Et liv på kant med loven

Vold mot homofile og transpersoner har økt kraftig i Uganda de siste årene, særlig etter et kontroversielt lovforslag ble fremmet. 

Princess Rihanna er en transseksuell kvinne og første person i Uganda som ble arrestert og tiltalt etter straffelovens paragraf 145. Hun er i dag menneskerettighetsaktivist og kjemper for rettighetene til transseksuelle i Uganda. © Keith King

 

«Det er ikke lett å være homofil i Uganda, men det er mulig å overleve. Man risikerer å miste jobben, bli kastet ut av leiligheten og å bli utstøtt av familien, men likevel tror jeg ikke at Uganda er verre enn de fleste andre afrikanske land. Vi risikerer som oftest ikke å bli drept, sånn som i Nigeria eller i Sør-Afrika, hvor de på papiret har Afrikas mest liberale grunnlov.» Ambrozio Barigye er feltarbeider og journalist for Kuchu Times, en medieorganisasjon som jobber for å bedre situasjonen til homofile og transpersoner i Uganda. Ordet Kuchu kan oversettes med «skeiv» på Luganda, språket som snakkes i hovedstaden Kampala, og brukes nedsettende om alle som ikke passer inn i kategorien «normal». Uganda har også de siste årene blitt fordømt internasjonalt på grunn av sin behandling av homofile og transseksuelle, og et stort antall ugandere har flyktet – enten til nabolandene eller til Vesten – for å unnslippe trakassering og straffeforfølgelse i hjemlandet. Men fortjener Uganda egentlig det monstrøse stempelet landet har fått av vestlige medier? Det er i hvert fall mange homofile og transpersoner som lever et åpent liv i de større byene, spesielt i Kampala – men de lever et vanskelig liv på stadig kant med loven.Screen Shot 2016-08-17 at 14.29.40

Denne LHBT-aktivisten, som ønsker å være anonym av hensyn til sin egen sikkerhet, sier "Ingen er frie før vi alle er frie" (Until we are all free, no one can be free). Bildet symboliserer hvordan det skeive miljøet i Uganda er tvunget til å forbli usynlig for resten av samfunnet.. © Keith King
Denne LHBT-aktivisten, som ønsker å være anonym av hensyn til sin egen sikkerhet, sier «Ingen er frie før vi alle er frie» (Until we are all free, no one can be free). Bildet symboliserer hvordan det skeive miljøet i Uganda er tvunget til å forbli usynlig for resten av samfunnet.. © Keith King

Homofobi. Uganda kom for alvor på verdenskartet da president Museveni forsøkte å introdusere en ekstremt streng straffelov mot homofili («Anti-Homosexual Act» eller AHA) i 2014. I likhet med de fleste andre tidligere britiske kolonier, har landet arvet en straffelov som kriminaliserer homoseksualitet, og i konservative afrikanske og asiatiske land har dette lovverket blitt håndhevet i større eller mindre grad. Meningsmålinger viser at de aller fleste afrikanere ser på homofili som noe unaturlig og ukristelig, og homofobi er generelt svært utbredt i befolkningen – men temaet har vært lite diskutert offentlig. Det har endret seg de siste årene etter at en rekke evangeliske pastorer, blant dem enkelte fra USA, begynte å arrangere seminarer hvor de advarte mot at homofile menn voldtar barn og forsøker å rekruttere unge gutter inn i «homoseksuelle organisasjoner». Tabloidavisene startet på denne tiden å regelmessig offentliggjøre navn på mistenkte homoseksuelle, noe som gjorde aktivister som Barigye ekstremt utsatte. «Jeg har fått navnet mitt publisert i avisene tre eller fire ganger til tross for at jeg er en familiemann med kone og barn, og det gjør at jeg ikke lenger kan skaffe meg vanlige jobber,» forteller han. I det mest beryktede tilfellet publiserte magasinet Rolling Stone en liste med navn og adresser på over 100 personer de anklaget for å være homofile, under tittelen «Heng dem!». Noen måneder senere ble den kjente aktivisten David Kato drept i sitt eget hjem, en handling som har blitt knyttet opp mot avsløringene i Rolling Stone.

Flykter. I dette opphetede klimaet la regjeringen frem et lovforslag som innebar dødsstraff for homoseksuelle lovbrudd begått under skjerpede omstendigheter, og opptil livstid i fengsel for mindre alvorlig handlinger. De ville også gjøre det straffbart å jobbe for homofiles og transpersoners rettigheter. Uganda fikk massiv internasjonal kritikk da loven ble vedtatt i Parlamentet. Norges utenriksminister Børge Brende kalte lovforslaget et brudd på «så grunnleggende menneskerettigheter at Norge må sende et signal; ’her går grensen’,» og holdt tilbake 50 millioner kroner i bistandsmidler. Det hele endte med at Ugandas høyesterett kalte den nye loven grunnlovsstridig, og annullerte den kort tid senere. Ambrozio Barigye tror at Museveni – som har vært president i 30 år – var klar over at loven ikke ville bli godkjent, men ønsket å bruke oppmerksomheten til å vise muskler og kompromissløshet ovenfor vestlige land, og dermed høste støtte fra ugandere. Oppstyret rundt lovforslaget førte til økt bevissthet rundt homoseksualitet i Uganda, men ledet også til en voldsom økning i angrep på alle som kunne bli stemplet som annerledes. Mange følte seg tvunget til å flytte fra hjemstedet sitt for å unnslippe forfølgelse.

Et stort antall homofile ugandere har flyktet til Kenya. Drømmen for mange er å få flyktningstatus av FN og etter hvert bosette seg i et vestlig land – en prosess som tar årevis, og som bare et lite mindretall lykkes med. De fleste som klarer å ta seg til Vesten, blir enten smuglet over Middelhavet eller ankommer på turistvisum før de hopper av. Tall fra UDI viser at 41 av 49 ugandiske asylsøkere som kom til Norge mellom 2013 og 2015, oppga sin homofile legning som asylgrunn.

Gerald Sentongo var aktiv i homobevegelsen i Uganda, og flyktet til Norge da paraplyorganisasjonen han jobbet for i Kampala, SMUG (Sexual Minorities Uganda), ble frastjålet sensitive personopplysninger om ansatte og medlemmer. «Informasjonen som fantes på dataene, ville ha gjort det mulig for myndighetene å straffeforfølge alle oss som jobbet i SMUG, så jeg flyktet til Norge. Det er ikke lenger mulig for meg å leve i Uganda. Jeg er gift med en mann – hvor skulle jeg bodd med ham? Majoriteten av befolkningen er fortsatt sterkt imot homofili, siden de er veldig religiøse og har konservative verdier.»

Må prostituere seg. Ifølge Nate Freeman, en amerikansk advokat som jobber med fri rettshjelp til homofile og prostituerte i Uganda, er ikke vold og trusselen om arrestasjon det største problemet for homofile. Først og fremst er problemet mangelen på støtte fra familien og lokalsamfunnet. Uganda har en kultur som legger stor vekt på familien, som i gjennomsnitt teller seks barn. Presset om at man skal bidra økonomisk til slekten er stort, og familienettverk brukes for å finne seg jobb, bolig eller studiefinansiering. For mange i Kampala er familien på hjemstedet en siste livline hvis man mister jobben. Arbeidsledigheten blant unge ugandere er skyhøy, men de fleste har muligheten til dra tilbake til landsbyen og overleve ved hjelp av familiens åkerlapp, takket være Ugandas rike jordsmonn og vennlige klima. Homofile som blir frosset ut av familien, mister dette nettverket fullstendig, samtidig som de svært ofte har vanskeligheter med å få seg andre jobber. «Skeive aktivister setter svært stor pris på støtten de får fra utlandet, men det de mest av alt har behov for, er økonomiske muligheter i Uganda. Etter å ha blitt kastet ut av familien må mange ty til prostitusjon for å brødfø seg selv,» forteller Freeman.

Alicia Darling kom på andreplass i konkurransen Miss Pride Uganda 2015. Hun jobber for Transgender Equality Uganda i hovedstaden Kampala.. © Keith King
Alicia Darling kom på andreplass i konkurransen Miss Pride Uganda 2015. Hun jobber for Transgender Equality Uganda i hovedstaden Kampala.. © Keith King

Truer samfunnsordenen. Når Freemans organisasjon hjelper dem som blir arrestert, handler det ofte om å sørge for at det eksisterende lovverket overholdes. «Vi passer på at folk ikke blir sittende i varetekt lengre enn det loven tillater, og at de får en advokat når saken deres kommer for retten,» forteller han. Det er svært få som faktisk blir dømt, siden beviskravet i slike saker er høyt. Paragraf 145 i den ugandiske straffeloven forbyr «kjødelig omgang i strid med naturens lover», men dette er vanskelig å bevise med mindre man tas på fersk gjerning. Ifølge Freeman er domstolene i Uganda langt mer uavhengige enn man skulle tro. «Stort sett har de dømt i favør av lhbt-personer når sakene deres først kommer for retten. De sørget også for at magasinet Rolling Stone måtte legges ned etter at to aktivister som hadde blitt navngitt, saksøkte avisens eier.» Den store utfordringen for Freeman kommer snarere fra myndighetes aggressive motarbeiding av organisasjoner som jobber for lhbt-rettigheter. «Seksuelle minoriteter representerer en enorm og svært synlig utfordring mot status quo, og autoritære regjeringer, som i Uganda, føler seg truet av dette,» sier Freeman.

«Hun endte opp på sykehuset med knust strupehode, men politiet ville ikke hjelpe henne. De sa at hun var skyld i angrepet selv på grunn av måten hun lever på.»

6. Rihanna 3

Nektes hiv-behandling. En konsekvens av myndighetenes fiendtlige innstilling er at hatkriminalitet mot seksuelle minoriteter som regel ikke etterforskes av politiet. Organisasjonen SMUG lanserte nylig en rapport om vold begått etter at Musevenis kontroversielle lov ble annullert i 2014. Over en periode på halvannet år dokumenterte de 264 tilfeller av forfølgelse og trakassering i Uganda, inkludert 35 tilfeller av fysisk vold og 13 tilfeller av tortur begått av politiet. Adams Mary, en transkvinne som leder organisasjonen Foundation for Transwomen Living With HIV i Kampala, kjenner så altfor godt til utfordringene som hører med. «Som transseksuell er det veldig, veldig vanskelig å leve i Uganda. For homoseksuelle er det litt enklere å leve ubemerket; jeg kan ikke bevege meg utendørs uten at folk stirrer på meg og roper kommentarer etter meg. Jeg er alltid redd når jeg beveger meg ute på gaten,» sier hun. Adams ble kastet ut hjemmefra da familien hennes fant ut at hun kledde seg i kvinneklær i skjul, og har ikke hatt kontakt med dem på over 10 år. Som transperson i Kampala er det nærmest umulig å skaffe seg lovlig arbeid, og som veldig mange andre i samme situasjon selger Adams sex for å overleve. «Kundene mine er nesten utelukkende utenlandske menn som jeg møter på de finere hotellene i Kampala. Jeg stoler ikke på ugandere – de er troende til å nekte meg betaling eller å anmelde meg til politiet i etterkant,» forklarer hun.

Adams lever ikke selv med hiv, men jobber for å hjelpe hiv-positive transpersoner i Uganda. De opplever ofte at helsepersonell nekter dem lovpålagt behandling, for eksempel livsviktige ARV-medisiner som bidrar til å holde viruset i sjakk. «Alt ble verre for oss etter at lovforslaget dukket opp for første gang i 2009. Før den tid var det så lite kunnskap om skeive personer i Uganda uansett – de fleste visste ikke hva vi var for noe. I årene som fulgte har volden og trakasseringen fra politiet blitt mye verre,» forteller hun. Hun har opplevd å bli angrepet flere ganger, som regel uprovosert på åpen gate, og en av hennes nære venninner fikk nylig så mye juling at hun så vidt slapp fra det med livet i behold. «Hun endte opp på sykehuset med knust strupehode, men politiet ville ikke hjelpe henne. De sa at hun var skyld i angrepet selv på grunn av måten hun lever på. Som sexarbeider lever jeg i konstant frykt for å bli arrestert av politiet, men som regel har jeg klart å bestikke dem nok til å la meg gå. Hvis jeg blir varetektsfengslet, er jeg redd for å bli voldtatt av de andre innsatte,» sier Adams.

Et tveegget sverd. Adams mener at vestlige land må fortsette å legge press på Ugandas regjering når det gjelder rettighetene til seksuelle minoriteter. Én positiv effekt av oppmerksomheten rundt homoseksualitet de siste årene, er at det har blitt lettere å snakke om temaet og rette søkelyset mot lhbt-personenes frihetskamp. Nå vet folk hva det er, selv om det store flertallet fortsatt er sterkt imot det, og selv om oppmerksomheten i seg selv også har ført til flere voldshandlinger. «Vi er nødt til å snakke om dette, hvis ikke vil ting aldri bli bedre for oss her i landet,» sier Adams. «Selv om jeg er glad i Uganda, er det for vanskelig for meg å leve her nå. Drømmen min er å klare å flykte til Europa – selv om det betyr at jeg må selge sex de neste fem årene for å spare opp nok penger til turen.»


Håvard Bergo jobber for Trac FM i Uganda, en medieorganisasjon rettet mot Øst-Afrika og Somalia. Han skriver også politiske risikoanalyser og er  redaktør for Global Risk Insights.
havard.bergo@gmail.com

---
DEL