpolitikere som er satt sammen til en «borgerlig
regjering», er så grå og sørgelig som ledelsen av en avholdsforening. Den eneste unntagelsen i regjeringen er Høyres utenriksminister John Lyng – som da også er oppdratt til å tenke av ingen ringere enn Erling Falk, i Nordens mest revolusjonære gruppe: Mot Dag.

For øvrig er den «borgerlige regjering» helt enkelt blitt borte i landskapet – den er usynlig. Hele historien er så pinlig at man nu ikke lenger snakker om regjeringen. Selv kommunister og ytterliggående sosialister orker ikke å nevne den lenger: Det er tross alt vårt land, og eftersom et hvert land får den regjering det fortjener, så er det vi selv som har skylden for å ha pådratt oss familieskandalen. Akk, det er ikke en regjering, men helt enkelt et nasjonalt illebefinnende. Og man snakker ikke høyt om selvforskyldte sykdommer. Aller minst i et land med så autoritære nasjonale karaktertrekk som Norge.

I stedet taler man om noe helt annet. Under vinterens endeløse og sørgmodige, mørkelagte måneder har folk og presse ligget i en narkotikakrampe av olympiske gullmedaljer og verdensmesterskap. Nu er det slutt med det. Snøen har smeltet

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer