Et mekka for menneskesmuglere

Smuglerne bunkrer opp migranter som om de var varer, før de sender dem ut på havet – mange av dem rett i døden. Menneskesmugling har blitt en viktig kilde til finansiering for libyske militser.

«Inntil i fjor hadde vi en båt å reise ut med for å stanse småbåtene. I dag er dette vraket alt som er igjen. Båten brøt sammen, og kystvakten i Tripoli har ikke sendt noen erstatning. Nå har vi ikke mulighet til å kontrollere kysten lenger. Konsekvensen er at hva som helst kan skje her.»

Det sier Isaa, sjef for kystvakten i Garabulli, en by 60 kilometer øst for Tripoli. Han er omkring 40 år. Han har på seg militærbukser og en slitt skjorte. Når jeg treffer ham, sitter han alene på en trebenk, med en radiosender ved siden av seg, og ser ut på havet. Kystvaktens hovedkvarter, hvis ansvar er å følge med på denne delen av de øde kystlinjene, er bare et sementhus med utsikt til den lille havnen. Det er tomt, uten noe utstyr. To små bukter strekker seg ut på hver side av huset.
«Se der borte,» sier han og peker mot trærne rundt svingen. «Det er den enkleste siden å sette ut gummibåtene fra; kysten er omgitt av skog hvor smuglerne samler sammen migrantene om kvelden før de sender dem ut. Som kystvakt kan jeg ikke gjøre noe, jeg har bare min egen families båt, den samme som vi bruker til å fiske. Når jeg ser en gummibåt på vei ut, drar jeg avsted alene og forsøker å redde dem. Men som oftest er det lik jeg samler sammen.»

Truet av menneskesmuglere. Vi går langs havnen, og Isaa ser seg omkring – han er redd for at noen skal se oss. Han viser meg noen videoer på mobiltelefonen sin. Det er flytende lik han filmet forrige gang han forsøkte å redde migranter fra havet med familiens båt.
I en video ser man Isaa med et tau, som han knytter rundt en død kvinnekropp for å dra liket nærmere båten og inn til land. Når han får fatt i levende, hører man bare de desperate skrikene fra dem som holder i tauet hans, som siste sjanse til å overleve.

«Det er ikke lenger som det var under Gaddafi,» fortsetter Isaa. «Også på den tiden var alle byer som denne involvert i menneskesmugling, men det var en stor forskjell: Gaddafi ville at båtene skulle komme trygt frem til Europa, fordi de var et pressmiddel mot europeerne. I dag vil smuglerne bare at migrantene skal reise videre, de vil at de betaler ‘billetten’ og drar. Hvis de dør etter 20 mil på havet, har det ingen betydning for dem.»

«Hvis de dør etter tjue mil på havet, har det ingen betydning for dem.»

I alle kystbyene sier folk det samme: Alle er involvert i menneskesmugling, på alle nivåer. Isaa ble truet av smuglergjenger i området. De tilbød ham penger for å late som om han ikke så båtene som dro ut. Han nektet, og ble en natt drapstruet av to bevæpnede menn.
«Situasjonen er ute av kontroll,» konkluderer Isaa. «Alt er bare forvirring, og denne borgerkrigen kommer til å gjøre folket lutfattige, pengene vil ta slutt. Situasjonen kommer altså til å bli enda verre. For dette er ikke bare smuglergjenger som tjener penger på migranter, de er også militser som finansierer den pågående krigen.»

Overlappende strider. I de fem årene etter revolusjonen der general Gaddafi ble styrtet, har Libya gjennomlevd en lang borgerkrig som har delt landet i to. Etter at Det muslimske brorskap led nederlag under parlamentsvalget i 2014, har kamper mellom de islamistiske militsene i Tripoli og nasjonalistene i Zintan dratt landet inn i en fastlåst situasjon som har ført til dannelsen av to separate regjeringer. På den ene siden satte den valgte Abdullah al-Thinni-regjeringen opp sin base i Tobruk, med støtte fra tidligere Gaddafi-general Khalifa Haftar. På den andre siden sitter Khalifa al-Ghweils islamistiske regjering, som effektivt kontrollerer Tripolitiana-regionen. Midt mellom dem står omtrent 140 stammer, 230 væpnede militser og trusselen fra radikale grupper. Først og fremst Ansar-al-Sharia, dernest ISIS – først i Derna, så i Benghazi og til sist i Sirte, hvor et langsomt og tærende slag stadig pågår. Til tross for den nasjonale enhetsregjeringen, som ledes av Sarraj og støttes av europeiske regjeringer, ser ikke situasjonen ut til å ha kommet inn i noen varig balanse.

I denne mosaikken av overlappende og stridende krefter kan menneskesmugling skaffe midler til hele byer, og har blitt en kilde til finansiering for militsene. Libyas oljeproduksjon har stupt, og sjefen for sentralbanken er bekymret over hvorvidt lønninger kan utbetales. Hele områder i landet er i ferd med å gå tom for medisiner, mat og elektrisitet.

«Vi kontrolleres av libyske soldater som slår oss med jernrør. De kommer inn og slår oss, ofte og helt uten grunn.»

«Det er som mafiaen.» Triplitania er et av de priveligerte områdene som gummibåtenes rute går gjennom. Startpunktene på kysten vest for Tripoli er Zuara, Sabratha, Sourman og Zanzur. Nærmere Tripoli ligger Tagiuara og Garabulli.
I Garabulli treffer jeg Ibrahim. Han er 30 år gammel, far til tre – og et av leddene i byens smuglerring. En ring hvor alle spiller en rolle, og hvor alle disse rollene sammensatt utgjør en forbrytelse.

«Og her er det vi lagrer varene,» sier Ibrahim, og viser meg noen små hus.

Lagrer varene?

«Ja, her samler vi migrantene. I slike hus. Når det er pent vær, ber vi dem komme hit og vente på at sola går ned, mens vi forbereder gummibåtene. Vi gir en av dem et kompass, og sender dem rett til Lampedusa.»
Du snakker om scafistaen?
Ibrahim ler og ser sarkastisk på meg når jeg bruker det italienske ordet for smuglernes båtfører.

«Det finnes ikke noen scafista. Europeere som deg har en forvrengt idé om hva som foregår her. Båtføreren, scafistaen, er ikke en av oss – ingen av oss ville reist i en båt av den typen vi bruker nå. Smugleren er en av de ulovlige migrantene, som blir trent på forhånd, og som kanskje slipper å betale de 1500 dollarene som de andre gjør.»
Hvordan organiseres arbeidet? Hvem driver det?
«Dette er en forretning som er bygget opp på flere nivåer. Og alle har ansvar for sin jobb: Noen må finne et varehus der de kan oppholde seg mens de venter, noen må hente litt mat til dem, noen må holde kontroll på dem, noen andre må skaffe motor til båtene. Noen prøver å kjøpe båter fra fiskerne. Og så er det dem som skal samle inn pengene. Men tro meg, det blir veldig lite penger igjen til oss. De store smuglerne holder ikke til her. Det er som mafiaen. Alle er involvert, men man ser ikke den som leder organisasjonen. Klaner som organiserer menneskesmugling, betaler den lokale militsen rundt ti prosent. Og disse pengene bruker militsen til å betale for sine egne våpen, og for sin egen krig.»

«Smuglerne kommer hit om natten, de er bevæpnet, og de spør etter varene sine, altså de illegale migrantene.»

Umenneskelige forhold. Ibrahim beskriver innsiden av et maktsystem der visse militære brigader er tett involvert i menneskesmugling. Han beskriver et land der den eneste bærekraftige økonomien er den som baserer seg på drømmen til menn og kvinner som ønsker å krysse Middelhavet. Brigadene som kontrollerer territoriet, er nært knyttet til smuglerforretningen.

Alle migranter som blir reddet på havet, tas med til interneringssentre. Det finnes 15 av disse i Libya. Og forholdene migrantene lever under, er umenneskelige.

Med soldateskorte fikk jeg besøke to interneringssentre: Én i Gasr Garabulli der rundt 400 mennesker sitter, og en annen i Zawahuia, omtrent 40 kilometer fra Tripoli, hvor det sitter 821 mennesker. Lederen for senteret, Zawhia, røyker nervøst mens han venter på meg. Først viser han meg et ark med en liste over migrantene, inndelt etter etnisk gruppe. 300 nigerianere, 197 eritreere, 106 somaliere. Han leser og sukker, maktesløs. Han har flere store nøkler i hånden. Han åpner to dører med tunge hengelåser. Foran oss er en lang korridor. På venstre side er det fem dører, som også er stengt med hengelås. Når den første døren går opp, ser jeg 200 menn sitte på gulvet foran meg. Det finnes ikke plass til å sette ned føttene og gå rundt i rommet, det er helt fylt opp av en rekke skitne madrasser. Litt lys siver inn gjennom et lite vindu øverst på veggen. Det er ikke nok vann til alle. Det finnes svært lite mat.
Amir er en 22-åring fra Eritrea som har sittet på senteret i Zawhia i fire måneder. Hjemme studerte han til å bli ingeniør. Han snakker flytende engelsk, og forklarer meg at mange er syke med skabb, malaria og leishmaniasis. Men doktoren kom aldri, og ikke medisinene heller. Siden det alltid er krig i Libya, er det ingen som vil risikere å reise langs veiene som fører inn i denne avsidesliggende og isolerte byen.
«Jeg har ikke gjort noe kriminelt,» sier Amir. «Jeg har rett til et bedre liv, akkurat som andre. Jeg reiste tusenvis av kilometer, jeg har sett venner av meg dø i ørkenen. Alt jeg egentlig ønsker, er å bygge en fremtid i et hjemland jeg aldri kommer til å få. Jeg kom til Libya ved å betale to smuglere, og en av dem holdt meg og dusinvis av mine medreisende i en hule i tre måneder, gjemt bort, mens vi ventet på riktig tidspunkt for å dra. Så en natt gikk vi endelig om bord i båten, men den brøt sammen et par mil fra kysten. Og siden da har soldatene holdt oss her. Vi kontrolleres av libyske soldater som slår oss med jernrør. De kommer inn og slår oss, ofte og helt uten grunn,» forteller Amir.
Har du noensinne bedt om å få gå ut?
«Ingen av oss stiller spørsmål. Soldatene vil ha penger for å slippe oss løs. 2000 dollar. Bare for å komme ut. De tvinger oss til å leve som dyr, og fortsetter å tjene penger på oss.»
Reisen over Middelhavet er jo også svært risikabel?
«Hvis jeg skal dø, vil jeg i hvert fall selv bestemme hvordan. Det er bedre å drukne enn å dø av malaria her.»

Slaver og gisler. Lederen for interneringssenteret i Zawhia følger oss ut og tar farvel, han bærer preg av å ha gitt opp. Han er en mann som vet at det er lite han kan gjøre.
«Myndighetene sender oss ingenting, ikke en gang penger til å kjøpe mat til disse menneskene. Vi har ingen annen måte å oppbevare disse migrantene på, og vi er redde.»
Hva er dere redde for?
«Vi er redde fordi smuglerne kommer hit om natten, de er bevæpnet, og de spør etter varene sine, altså de illegale migrantene. Og jeg vet at noen av soldatene står i ledtog med dem. De kommer hit, tar migrantene med seg for at de skal jobbe som slaver på markene og i mursteinsfabrikker. Eller de holder dem som gisler for å presse penger fra familien deres i hjemlandet, eller få dem til å betale for en ny reise. Så de tjener penger – med stille samtykke fra noen av de islamske brigadene som trenger penger.»
Dette er det Libya som skuer mot Europa. En fallert stat – en stat som ikke lenger eksisterer.


Mannochi er frilans reporter.
francesca.mannocchi@gmail.com

---
DEL