Et nærblikk på grenseovervåkningen i Middelhavet

Av: Maria Gabrielsen Jumbert EUs reaksjon på de økte flyktningestrømmene over Middelhavet er å styrke grenseovervåkningen gjennom Frontex-operasjonen Triton. Det er derimot lite man kan gjøre i form av effektiv grensekontroll til sjøs. Triton har ikke et redningsmandat, selv om det er her overvåkningen har størst potensial til å spille en positiv rolle. I frykten for […]

Bilde fra et videoopptak gjort av Guardia di Finanza 14. mai. FOTO: AFP PHOTO / HO / Guardia di Finanza
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Maria Gabrielsen Jumbert

EUs reaksjon på de økte flyktningestrømmene over Middelhavet er å styrke grenseovervåkningen gjennom Frontex-operasjonen Triton. Det er derimot lite man kan gjøre i form av effektiv grensekontroll til sjøs. Triton har ikke et redningsmandat, selv om det er her overvåkningen har størst potensial til å spille en positiv rolle. I frykten for å gjøre det litt lettere for båtflyktningene å komme seg til Europa, blir grenseovervåkningen fremhevet som en «effektiv» respons.
Det er blitt klart gjennom de siste ukenes diskusjoner at både situasjonen i de landene folk flykter fra, og den overordnede innvandrings- og asylpolitikken til Europa, må tas tak i. Grenseovervåkningen og -kontrollen som utføres på havet, er verktøyet Europas grensevakter har for å iverksette den politikken og lovgivningen – derfor bør også dens begrensninger diskuteres. Det er på mange måter ved Europas yttergrenser at selve kjernen i konflikten ligger, siden det er den grensen migrantene til enhver pris ønsker å krysse, og som grensevaktene har i oppgave å «beskytte».

Lovlig ulovlig. Odin Lysaker skrev på i forrige uke på kronikkplass i Ny Tid om hvordan situasjonen i Middelhavet ville sett ut fra verdensrommet. Om hvordan å få det hele på avstand bringer frem det absurde i at noen menneskeliv tilsynelatende har flere rettigheter (og dermed muligheter) enn andre. Selve sorteringen mellom hvem som får lov til å reise fritt inn og ut av Europa, og de som ikke får lov til det, er basert på et paradoks. Kort sagt – og som ofte påpekt de siste ukene – koker det hele ned til at de som flykter, og som har krav på beskyttelse, blir henvist til å ta ulovlige veier inn til Europa. Migranter som forsøker å ta seg inn til Europa blir kalt illegale innvandrere, fordi de ikke har papirer eller visum med innreisetillatelse. Men ingen er ulovlige idet de stiger om bord i en båt i Nord-Afrika: Enhver har lov til å forlate sitt eget land, det er en universell menneskerett. Alle land kan deretter bestemme selv hvem som får lov til å krysse deres grenser. Derimot må man være i det landet man ønsker beskyttelse av for å kunne søke om asyl. Flyktningkonvensjonen sier at «ulovlig ankomst» til et land ikke skal ha noe å si for asylsøknaden, og i dag finnes det ingen annen vei til Europa enn den «ulovlige» for de fleste mennesker på flukt. Det er her «markedet» for såkalte smuglere oppstår.
Ved Europas yttergrense i Middelhavet møter europeiske prinsipper og regler også en del andre sentrale internasjonale lover – blant annet plikten til å utføre søk- og redningsoperasjoner for ethvert skip som kommer over andre i havsnød. I tillegg har ethvert europeisk land plikt til ikke å returnere mennesker som kan ha krav på internasjonal beskyttelse, til et sted der de frykter for egen sikkerhet på bakgrunn av religiøs, nasjonal, politisk eller sosial tilhørighet. Dette er også kjent som «non-refoulement»-prinsippet. Dette prinsippet, kombinert med søk- og redningsplikten, og det at å stoppe eller forlate en båt med migranter i dag i praksis betyr å sette livene deres i fare, gjør grensekryssinger til sjøs til noe helt spesielt.

Ønsket om mer overvåkning. To fortellinger om situasjonen i Middelhavet har dominert nyhetsbildet den siste tiden. Den første er at det i år er færre flyktninger og flere økonomiske migranter som forsøker å ta seg over Middelhavet. Den andre er at kyniske menneskesmuglere, som tjener grovt på andres ulykke, står bak. Underforstått: Hadde det ikke vært for smuglerne, ville vi ikke hatt den kraftige økningen i antallet båtflyktninger de siste to årene.
Det trengs absolutt økt forståelse og kunnskap om begge disse aspektene, ikke minst fordi begge gir næring til en rekke myter og mistolkninger av dagens situasjon. Her vil jeg derimot begrense meg til å se nærmere på hvordan begge disse fortellingene bidrar til å opprettholde ideen om at Europas sjøgrense mot resten av verden i det hele tatt kan overvåkes og kontrolleres, og at den i lys av dagens situasjon bør overvåkes mer.
La oss begynne med «lykkejeger»-argumentet. Er man opptatt av det er flere økonomiske migranter er man også opptatt av å finne måter man kan stoppe dem på, før de når den europeiske grensen, og hindre dem i å reise videre. Mulige forfulgte flyktninger kan etter Flyktningekonvensjonen som sagt ikke returneres til et sted der deres personlige sikkerhet er i fare. Dette gjelder også når grensekontrollen foregår utenfor europeiske grenser, siden flyktninger som for eksempel blir bragt om bord på et italiensk skip dermed befinner seg under italiensk lovgivning. Problemet er at det er umulig å vite om en båt frakter økonomiske migranter eller flyktninger. I all hovedsak er det folk med vidt ulike bakgrunner og motivasjoner om bord i hver båt som krysser. Vurderingen av hvorvidt de er økonomiske migranter eller flyktninger kan ikke gjøres til sjøs. Det må gjøres av kompetente myndigheter på land.

I all hovedsak er det folk med vidt ulike bakgrunner og motivasjoner om bord i hver båt som krysser.

Dermed kommer grenseovervåkningen på mange måter til kort. Selv om signaler om båtmigranter på vei over Middelhavet fanges opp, kan de ikke dermed stoppes og sendes tilbake – det utgjør en fare for brudd på «non-refoulement»-prinsippet. Det gjelder også når båtflyktninger blir reddet fra havsnød.
Så til «menneskesmugler»-argumentet. Argumentet om at menneskesmuglerne «står bak» er – som ofte påpekt av min kollega Jørgen Carling – passende for europeiske politikere som ønsker å utpeke en syndebukk. Dette argumentet er også en sentral pådriver for ideen om behov for mer grenseovervåking – vi må «ta» menneskesmuglerne. Et av de mye omdiskuterte punktene i EUs tipunktsplan er målet om å «identifisere, ta og ødelegge» smuglernes båter. Mye av fokuset har vært på hvor mye makt EU eller Frontex vil kunne ta i bruk for å oppfylle dette målet. Men dette vil nok også bli en viktig begrunnelse for å øke grenseovervåkingskapasiteten i Middelhavet.

Frykten for å redde. Grenseovervåkning har potensial til å bidra effektivt til søk- og redningsoperasjoner, blant annet ved å raskere plukke opp signaler om nødsituasjoner og raskere lokalisere hvor båten i nød befinner seg. Men Frontex’ Triton-operasjon fokuserer på grensekontroll og ikke nødhjelp. Talspersoner for Frontex presiserer at hvis de kommer over et skip i havsnød, vil de «selvfølgelig» utøve sin plikt til søk og redning. Men med tanke på hvor lite Frontex egentlig kan gjøre for å stoppe eller sile ut folk til sjøs, samt omfanget av behovet for redning i disse dager, er det ensrettede fokuset på grensekontroll betenkelig. Samtidig bidrar nok slike tiltak om ikke annet til å samle informasjon om situasjonen og menneskene på flukt, som i seg selv er en form for kontroll over grensene.
En bakenforliggende forklaring ligger nok i fjorårets såvidt påbegynte diskusjon idet den italienske redningsoperasjonen Mare Nostrum sto klar for avvikling. En britisk minister kritiserte da hele operasjonen, og mente at økt redningskapasitet direkte bidro til de økte flyktningestrømmene – ved å gjøre det enklere å ta seg over havet. Denne kritikken ble sett på som avvikende fra resten av Europas holdning til redningsinnsatsen til Italia. Likevel – nølingen med å øke redningskapasiteten overfor mennesker som kjemper for livet, viser hvordan frykten for flere flyktninger har satt seg.
I stedet for å prøve å flytte den europeiske grensen lenger ut gjennom styrket grenseovervåking, bør det nå heller satses på bedre infrastruktur for å ta imot og behandle søknadene til de som ønsker asyl eller annet opphold – og dermed sikre at de med reelle beskyttelsesbehov blir identifisert.


Gabrielsen Jumbert er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO). margab@prio.no.

---
DEL