Bestill sommerutgaven her

Et liv i triumf og tragedie

Julia Mann. Die Mutter von Heinrich und Thomas Mann
Forfatter: Dagmar von Gerstorff
Forlag: Insel Verlag (Tyskland)
FORFATTERMOR / Talentfulle Julia Mann forsvarte barna overfor en uforsonlig far og ektemann og støttet forfattersønnene Thomas og Heinrich hele livet. Døtrene hennes, derimot, begikk selvdrap.

Julia Mann var opphav til Tysklands mest berømte forfatterdynasti. Da sønnen Thomas mottok nobelprisen i litteratur i 1929, beskrev han morens betydning: «Min mor, datter av en tysk plantasjeeier og en portugisisk-kreolsk brasilianerinne, så dagens lys i Rio de Janeiro. Når jeg leter etter den arvemessige opprinnelsen til mine evner, må jeg [….] fastslå at mens min far innpodet meg livets alvor, har jeg en glad natur, en kunstnerisk-sanselig disposisjon, […] lysten til fabulering – å takke min mor for.» I fembarnsmoren Julia Manns nekrolog ble «fru senator Mann» hyllet som Lübecks vakreste kvinne.

Dagmar von Gersdorffs biografi Julia Mann presenterer oss for en lett gjenkjennelig kvinneskjebne: i skvis mellom personlige forutsetninger og samfunnets sosiale tvangstrøye.

Forsvarte barna

Julia ble morløs som barn, og faren så ingen annen mulighet enn å frakte henne over verdenshavene, fra «aper og papegøyer» i Brasils jungel til sin familie i Tysklands hansaby Lübeck, mens han selv forble ved sin lest i Rio.

I realiteten foreldreløs, ukjent med språket og et kiellandsk bourgeoisie hadde jenta vansker med å tilpasse seg.

Takket være sin eksotiske sjarm hadde hun snart en passende frier, og ikke lenge etter var hun i hus som fru konsul – senere senator – Heinrich Mann. Hun fylte sin forventede rolle, fødte fem barn, tilegnet seg (rikmanns)kulturen, utviklet et talent som musiker, arrangerte huskonserter, sang tyske Lieder og spilte Chopins e-mollkonsert som en profesjonell.

Ektemannen anså alt dette som «hyggelig, men nytteløst». Når barna Heinrich og Thomas viste en større interesse for kunst, litteratur og morens fantasifulle historier enn for flittig skolearbeid, en nødvendighet for fremtidige forretningsmenn, måtte mamma Julia forsvare dem – og seg selv – overfor en uforsonlig far og ektemann.

Fikk ikke forvalte arven

Så hendte det som på nytt slynget Julia Mann ut i det ukjente. Senator Mann fikk blærekreft og døde, femtien år gammel. Hans mistro til ektefellen sto å lese i testamentet: Den førtiårige enken fikk ikke selv forvalte arven. Oppgaven ble betrodd en finansiell formynder. Julias og barnas behov ble vurdert av en fremmed, livet ut.

Ydmykelsen ble ikke mindre ved at senatoren hadde gitt strikte ordre om hvordan hun hadde å oppdra barna. Til formynderen skrev han: «De må gjøre Deres beste for å motarbeide min eldste sønns tendenser til såkalt litterær virksomhet.»

Hun tok med seg tre sønner, to døtre og sitt Bechstein-flygel og forlot Lübeck. Den rotløsheten hun kjente så godt fra ungdommen, forfulgte henne gjennom resten av livet. Hun vekslet regelmessig mellom leiligheten i München og huset på landet, og økonomien forverret seg.

Hun fortsatte å legge vekt på selskapelighet. Det finnes rikelig stoff for den som vil vite hvordan et typisk patrisierhjem skulle innredes rundt år 1900 (glem ikke den utstoppede russiske bjørnen). Men fremfor alt lå barnas suksess henne nær: Det handlet i første rekke om de to begavede sønnene, som begynte å vekke oppmerksomhet med sine respektive forfatterskap.

Avsløringer

Både Heinrich og Thomas forsynte seg hemningsløst av egen slekt i bøkene sine. Thomas’ første store suksess, Buddenbrock, var en utilslørt beskrivelse av familien Mann, og Julia var alltid på pletten med opplysninger hun mente kunne finne plass mellom permene. I det hele tatt lot datiden til å akseptere « nøkkelromaner» med tilhørende avsløringer i en grad vi med tiden har vent oss mer av med. Hvis noen følte seg skandalisert, kunne de saktens protestere, riktignok uten videre effekt.

De to Mann-forfatternes hengivenhet overfor moren bunnet utvilsomt, foruten i hennes aldri sviktende lojalitet, i hennes bidrag til deres litterære ambisjoner. Uten egen inntekt bidro hun også økonomisk lenge etter at de voksne sønnene var blitt anerkjente skribenter.

Hva med de andre barna? Attpåklatten Victor spilte en relativt beskjeden rolle i familieveven. Det var annerledes med de to døtrene, Lula og Carla, begge skjønnheter som sin mor. Lula valgte en ektemann hun ikke elsket, men som garanterte henne et liv i luksus. Hun endte med å henge seg.

En fremmed fugl

Carla forsøkte seg som skuespillerinne, uten større hell. Da hun så ble avvist av en frier på grunn av en natts «utroskap», tok hun cyancalium. Begge døtrene endte sitt liv i ung alder.

Det er logisk at vi vet mer om Julia Manns forhold til de berømte sønnene enn til døtrene, tatt i betraktning det rike arkivmaterialet som omhandler Heinrich og Thomas Mann, inkludert sjalusien og feidene dem imellom.

Lula ble som sosietetsfrue fanget i et nett likt hennes eget. Carla utforsket grensene for den kunstneriske friheten for en kvinne for hundre år siden, noe Julia selv kunne ha ønsket å gjøre. Her ligger mye urørt, eksplosivt mor-datter-stoff.

Julia Mann levde i en epoke før globalisering, før sammensmeltning av kulturer. Hun følte seg alltid som en fremmed fugl. Hennes menneskelige og kunstneriske potensial forble uforløst, kun virkeliggjort gjennom sønnene – og knust gjennom døtrene. Fru senator Mann, en gang Lübecks vakreste kvinne, endte sitt liv som fattig, syk og ensom, sytti år gammel.

Avatar photo
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også like