Et mekka for menneskesmuglere

Smuglerne bunkrer opp migranter som om de var varer, før de sender dem ut på havet – mange av dem rett i døden. Menneskesmugling har blitt en viktig kilde til finansiering for libyske militser.

«Inntil i fjor hadde vi en båt å reise ut med for å stanse småbåtene. I dag er dette vraket alt som er igjen. Båten brøt sammen, og kystvakten i Tripoli har ikke sendt noen erstatning. Nå har vi ikke mulighet til å kontrollere kysten lenger. Konsekvensen er at hva som helst kan skje her.»

Det sier Isaa, sjef for kystvakten i Garabulli, en by 60 kilometer øst for Tripoli. Han er omkring 40 år. Han har på seg militærbukser og en slitt skjorte. Når jeg treffer ham, sitter han alene på en trebenk, med en radiosender ved siden av seg, og ser ut på havet. Kystvaktens hovedkvarter, hvis ansvar er å følge med på denne delen av de øde kystlinjene, er bare et sementhus med utsikt til den lille havnen. Det er tomt, uten noe utstyr. To små bukter strekker seg ut på hver side av huset.
«Se der borte,» sier han og peker mot trærne rundt svingen. «Det er den enkleste siden å sette ut gummibåtene fra; kysten er omgitt av skog hvor smuglerne samler sammen migrantene om kvelden før de sender dem ut. Som kystvakt kan jeg ikke gjøre noe, jeg har bare min egen families båt, den samme som vi bruker til å fiske. Når jeg ser en gummibåt på vei ut, drar jeg avsted alene og forsøker å redde dem. Men som oftest er det lik jeg samler sammen.»

Truet av menneskesmuglere. Vi går langs havnen, og Isaa ser seg omkring – han er redd for at noen skal se oss. Han viser meg noen videoer på mobiltelefonen sin. Det er flytende lik han filmet forrige gang han forsøkte å redde migranter fra havet med familiens båt.
I en video ser man Isaa med et tau, som han knytter rundt en død kvinnekropp for å dra liket nærmere båten og inn til land. Når han får fatt i levende, hører man bare de desperate skrikene fra dem som holder i tauet hans, som siste sjanse til å overleve.

«Det er ikke lenger som det var under Gaddafi,» fortsetter Isaa. «Også på den tiden var alle byer som denne involvert i menneskesmugling, men det var en stor forskjell: Gaddafi ville at båtene skulle komme trygt frem til Europa, fordi de var et pressmiddel mot europeerne. I dag vil smuglerne bare at migrantene skal reise videre, de vil at de betaler ‘billetten’ og drar. Hvis de dør etter 20 mil på havet, har det ingen betydning for dem.»

«Hvis de dør etter tjue mil på havet, har det ingen betydning for dem.»

I alle kystbyene sier folk det samme: Alle er involvert i menneskesmugling, på alle nivåer. Isaa ble truet av smuglergjenger i området. De tilbød ham penger for å late som om han ikke så båtene som dro ut. Han nektet, og ble en natt drapstruet av to bevæpnede menn.
«Situasjonen er ute av kontroll,» konkluderer Isaa. «Alt er bare forvirring, og denne borgerkrigen kommer til å gjøre folket lutfattige, pengene vil ta slutt. Situasjonen kommer altså til å bli enda verre. For dette er ikke bare smuglergjenger som tjener penger på migranter, de er også militser som finansierer den pågående krigen.»

Overlappende strider. I de fem årene etter revolusjonen der general Gaddafi ble styrtet, har Libya gjennomlevd en lang borgerkrig som har delt landet i to. Etter at Det muslimske brorskap led nederlag under parlamentsvalget i 2014, har kamper mellom de islamistiske militsene i Tripoli og nasjonalistene i Zintan dratt landet inn i en fastlåst situasjon som har ført til dannelsen av to separate regjeringer. På den ene siden satte den valgte Abdullah al-Thinni-regjeringen opp sin base i Tobruk, med støtte fra tidligere Gaddafi-general Khalifa Haftar. På den andre siden sitter Khalifa al-Ghweils islamistiske regjering, som effektivt kontrollerer Tripolitiana-regionen. Midt mellom dem står omtrent 140 stammer, 230 væpnede militser og trusselen fra radikale grupper. Først og fremst Ansar-al-Sharia, dernest ISIS – først i Derna, så i Benghazi og til sist i Sirte, hvor et langsomt og tærende slag stadig pågår. Til tross for den nasjonale enhetsregjeringen, som ledes av Sarraj og støttes av europeiske regjeringer, ser ikke situasjonen ut til å ha kommet inn i noen varig balanse.

I denne mosaikken av overlappende og stridende krefter kan menneskesmugling skaffe midler til hele byer, og har blitt en kilde til finansiering for militsene. Libyas oljeproduksjon har stupt, og sjefen for sentralbanken er bekymret over hvorvidt lønninger kan utbetales. Hele områder i landet er i ferd med å gå tom for medisiner, mat og elektrisitet.

«Vi kontrolleres av libyske soldater som slår oss med jernrør. De kommer inn og slår oss, ofte og helt uten grunn.»

«Det er som mafiaen.» Triplitania er et av de priveligerte områdene som gummibåtenes rute går gjennom. Startpunktene på kysten vest for Tripoli er Zuara, Sabratha, Sourman og Zanzur. Nærmere Tripoli ligger Tagiuara og Garabulli.
I Garabulli treffer jeg Ibrahim. Han er 30 år gammel, far til tre – og et av leddene i byens smuglerring. En ring hvor alle spiller en rolle, og hvor alle disse rollene sammensatt utgjør en forbrytelse.

«Og her er det vi lagrer varene,» sier Ibrahim, og viser meg noen små hus.

Lagrer varene?

«Ja, her samler vi migrantene. I slike hus. Når det er pent vær, ber vi dem komme hit og vente på at sola går ned, mens vi forbereder gummibåtene. Vi gir en av dem et kompass, og sender dem rett til Lampedusa.»
Du snakker om scafistaen?
Ibrahim ler og ser sarkastisk på meg når jeg bruker det italienske ordet for smuglernes båtfører.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.