Det kan like gjerne nevnes innledningsvis at tsjekkiske Václav Marhouls The Painted Bird neppe er en film for alle. Ikke fordi den er en nærmere tre timer lang spillefilm i svart-hvitt, selv om det sikkert vil avskrekke noen, men fordi innholdet så avgjort er streng kost.
Den første scenen viser hovedpersonen, en jødisk gutt (Petr Kotlár) som i store deler av fortellingen forblir både stum og navnløs, mens han jages av en gruppe andre barn. De tar ham igjen og tenner på det lille dyret han har forsøkt å redde unna dem. Dette er imidlertid bare starten på en lang rekke gruoppvekkende hendelser den unge gutten skal oppleve i løpet av filmen.
Bestialske episoder
Da han oppdager at hans eldre tante er død, setter gutten i forfjamselsen fyr på hytta de to bor i. Etter dette begir han seg alene til fots gjennom en rekke landsbyer og spredt befolkede områder i Øst-Europa.
The Painted Bird utspiller seg under andre verdenskrig, som folkene i filmen så vel som mentaliteten deres er sterkt preget av. Gutten er prisgitt menneskene han møter på ferden, men som oftest har disse mindre gode hensikter – og står for flere av de nevnte grusomhetene filmen skildrer. Eksempelvis får en mann fjernet øynene med spiseskjeer, en kvinne voldtas brutalt med en flaske, og andre igjen har seg med barn og dyr. Om enn unntaksvis treffer hovedpersonen imidlertid også på ett og annet velmenende menneske.
En vandring gjennom helvetes sirkler à la Dante, eller gjennom bestialitetens
historie à la Bjørneboe.
Sentralt i fortellingen står en symbolladet scene der en mann maler vingene til en fugl før han slipper den fri. Fuglen flyr opp til flokken sin, men blir angrepet av artsfrendene og faller død til bakken – fordi den er annerledes. Et effektfullt bilde på pogromene som gjør at gutten sjelden kan føle seg trygg, men også på en mer generell mangel på aksept av dem som skiller seg ut.
På samme måte som stedene i filmen ikke er navngitt, er dialogen på «interslavisk», et konstruert språk som skal være forståelig for alle slavisktalende. Regissøren har uttalt at dette er gjort for at menneskene i filmen ikke skal assosieres med spesifikke land. Det snakkes imidlertid også tysk, siden tyske soldater er blant menneskene den unge gutten møter underveis – men det er ikke nødvendigvis dem som utfører de mest bestialske handlingene. Flere av rollefigurene er for øvrig gestaltet av internasjonalt kjente skuespillere som Harvey Keitel, Udo Kier, Stellan Skarsgård, Julian Sands og Barry Pepper.
Kontroversiell forfatter
Filmen er basert på romanen med samme tittel fra 1965, skrevet av Jerzy Kosiński, som emigrerte fra Polen til USA i 1957. Samme forfatter skrev romanen Being There (1970), som ble filmatisert av regissør Hal Ashby i 1979 med Peter Sellers i hovedrollen – vel så kjent her hjemme under tittelen Velkommen, Mr. Chance.
Kosiński var en kontroversiell forfatter. Being There ble beskyldt for å plagiere en polsk suksessroman, mens det har blitt hevdet at The Painted Bird var skrevet av andre for ham. I tillegg ble sistnevnte roman feilaktig tatt for å være selvbiografisk, ikke minst fordi forfatteren hadde snakket høylytt om lignende grusomheter han angivelig hadde erfart og bevitnet under andre verdenskrig. Kosiński var riktignok barn i Polen under krigen, men han og resten av familien overlevde ved hjelp av ikke-jødiske polakker som beskyttet dem med fare for sitt eget liv.
Middelaldersk ondskap
Flere kritikere har trukket paralleller mellom filmatiseringen av The Painted Bird og Elem Klimovs sovjetiske spillefilm Gå og se! fra 1985. Det er en forståelig sammenligning, da begge filmene skildrer krigens forferdelser gjennom øynene til et barn – men The Painted Bird er likevel et ganske annerledes beist. I denne filmen står nemlig ikke selve krigshandlingene i sentrum. Isteden belyses en ondskap som synes dypt forankret i den rurale befolkningen, og som i likhet med disse menneskene nærmest fremstår som middelaldersk. Her er ondskapen tidvis banal, slik Hannah Arendt formulerte det. Til andre tider er den et uttrykk for nød og desperasjon, og til atter andre tider for ren sadisme.
Filmen er lekkert fotografert med 35mm-film av Vladimír Smutný. Fraværet av farger kan muligens skape en velkommen avstand til de aller voldeligste enkeltelementene, men samsvarer samtidig med måten vi er vant til å se denne krigen på fra dokumentaropptak. Den episodiske strukturen, hvor fortellingen er inndelt i kapitler etter navn på mennesker gutten møter, bidrar på sin side til å gi filmen et til dels fabellignende preg. The Painted Bird etterstreber ikke en fullstendig virkelighetsnær realisme og kan ses som en mer allegorisk fortelling: En vandring gjennom helvetes sirkler à la Dante, eller gjennom bestialitetens historie à la Bjørneboe.
Noen publikummere kan nok føle for å forlate kinosalen
Forlot kinosalen
Noen publikummere kan nok føle for å forlate kinosalen, slik flere etter sigende gjorde da The Painted Bird hadde premiere på filmfestivalen i Venezia i fjor. Og man kan så absolutt stille spørsmål om hvorfor man skal bevitne disse gruoppvekkende scenene, særlig om fortellingen skal leses metaforisk. Det mest åpenbare svaret er dog at filmen beskriver en usedvanlig grusom og brutal tid, hvor det faktisk utspilte seg langt verre hendelser enn det The Painted Bird viser. Historien har da også lært oss at mennesker er i stand til å utøve ufattelig ondskapsfulle handlinger. Denne ondskapen kan utvilsomt få næring av krig, men er på ingen måte begrenset til slike omstendigheter. Kanskje er påminnelsen om denne potensielle ondskapen betimelig nok i seg selv?
The Painted Bird er som sagt neppe en film for alle. For oss andre er den et mektig, opprivende og på sitt særegne vis praktfullt verk.
The Painted Bird har norsk kinopremiere 9. oktober.
