Et nasjonalt illebefinnende

I dag – tre år efter siste stortingsvalg – har den borgerlige regjering manifestert seg som Norges største politiske skandale efter Quisling. Valget ble faktisk i høy grad vunnet på tre løfter: lavere skatter, likvidering av bolignøden samt (og dette lyder ubegripelig i alle land som ikke er like teknisk underutviklet som Norge) avskaffelse av telefonmangelen. Tre år senere har man oppnådd skattelettelser for de aller høyeste inntektsgrupper, telefonmangelen er som den har vært før, og bolignøden er mer ødeleggende og mer skrikende enn noensinne tidligere. Landet er et paradis for boligspekulanter. Aldri tidligere har en norsk regjering så tydelig avslørt at partiene gikk til valg på løfter de selv visste var fullstendig uholdbare.
Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.
Email: jens@nytid.no
Publisert: 02.07.2018

Orientering 15. juni 1968

Verre enn dette er regjeringens totale farveløshet, dens sammensetning av politiske ubetydeligheter. Den er, for å sitere Georg Johannesen, «ikke en regjering, men et herredsstyre». Uttrykket er aldeles uhyggelig presist. Denne bunt av tilfeldige og personlighetsblottede kommunalpolitikere som er satt sammen til en «borgerlig
regjering», er så grå og sørgelig som ledelsen av en avholdsforening. Den eneste unntagelsen i regjeringen er Høyres utenriksminister John Lyng – som da også er oppdratt til å tenke av ingen ringere enn Erling Falk, i Nordens mest revolusjonære gruppe: Mot Dag.

For øvrig er den «borgerlige regjering» helt enkelt blitt borte i landskapet – den er usynlig. Hele historien er så pinlig at man nu ikke lenger snakker om regjeringen. Selv kommunister og ytterliggående sosialister orker ikke å nevne den lenger: Det er tross alt vårt land, og eftersom et hvert land får den regjering det fortjener, så er det vi selv som har skylden for å ha pådratt oss familieskandalen. Akk, det er ikke en regjering, men helt enkelt et nasjonalt illebefinnende. Og man snakker ikke høyt om selvforskyldte sykdommer. Aller minst i et land med så autoritære nasjonale karaktertrekk som Norge.

I stedet taler man om noe helt annet. Under vinterens endeløse og sørgmodige, mørkelagte måneder har folk og presse ligget i en narkotikakrampe av olympiske gullmedaljer og verdensmesterskap. Nu er det slutt med det. Snøen har smeltet

Så kom altså den forrykende, altomveltende verdensbegivenhet: En prins av stammen Oldenborg forlover seg med en pike fra manufakturhandlerlauget. Hans søstre har tidligere vist en paralell interesse for manufakturhandlere og skipsredere. Og det er da i orden. Den borgerlige presse går en stor tid i møte. De ukentlige billedblader ser på fremtiden med fortrøstning. Verden består. Verden vil fortsatt bestå.

Selvfølgelig er det aldeles likegyldig hvem kronprins Harald gifter seg med. For min skyld kan han gjerne gå til alters med familiens gamle katt.

«Folket» – det vil si velgerne, det selvbestemmnende, stemmeberettigede(!) norske folk kjøper kjempeopplagene, de stirrer på bildene av kniplinger og uniformer, de kjøper flere konservative blader, stirrer på nye bilder av flere kniplinger og flere uniformer – de ser ut i luften og så kjøper de enda en bunke blader. – Det er dype tanker.

Det kan man lære noe av. Man kan lære hva de stemmeberettigede virkelig interesserer seg for. Man kan lære hvilken ubeskrivelig politisk bevisstløshet «folket» lever i. Og man kan lære hvorfor Arbeiderpartiet tapte det siste valget: Man har forsømt det kulturelle, politiske og åndelige skoleringsarbeid, som er forutsetningen for å få folk til å tenke før de slippes løs på valgurnene.

Selvfølgelig er det aldeles likegyldig hvem kronprins Harald gifter seg med. For min skyld kan han gjerne gå til alters med familiens gamle katt. Han kan gifte seg med Hedda Gabler eller med tyren Ferdinand, hvis han har lyst. Det er ikke noe problem. Det som er et problem er at et opplyst folk med et minimum av hele syv års skolegang – et folk som beviselig kan lese og skrive, faktisk interesserer seg for slikt noe.

Efter den kongelig-borgerlige forlovelsen kommer antagelig snart det kongelig-borgerlige bryllup. Det vil få alt til å blekne. Allerede under forlovelsen avskaffet pressen og fjernsynet den øvrige del av verden: Landet levde uten Vietnam-krigen, uten gullkriser og gullmedaljer. Alle var glade og det mørkeblå, ekstremt reaksjonære Verdens Gang kunne utgi ti sider ekstrastoff om verdensbegivenheten, samt intervjuer med de geistlige, politimestere og skuespillere, som alle var personlig lykkelige over Sonja Haraldsens entré. Alle landets Sonjaer vil starte en landsomfattende innsamling som skal bli til en gave til Sonja Den Heldige. Jo, det er sant!

Naturligvis er monarkiet en fortidslevning. Det er uten den ringeste betydning, og medlemmer av kongehuset brukes bare til å klippe silkebånd på varemesser. Dessuten er medlemmene av det norske kongehus avgjort snille, sympatiske mennesker. Det lyder harmløst.

Men et blikk på den konservative dags- og ukepresse i Norge viser noe helt annet. Det viser at hele hallelujaet bevisst blir utnyttet som sløvende middel i den politiske kamp, som en brikke i et tilslørt, un-fair, borgerlig-politisk spill. Kongedømmet representerer de «varige» verdier (forretningsmennenes verdensherredømme) og det bidrar til den allmenne sløvhet, som er forutsetningen for at mennesker stemmer borgerlig.

Man står altså i realiteten overfor kongedømmet som reaksjonært partipolitisk redskap, som en kjempemessig valgplakat for Høyre.

Det er en selvfølge at ordet «republikk» påny er aktuelt Norge!

Kommentarer