En sjelden gang markerer et enkeltindivids bortgang slutten på en epoke. Karol Modzelewskis død var et slikt tilfelle. Historikeren og en av grunnleggerne av den polske fagforeningen Solidaritet døde 28. april på et sykehus i Warszawa. Dessverre etterlater han seg et land styrt av en populistisk regjering som kunne ha blitt forhindret dersom Modzelewskis advarsler var blitt fulgt.
Modzelewski var det filosofen Hannah Arendt ville ha kalt en aktør – både en «som gjør» og en «som lider» – i mange av de siste 80 årenes sentrale politiske bevegelser. Livets hans kunne ha fylt minst ett kapittel i hvilken som helst bok om europeisk historie.
Han ble født som Kirill Budniewicz i Moskva under Stalins utrenskningskampanje, som krevde både morfarens og farfarens liv. Den jødisk-russiske moren hans giftet seg senere med den polske kommunisten Zygmunt Modzelewski, som hun hadde kjempet med i andre verdenskrig mens vesle Kirill var i dekning sammen med andre barn. I 1945 ble han tatt med til Polen, hvor han fikk et nytt navn, et nytt alfabet og en ny kultur. Selv om han var en nykommer i landet, var han ikke et utskudd i en tid av massemigrasjon i Europa. Innen han fylte ni år, var han blitt polsk.
Bare ti år senere fikk han den første ekte smaken på politisk aktivisme under avstaliniseringsperioden. Utover å være karismatisk og svært intelligent mestret han talekunsten og fengslet publikum på utallige politiske mønstringer. Etter å ha deltatt i massedemonstrasjonene mot Polens kommunistiske regjering i 1956, ble han desillusjonert av den påfølgende politiske stillstanden. I 1964 gikk han sammen med en annen ung leder, Jacek Kuroń, og skrev et «åpent brev til partiet» hvor de fra sitt ståsted på venstresiden kritiserte systemet. Dette førte dem begge i fengsel.
Løslatelsen av Modzelewski og Kuron i 1967 kom akkurat tidsnok til at de kunne lede studentdemonstrasjonene i Polen samme år. Nok en gang ble de fengslet, men nå vardet åpne brevet deres blitt lest av mange i Vesten. Da en av lederne for studentopprøret i Frankrike i mai 1968, Daniel Cohn-Bendit, ble bedt om å identifisere seg overfor en dommer i Paris, svarte han: «Kuron-Modzelewski.»
Under Modzelewskis andre periode i fengsel gjenopptok han historiestudiene, og etter løslatelsen i 1971 viet han seg fullt og helt til fagfeltet. Han etablerte seg som en autoritet på fagfeltet middelalderens Europa, og har skrevet en rekke bøker som russiske, franske og italienske historikere anser som klassikere.
Men 1900-tallets historie var ikke ferdig med Modzelewski, og i august 1980 ble hans akademiske arbeid avbrutt av arbeiderbevegelsens massestreiker. Nok en gang i rollen som både utøvende og medlidende aktør ga Modzelewski den gryende bevegelsen Solidaritet sitt navn. Men som alltid var Modzelewskis viktigste politiske anliggende likhet, og det gikk ikke lenge før han ble marginalisert innen bevegelsen. Etter at den polske regjeringen slo hardt ned på protestene og erklærte unntakstilstand i desember 1981, endte han nok en gang i fengsel.
Det delvis uavhengige valget i juni 1989 markerte begynnelsen på slutten for det kommunistiske styret i Polen og i Øst-Europa for øvrig. Modzelewski var fortsatt en dedikert historiker, men det politiske øyeblikket var altfor spennende til at han kunne holde seg unna. Han ble valgt inn som senator i det nye parlamentet, hvor han støttet partier på venstresiden. Polens postkommunistiske politiske ledere anså ham derfor som en rest fra fortiden, og de hadde ingen tålmodighet for humanistiske intellektuelle. Sentral- og Øst-Europas politiske landskap var i hurtig endring, og i Polen brukte man Vest-Europa og USA som en ny modell. Privat eiendom ble framhevet som selve hjørnesteinen for frihet, og ulikhet ble sett på som en nødvendig pris å betale.
Da Modzelewski protesterte mot velferdskutt, privatisering av industrien og den kapitalistiske politiske klassens generelle forakt mot dem som ble hengende etter, ble han avskrevet som en håpløs romantiker. Når vi ser utviklingen i det politiske meningsskiftet de seneste årene, virker advarslene hans profetiske. Den sjåvinistiske nasjonalismen som nå er på frammarsj i Polen, USA og andre vestlige demokratier, er resultatet av en politisk epoke som prioriterte et fritt marked framfor et fritt folk.
Modzelewski var en offentlig intellektuell av den gamle skolen som viet seg til tenkning og til politisk praksis i form av sosial rettferd. Hvis jeg gir inntrykk av å stille meg sympatisk overfor dette ståstedet, er det fordi jeg lærte det fra Modzelewski selv. Jeg var blant studentene som ventet i spenning på hans og Kurons løslatelse fra fengsel i 1967. Vi følte oss kallet til å gjøre opprør, men vi trengte ledere som var framstående offentlige personer, snarere enn profesjonelle politikere. Aktivisten Kuron og tenkeren Modzelewski utgjorde et perfekt tospann av mentorer.
De lange oppholdene i fengsel preget begge mennenes helse. Kurondøde i 2004, og nå har verden også mistet Modzelewski. I fjor vår var jeg heldig nok til å tilbringe noen dager med Modzelewski og hans kone i Torino, hvor vi feiret 50 årsjubileet for 1968-opprøret. Vi diskuterte den fremragende selvbiografien hans, og jeg husker at jeg tenkte at dette var en mann som ikke hadde noe å skjemmes over i livet. Det var et hederlig liv, og jeg tror han gikk i fred da han døde.
