Kanskje det er best å gå én om gangen, sånn at vi virker mindre farlige? Eller kanskje ikke det funker, kanskje vi virker mer mistenkelige da. Men ikke hold identitetskortet i hånden, i hvert fall, for da kan det hende de tror det er en kniv. Åh gud – men hvordan skal du ta det frem etterpå? Da kommer de til å tro at du har en kniv i lomma. Men fremfor alt: Hva er det de sier? «Stopp, ellers skyter jeg?» Eller sier de «hvis du stopper, skyter jeg?»

Sånn er det i Hebron for tiden, Vestbreddens største by. Selv om strekningen bare er på to hundre meter, og det eneste du skal, er å dra hjem. Hær på alle kanter og tvil i hvert skritt. Man kan se at mange av soldatene er redde. Til tross for den skuddsikre vesten, hjelmen, pistolen, og til tross for det tøffe oppsynet – de er redde, akkurat som deg, de er nervøse, klare til å avfyre ved den minste usikkerhet og den minste bevegelse. Dessuten forstår du ikke hva de sier til deg, for de snakker på hebraisk. Uansett er ordrene ulike fra det ene minuttet til det andre. Fra det ene sjekkpunktet til det andre. Du spør hva ordrene betyr, og de svarer: Jeg bestemmer hva de betyr.

1Umenneskelig. En stor del av palestinerne som ble drept i løpet av de dagene i 2015 mange fortsatt sliter med å definere – kanskje var det en intifada, kanskje ikke – var fra Hebron. Men Hebron har egentlig alltid vært et sted som får frem det verste i folk. Siden syttiårene har omtrent 600 bosettere bodd kilt inn blant 180 000 palestinere for å vokte Ma’arat HaMachpelah, patriarkenes gravsted – som for muslimene derimot er Abrahamsmoskeen. Altså samme sted som Eyal Yifrach, Gilad Shaar og Naftali Frenkel i juni i fjor forsøkte å få skyss, men endte opp med å bli kidnappet og drept. Samme sted som der familien Dawabsha bestående av far, mor og sønn på 18 måneder ble brent levende inne i huset sitt i juli. Samme sted som der soldatene i september sto og så på – og bosetterne lo – mens Dia al-Talameh blødde i hjel. Når noen dør her, trekker de andre likegyldig på skuldrene, ikke noe mer, bortsett fra når de synger og danser. De feirer. Her er man ikke lenger menneskelig, i denne byen som er delt inn i område H1 og H2 – førstnevnte under palestinsk kontroll, sistnevnte under israelsk kontroll. Dette er en by hvor man møtes ved et tall, sjekkpunkt 55, sjekkpunkt 56, og hvor man selv i virkeligheten ikke lenger er mer enn et tall, fordi kun de som er registrert, får adgang. Alle lever innelukket i hus bak jerngitter og sementmurer, de møtes ikke, de er også bare tall. Her finner man observatørene fra TIPH, Temporary International Presence, hvis mandat er å garantere at man respekterer avtaler, protokoller, rettigheter og forpliktelser som ingen rundt her engang husker hva går ut på lenger. TIPH har vært her midlertidig siden 1997.

Palestinske kvinner på vei mot et checkpoint
Palestinske kvinner på vei mot et checkpoint

I Hebron synes man å leve i krig. Hver familie har en walkie-talkie som hvert tjuende eller trettiende minutt knitrer frem nyheter om sammenstøt, knivstikkinger, ulykker av alle slag. Ingen lurer på hvem den drepte er. Man lurer heller på hva reaksjonen vil bli, og hvor det neste drapet vil finne sted. Dette er det eneste israelerne og palestinerne her har til felles.

Et landskap av sammenstøt. Tidligere var ukas faste hjørnestein demonstrasjonen på fredag klokken ett etter bønnen. Nå er den erstattet med haglende steiner til enhver tid. Nå går man turer forbi gamlebyen, og oppdager plutselig en gjeng gutter som har stoppet opp ved et veikryss. De er kanskje fire–fem tenåringer med hettegenser, men det er alt – ikke noe flagg, ingen megafon, ingen fane, ingenting. Sånn står de, rett opp og ned, med dongeribukser som er stramme rundt anklene og hendene i lomma, spinkle gutter, de ser ut som de går på videregående, alle står rolig og stirrer i samme retning. De har tilsynelatende ikke noe spesifikt motiv, det har ikke skjedd noe spesielt, men de forbipasserende stanser. Kanskje var de på vei til jobb, til banken, til frisøren, med stresskoffert eller butikkposer, men nå stanser de opp, en etter en, de stanser og de øker i antall. De blir flere og flere helt til en guttunge, han kan være seks–syv år, plutselig smetter unna og løper i stor fart mot et sjekkpunkt, eller mot en jeep, eller mot en piggtråd – hva som helst, mot det nærmeste tegnet på israelsk tilstedeværelse – og kaster en stein. Og bak ham, som en bølge ute av rytme, kommer alle de andre. I tre–fire timer regner det tåregass, stein, gummikuler, til tider ekte kuler, molotover, lydbomber, en håndfull av tjueåringer mot en håndfull soldater, mens dusinvis få meter unna ser på og heier – og mens livet rundt fortsetter. Sammenstøtene er så normale her, så integrerte i landskapet, at en mann som befinner seg i midten av det hele, fortsetter å steke falafel i kiosken sin. Når tåregassen tvinger ham til å avbryte, går han et øyeblikk inn i en forretning ved siden av for å hoste, og etterpå vender han tilbake for å jobbe videre, samtidig som en mann krysser gaten med en madrass på ryggen, og en annen skyver en handlevogn med et fjernsyn oppi. I kampens hete tømmer to åtseletere uanfektet søppeldunkene.

Det skjer også at hæren slår inn dørene i familiers hjem i grålysningen, og stenger dem inne på et av rommene fordi de trenger huset deres den dagen.

Aldri trygt. Og sammenstøtene slutter egentlig aldri. De blir bare midlertid avbrutt. De oppløses ikke, de flyttes. Etter to–tre timer begynner de på nytt. Foreldrene forsøker forgjeves å stanse sønnene. «Vi sier det til dem tusen ganger om dagen – at det ikke er noen vits, og at om de kaster en stein, får de bare en kule tilbake,» sier Mohammed Titi, som er 35 år og har to sønner på 14 og 12. «Vi prøver å si til dem at dette ikke er veien å gå. Vi er redde. Hele tiden må vi lete etter dem, ringe og sjekke hvor de er og hvem de er sammen med. Men dette er barn av Osloavtalene: De har aldri sett en israeler som ikke er enten soldat eller bosetter. Vi kan ikke stoppe dem,» sier han. Teatret han har grunnlagt, heter Yes. «For hvis du er palestiner, får du alltid høre no,» forteller Titi. F16-flyene som suser over Vestbredden er en påminnelse om misforholdet mellom styrkene i hele området – men det er ingen by som er like ille som gamlebyen i Hebron. Her er det 18 sjekkpunkter der du alltid blir stoppet og ransaket. Det skjer også at hæren slår inn dørene i familiers hjem i grålysningen, og stenger dem inne på et av rommene fordi de trenger huset deres den dagen. Helt plutselig kan det være adgang forbudt for biler, sånn at folk må bære alt på ryggen – selv en ambulanse som har rykket ut ved melding om et hjerteinfarkt må vente på tillatelse. Innbyggerne skvetter ved hver minste lyd – også en katt i hagen om natten. Det kan være bosetterne som kommer for å kaste dem ut av huset sitt. Det skjer aldri at alle i en familie går ut av huset samtidig; noen blir alltid igjen hjemme for å passe på. Noen ganger må man ty til taket og vinduene for å komme seg inn i huset sitt igjen. «Vi prøver alle å holde igjen barna våre. Men problemet,» sier Mohammed Titi, «er at vi ikke har noe alternativ å tilby dem».

77 prosent av palestinerne her lever under fattigdomsgrensen.

En frukt- og grønnsaksbutikk i gamlebyen
En frukt- og grønnsaksbutikk i
gamlebyen

Dobbel okkupasjon. Foreldrene er ikke alene om å prøve å stanse disse ungdommene. Ved hvert sjekkpunkt står ikke bare de israelske soldatene, her finner man også sivilagenter fra Den palestinske selvstyremyndigheten. De er overalt, og dette er én av årsakene til sammenstøt og demonstrasjoner. Problemet er nemlig ikke bare at man i Hebron føler at man lever midt i en Human Rights Watch-rapport. Problemet for palestinerne er den totale mangelen på politiske strategier. Den totale mangelen på et alternativ. Issa Amro er 35 år og en av de mest kjente aktivistene i området. Han er tilhenger av den ikke-voldelige motstanden, og han snakker perfekt hebraisk. Likevel ble han arrestert 16 ganger i fjor, og 25 ganger året før. «Når israelerne ikke gjør noen forskjell på vold og ikke-vold, er det vanskelig for oss å overbevise palestinerne om at de ikke oppnår noenting med raketter og kniver,» forteller han mens tjue soldater gjennomsøker kontoret hans i etasjen over. «Problemet er at Osloavtalene ikke markerte slutten på okkupasjonen, den bare endret okkupasjonens karakter. Den har rett og slett bare blitt overført til Den palestinske selvstyremyndigheten. I tillegg til at det ikke foregår noen forhandlinger, diskusjoner, forslag eller noe som helst, styres vi altså av denne klikken som kun tenker på sine egne interesser,» sier Amro. «For oss er de akkurat som Israel.»

Det er derfor Hamas tross alt har så mye makt – «ikke fordi man virkelig tror på raketter som virkemiddel, men fordi Hamas i det minste ikke har overgitt seg,» sier Amro.

ikkevoldelig motstand, Issa Amro
ikkevoldelig motstand, Issa Amro

På Vestbredden må man ha tillatelse til alt. Til å åpne en butikk, til å flytte, til å renovere kjøkkenet fordi et rør er ødelagt. Men fremfor alt må man faktisk ha tillatelse til å leve. Den eneste muligheten til å få jobb er i offentlig sektor eller i Israel. I begge tilfeller må du ha et lite magnetisk kort fra etterretningen som garanterer at du ikke er farlig. «Med andre ord at du holder deg unna politisk aktivitet,» forklarer Amro. Det er dette mange palestinere omtaler som «den andre okkupasjonen».

Avmakt. Mange – men ikke alle. Man kan nemlig også si at det finnes et tredje Hebron, et område H3: Det Hebron som ikke bryr seg. Det Hebron som ligger utenfor gamlebyen, og som steg for steg, gate for gate, blir mer og mer som Ramallah.

«Problemet er at Osloavtalene ikke markerte slutten på okkupasjonen, den bare endret okkupasjonens karakter.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

DEL
Francesca Borri

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here