Frank, en tanzaniansk drosjesjåfør som kom til Sovjetunionen for å studere, er bare én av de fargerike karakterene som er vevd inn i Long Echo (2017) – Lukasz Lakomy og Veronika Glasunowas rørende portrett av livet i en liten ukrainsk by ved randen av en krigssone.
Frank er en outsider, og hans syn på historien og samtiden til Dobropolje – en liten russiskspråklig gruveby i Øst-Ukraina om lag 70 kilometer fra frontlinjen i landets ødeleggende borgerkrig – skaper en narrativ ryggrad i filmen. Trass i de mange tragiske og hjerteskjærende historiene karakterene avdekker, klarer den å skape en lys, lyrisk og vedvarende positiv atmosfære.
Som del av en samling ukrainske og europeiskproduserte dokumentarer som fokuserer på en destruktiv konflikt som nå går inn i sitt fjerde år, bringer Long Echo et nytt perspektiv på en historie som så å si har forsvunnet fra de daglige nyhetsmeldingene i europeiske medier.
Livlige karakterer
Filmens tittel er hentet fra den sorgtunge og poetiske teksten til en russisk folkesang som avspilles sammen med rulleteksten. Long Echo byr på mange lag med mening – fra det fjerne bulderet av granatild, til den slitesterke nostalgien for Sovjetunionen blant de eldre beboerne i de velstelte små leilighetsblokkene av betong. Disse utgjør byen som ble grunnlagt i 1900 for å utvinne de rike kullreservene under de grønne engene.
I en balansert, veldreid film blir vi introdusert for et utvalg av karakterer som alle – i større eller mindre grad – er engasjerende eksentriske.
I en åpningssekvens i filmen møter vi Tatjana Aleksandrovna, som driver en klubb for single. Hun har sørget for 28 vellykte pardannelser, og introduserer seerne til byens historie. Forunderlige små fotnoter følger,: Byen har en plass i Guinness Books of Records for å ha Europas korteste trikkelinje (åpnet i 1968, men er ikke lenger i drift). Filmen introduserer oss også for Elena Aleksejevna, den daglige lederen for et medisinsk massasjeinstitutt, som behandler menn og kvinner med ulike lidelser som ryggplager og høyt blodtrykk.
«Jeg forstår det ikke. Om sønnen min blir innkalt til militæret, hvem er det meningen at han skal slåss mot?»
Aleksandrovna
Så er det de livlige unge gruvearbeiderne som med stor entusiasme og høyt lydnivå – om ikke spesielt rent – framfører death metal-låter i byens sosiale klubb som også huser en liten dyrepark, drevet med kjærlighet og hengivenhet av Nikolaj Nikolajevitsj.
Disse – sammen med Franks kommentarer – avlevert fra førersetet i taxien hans mens han kjører rundt i byen om vinteren, våren og sommeren, er filmens sentrale karakterer. Sammen utgjør de et varmt bakgrunnsteppe for å fortelle en intim historie om kostnadene ved en tilsynelatende uløselig konflikt.
Et krigsherjet samfunn
Krigen er allikevel aldri langt unna i Dobropolje. Fra den sørgende moren under en minnestund for hennes sønn Valodja – drept under tjeneste i det ukrainske militæret – som trygler om «peace and love», til Nikolaj Nikolajevitsj’ prosaiske problem med å hente en kameleon fra en oppdretter bak frontlinjen i opprørskontrollert område. «Kan du komme deg gjennom Donetsk? Er systemet som gir tillatelser, fremdeles på plass? Og hvor mye koster kameleonene? Hva spiser de? Kakerlakker?»
Barn blir undervist i hvordan de skal treffe mål med luftgevær; ved en minnebegivenhet blir de oppfordret til å huske ofrene – «lærere og studenter» – som deltok i protestene på Maidan-plassen i Kiev i 2014, og som «senere dannet de væpnede gruppene som møtte fienden på vår egen jord».
Dobropolje – som Frank forteller tidlig i filmen – ligger i en region som ble bosatt av russere, immigranter som kom til Ukraina for å arbeide i gruvene og fabrikkene. De er strengt russiskspråklige (alle de viktigste karakterene snakker russisk og er tydeligvis etnisk russiske).
Sterke følelser
Smerten og fortvilelsen krigen er årsak til, er en undertekst gjennom hele filmen. Det kommer tydeligst til uttrykk under et lite måltid i klubben med Tatjana Aleksandrovna og andre, da hun gir følelsene sine fritt utløp i et tårevått utbrudd.
«Jeg forstår det ikke. Om sønnen min blir innkalt til militæret, hvem er det meningen at han skal slåss mot?»
«Barnebarna mine er født her … barna mine bor her … Vi elsker Ukraina. Ukraina har gitt oss ly. Mannen til min datter er ukrainsk … Barnebarna mine er ukrainske … Og nå skal vi slåss mot Russland?»
I en balansert, veldreid film blir vi introdusert for et utvalg av karakterer.
«Jeg kan ikke begripe hvordan det er blitt slik. Hvordan kan slektningene mine i Russland skyte på meg? Og hvordan kan vi forventes å skulle skyte på våre slektninger? Jeg kan ikke forestille meg det. Det er forferdelig, og det smerter … Vi ønsker fred. Vi behøver ingen krig. Vi har allerede mistet en datter. Dersom vi mister alle barna våre, hva er det da igjen å leve for?»
Legger skylden på Kreml
Det smertefulle ved borgerkrig kommer også til syne når medlemmene i death metal-bandet Rage of Madness – alle russisktalende – snakker om hvordan de forholder seg til og aldri vite når det kan komme et rakettangrep på byen deres. Og fra bildene av sønderskutte hus filmet under en busstur rundt omkring i byen, er det tydelig hvor nært Dobropolje krigen er kommet.
Ett av bandmedlemmene, Dimon, insisterer på at den russiske hæren skyter mot mål i nærheten av Dobropolje, mens andre roper: «Kom igjen, Dimon, kutt ut!» Dimon forsvarer seg, og sier at de er redde for å innrømme at russerne støtter opprørerne. «De ønsker ikke å si at Russland angriper oss. Det er ikke Russland – det er systemet deres … Kreml. Vi er fremdeles venner med russerne, det er regjeringen deres som har skylden.»
Long Echo slutter med korte notater om bakgrunnshistoriene til de viktigste karakterene, og røper detaljer om drømmene de har for framtiden. Troen på dem er det som holder folk i live, ved randen av en krigssone.
