Et livlig ekko fra en krigssone 

Ved å følge en tanzaniansk drosjesjåfør i en liten by i Donetsk-provinsen i Ukraina, presenterer Long Echo et nytt syn på en historie som så å si har forsvunnet fra de daglige nyhetsmeldingene i europeiske medier.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.

Frank, en tanzaniansk drosjesjåfør som kom til Sovjetunionen for å studere, er bare én av de fargerike karakterene som er vevd inn i Long Echo (2017) – Lukasz Lakomy og Veronika Glasunowas rørende portrett av livet i en liten ukrainsk by ved randen av en krigssone.

Frank er en outsider, og hans syn på historien og samtiden til Dobropolje – en liten russiskspråklig gruveby i Øst-Ukraina om lag 70 kilometer fra frontlinjen i landets ødeleggende borgerkrig – skaper en narrativ ryggrad i filmen. Trass i de mange tragiske og hjerteskjærende historiene karakterene avdekker, klarer den å skape en lys, lyrisk og vedvarende positiv atmosfære.

Som del av en samling ukrainske og europeiskproduserte dokumentarer som fokuserer på en destruktiv konflikt som nå går inn i sitt fjerde år, bringer Long Echo et nytt perspektiv på en historie som så å si har forsvunnet fra de daglige nyhetsmeldingene i europeiske medier.

Livlige karakterer

Filmens tittel er hentet fra den sorgtunge og poetiske teksten til en russisk folkesang som avspilles sammen med rulleteksten. Long Echo byr på mange lag med mening – fra det fjerne bulderet av granatild, til den slitesterke nostalgien for Sovjetunionen blant de eldre beboerne i de velstelte små leilighetsblokkene av betong. Disse utgjør byen som ble grunnlagt i 1900 for å utvinne de rike kullreservene under de grønne engene.

I en balansert, veldreid film blir vi introdusert for et utvalg av karakterer som alle – i større eller mindre grad – er engasjerende eksentriske. 

I en åpningssekvens i filmen møter vi Tatjana Aleksandrovna, som driver en klubb for single. Hun har sørget for 28 vellykte pardannelser, og introduserer seerne til byens historie. Forunderlige små fotnoter følger,: Byen har en plass i Guinness Books of Records for å ha Europas korteste trikkelinje (åpnet i 1968, men er ikke lenger i drift). Filmen introduserer oss også for Elena Aleksejevna, den daglige lederen for et medisinsk massasjeinstitutt, som behandler menn og kvinner med ulike lidelser som ryggplager og høyt blodtrykk. 

«Jeg forstår det ikke. Om sønnen min blir innkalt til militæret, hvem er det meningen at han skal slåss mot?»
Aleksandrovna

Så er det de livlige unge gruvearbeiderne som med stor entusiasme og høyt lydnivå – om ikke spesielt rent – framfører death metal-låter i byens sosiale klubb som også huser en liten dyrepark, drevet med kjærlighet og hengivenhet av Nikolaj Nikolajevitsj.

Disse – sammen med Franks kommentarer – avlevert fra førersetet i taxien hans mens han kjører rundt i byen om vinteren, våren og sommeren, er filmens sentrale karakterer. Sammen utgjør de et varmt bakgrunnsteppe for å fortelle en intim historie om kostnadene ved en tilsynelatende uløselig konflikt.

Et krigsherjet samfunn

Krigen er allikevel aldri langt unna i Dobropolje. Fra den sørgende moren under en minnestund for hennes sønn Valodja – drept under tjeneste i det ukrainske militæret – som trygler om «peace and love», til Nikolaj Nikolajevitsj’ prosaiske problem med å hente en kameleon fra en oppdretter bak frontlinjen i opprørskontrollert område. «Kan du komme deg gjennom Donetsk? Er systemet som gir tillatelser, fremdeles på plass? Og hvor mye koster kameleonene? Hva spiser de? Kakerlakker?»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.