Kanskje det er best å gå én om gangen, sånn at vi virker mindre farlige? Eller kanskje ikke det funker, kanskje vi virker mer mistenkelige da. Men ikke hold identitetskortet i hånden, i hvert fall, for da kan det hende de tror det er en kniv. Åh gud – men hvordan skal du ta det frem etterpå? Da kommer de til å tro at du har en kniv i lomma. Men fremfor alt: Hva er det de sier? «Stopp, ellers skyter jeg?» Eller sier de «hvis du stopper, skyter jeg?»

Sånn er det i Hebron for tiden, Vestbreddens største by. Selv om strekningen bare er på to hundre meter, og det eneste du skal, er å dra hjem. Hær på alle kanter og tvil i hvert skritt. Man kan se at mange av soldatene er redde. Til tross for den skuddsikre vesten, hjelmen, pistolen, og til tross for det tøffe oppsynet – de er redde, akkurat som deg, de er nervøse, klare til å avfyre ved den minste usikkerhet og den minste bevegelse. Dessuten forstår du ikke hva de sier til deg, for de snakker på hebraisk. Uansett er ordrene ulike fra det ene minuttet til det andre. Fra det ene sjekkpunktet til det andre. Du spør hva ordrene betyr, og de svarer: Jeg bestemmer hva de betyr.

1Umenneskelig. En stor del av palestinerne som ble drept i løpet av de dagene i 2015 mange fortsatt sliter med å definere – kanskje var det en intifada, kanskje ikke – var fra Hebron. Men Hebron har egentlig alltid vært et sted som får frem det verste i folk. Siden syttiårene har omtrent 600 bosettere bodd kilt inn blant 180 000 palestinere for å vokte Ma’arat HaMachpelah, patriarkenes gravsted – som for muslimene derimot er Abrahamsmoskeen. Altså samme sted som Eyal Yifrach, Gilad Shaar og Naftali Frenkel i juni i fjor forsøkte å få skyss, men endte opp med å bli kidnappet og drept. Samme sted som der familien Dawabsha bestående av far, mor og sønn på 18 måneder ble brent levende inne i huset sitt i juli. Samme sted som der soldatene i september sto og så på – og bosetterne lo – mens Dia al-Talameh blødde i hjel. Når noen dør her, trekker de andre likegyldig på skuldrene, ikke noe mer, bortsett fra når de synger og danser. De feirer. Her er man ikke lenger menneskelig, i denne byen som er delt inn i område H1 og H2 – førstnevnte under palestinsk kontroll, sistnevnte under israelsk kontroll. Dette er en by hvor man møtes ved et tall, sjekkpunkt 55, sjekkpunkt 56, og hvor man selv i virkeligheten ikke lenger er mer enn et tall, fordi kun de som er registrert, får adgang. Alle lever innelukket i hus bak jerngitter og sementmurer, de møtes ikke, de er også bare tall. Her finner man observatørene fra TIPH, Temporary International Presence, hvis mandat er å garantere at man respekterer avtaler, protokoller, rettigheter og forpliktelser som ingen rundt her engang husker hva går ut på lenger. TIPH har vært her midlertidig siden 1997.

Palestinske kvinner på vei mot et checkpoint
Palestinske kvinner på vei mot et checkpoint

I Hebron synes man å leve i krig. Hver familie har en walkie-talkie som hvert tjuende eller trettiende minutt knitrer frem nyheter om sammenstøt, knivstikkinger, ulykker av alle slag. Ingen lurer på hvem den drepte er. Man lurer heller på hva reaksjonen vil bli, og hvor det neste drapet vil finne sted. Dette er det eneste israelerne og palestinerne her har til felles.

Et landskap av sammenstøt. Tidligere var ukas faste hjørnestein demonstrasjonen på fredag klokken ett etter bønnen. Nå er den erstattet med haglende steiner til enhver tid. Nå går man turer forbi gamlebyen, og oppdager plutselig en gjeng gutter som har stoppet opp ved et veikryss. De er kanskje fire–fem tenåringer med hettegenser, men det er alt – ikke noe flagg, ingen megafon, ingen fane, ingenting. Sånn står de, rett opp og ned, med dongeribukser som er stramme rundt anklene og hendene i lomma, spinkle gutter, de ser ut som de går på videregående, alle står rolig og stirrer i samme retning. De har tilsynelatende ikke noe spesifikt motiv, det har ikke skjedd noe spesielt, men de forbipasserende stanser. Kanskje var de på vei til jobb, til banken, til frisøren, med stresskoffert eller butikkposer, men nå stanser de opp, en etter en, de stanser og de øker i antall. De blir flere og flere helt til en guttunge, han kan være seks–syv år, plutselig smetter unna og løper i stor fart mot et sjekkpunkt, eller mot en jeep, eller mot en piggtråd – hva som helst, mot det nærmeste tegnet på israelsk tilstedeværelse – og kaster en stein. Og bak ham, som en bølge ute av rytme, kommer alle de andre. I tre–fire timer regner det tåregass, stein, gummikuler, til tider ekte kuler, molotover, lydbomber, en håndfull av tjueåringer mot en håndfull soldater, mens dusinvis få meter unna ser på og heier – og mens livet rundt fortsetter. Sammenstøtene er så normale her, så integrerte i landskapet, at en mann som befinner seg i midten av det hele, fortsetter å steke falafel i kiosken sin. Når tåregassen tvinger ham til å avbryte, går han et øyeblikk inn i en forretning ved siden av for å hoste, og etterpå vender han tilbake for å jobbe videre, samtidig som en mann krysser gaten med en madrass på ryggen, og en annen skyver en handlevogn med et fjernsyn oppi. I kampens hete tømmer to åtseletere uanfektet søppeldunkene.

Det skjer også at hæren slår inn dørene i familiers hjem i grålysningen, og stenger dem inne på et av rommene fordi de trenger huset deres den dagen.

Aldri trygt. Og sammenstøtene slutter egentlig aldri. De blir bare midlertid avbrutt. De oppløses ikke, de flyttes. Etter to–tre timer begynner de på nytt. Foreldrene forsøker forgjeves å stanse sønnene. «Vi sier det til dem tusen ganger om dagen – at det ikke er noen vits, og at om de kaster en stein, får de bare en kule tilbake,» sier Mohammed Titi, som er 35 år og har to sønner på 14 og 12. «Vi prøver å si til dem at dette ikke er veien å gå. Vi er redde. Hele tiden må vi lete etter dem, ringe og sjekke hvor de er og hvem de er sammen med. Men dette er barn av Osloavtalene: De har aldri sett en israeler som ikke er enten soldat eller bosetter. Vi kan ikke stoppe dem,» sier han. Teatret han har grunnlagt, heter Yes. «For hvis du er palestiner, får du alltid høre no,» forteller Titi. F16-flyene som suser over Vestbredden er en påminnelse om misforholdet mellom styrkene i hele området – men det er ingen by som er like ille som gamlebyen i Hebron. Her er det 18 sjekkpunkter der du alltid blir stoppet og ransaket. Det skjer også at hæren slår inn dørene i familiers hjem i grålysningen, og stenger dem inne på et av rommene fordi de trenger huset deres den dagen. Helt plutselig kan det være adgang forbudt for biler, sånn at folk må bære alt på ryggen – selv en ambulanse som har rykket ut ved melding om et hjerteinfarkt må vente på tillatelse. Innbyggerne skvetter ved hver minste lyd – også en katt i hagen om natten. Det kan være bosetterne som kommer for å kaste dem ut av huset sitt. Det skjer aldri at alle i en familie går ut av huset samtidig; noen blir alltid igjen hjemme for å passe på. Noen ganger må man ty til taket og vinduene for å komme seg inn i huset sitt igjen. «Vi prøver alle å holde igjen barna våre. Men problemet,» sier Mohammed Titi, «er at vi ikke har noe alternativ å tilby dem».

77 prosent av palestinerne her lever under fattigdomsgrensen.

En frukt- og grønnsaksbutikk i gamlebyen
En frukt- og grønnsaksbutikk i
gamlebyen

Dobbel okkupasjon. Foreldrene er ikke alene om å prøve å stanse disse ungdommene. Ved hvert sjekkpunkt står ikke bare de israelske soldatene, her finner man også sivilagenter fra Den palestinske selvstyremyndigheten. De er overalt, og dette er én av årsakene til sammenstøt og demonstrasjoner. Problemet er nemlig ikke bare at man i Hebron føler at man lever midt i en Human Rights Watch-rapport. Problemet for palestinerne er den totale mangelen på politiske strategier. Den totale mangelen på et alternativ. Issa Amro er 35 år og en av de mest kjente aktivistene i området. Han er tilhenger av den ikke-voldelige motstanden, og han snakker perfekt hebraisk. Likevel ble han arrestert 16 ganger i fjor, og 25 ganger året før. «Når israelerne ikke gjør noen forskjell på vold og ikke-vold, er det vanskelig for oss å overbevise palestinerne om at de ikke oppnår noenting med raketter og kniver,» forteller han mens tjue soldater gjennomsøker kontoret hans i etasjen over. «Problemet er at Osloavtalene ikke markerte slutten på okkupasjonen, den bare endret okkupasjonens karakter. Den har rett og slett bare blitt overført til Den palestinske selvstyremyndigheten. I tillegg til at det ikke foregår noen forhandlinger, diskusjoner, forslag eller noe som helst, styres vi altså av denne klikken som kun tenker på sine egne interesser,» sier Amro. «For oss er de akkurat som Israel.»

Det er derfor Hamas tross alt har så mye makt – «ikke fordi man virkelig tror på raketter som virkemiddel, men fordi Hamas i det minste ikke har overgitt seg,» sier Amro.

ikkevoldelig motstand, Issa Amro
ikkevoldelig motstand, Issa Amro

På Vestbredden må man ha tillatelse til alt. Til å åpne en butikk, til å flytte, til å renovere kjøkkenet fordi et rør er ødelagt. Men fremfor alt må man faktisk ha tillatelse til å leve. Den eneste muligheten til å få jobb er i offentlig sektor eller i Israel. I begge tilfeller må du ha et lite magnetisk kort fra etterretningen som garanterer at du ikke er farlig. «Med andre ord at du holder deg unna politisk aktivitet,» forklarer Amro. Det er dette mange palestinere omtaler som «den andre okkupasjonen».

Avmakt. Mange – men ikke alle. Man kan nemlig også si at det finnes et tredje Hebron, et område H3: Det Hebron som ikke bryr seg. Det Hebron som ligger utenfor gamlebyen, og som steg for steg, gate for gate, blir mer og mer som Ramallah.

«Problemet er at Osloavtalene ikke markerte slutten på okkupasjonen, den bare endret okkupasjonens karakter.»

Flunkende nye biler, butikker, kafeer, restauranter overalt, et livlig natteliv som varer ut i de små timer. En tredjedel av Vestbreddens bruttonasjonalprodukt kommer herfra, fra myriaden av håndverkere som er berømte for sine arbeider av keramikk, glass og fremfor alt lær. Og ikke bare av grunner knyttet til autorisasjoner eller til okkupasjonen med sitt byråkrati, men faktisk også grunnet konkurranse fra Kina, er det mange palestinske bedrifter som samarbeider med israelerne. «Ingeting gir mening,» sier en skredder til meg. «Det finnes ikke noe mål, noen plan, ingenting. Hamas og Fatah bruker sammenstøtene som en luftventil, ikke noe mer, slik at disse ungdommene for en gangs skyld kan føle at de lever. Handling fremfor lidelse. Men så organiserer vanligvis Hamas én demonstrasjon, og Fatah en annen – på samme dag og til samme klokkeslett på forskjellige steder,» sier han. «De spekulerer i dette.» For det er virkelig sant at det ikke er noen her som styrer sammenstøtene. Men verken Hamas eller Fatah, og aller minst islamsk jihad, er fraværende – de er bare usynlige. De står ett skritt bakenfor, vel vitende om at ingenting terroriserer mer enn ideen om at en hvilken som helst araber i et hvilket som helst øyeblikk kan finne på å knivstikke deg.

«Men også fordi det gjør at ingen er ansvarlige for noe som helst, og alle kan utnytte alt. Slik kan man dermed vinne det virkelige slaget: å erstatte Abbas, som er 81 år nå – om han ikke går selv. Gud tar seg vel snart av den saken,» fortsetter skredderen. «Og helt ærlig er jeg lei av alt dette. Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg har bare ett liv. Jeg har ikke tenkt å kaste det bort på denne måten. Jeg fokuserer på barna mine, på barnebarna mine. På å leve så godt som mulig, uansett hvem som er i regjering. Litt og litt vil vi venne oss til å leve sammen, israelere og palestinere,» sier han. «Det kommer ikke til å være vi mennesker som klarer å løe denne konflikten, det er håpløst. Det kommer til å være tiden.»

Han er 56 år, og er den eneste som har bedt meg om at navnet ikke skal siteres. Han avslutter med en bitter kommentar: «Her er det farligere å ønske fred enn å ønske krig.»

Synspunktet hans er imidlertid ikke så uvanlig, men det er som oftest demografien snarere enn tiden mange setter sin lit til. Hvorfor bli skutt for ingenting? spør mange seg. Så israelerne vil ikke ha to stater? spør de seg, og tenker: Godt, da skal de skal få én stat. Men den kommer til å være arabisk, ikke jødisk.

 The Hebron Center shopping mall
The Hebron Center shopping mall

Ute av søkelyset. Imidlertid er det ikke bare store deler av Hebron som står på sidelinjen. Det gjelder store deler av Vestbredden som helhet. Det gjelder Gaza også – der begrenser Hamas seg til kun tidvis å skyte opp raketter mot ubebodde områder. De kan ikke tillate seg enda en krig. Ehab Ewedat er 20 år og studerer økonomi i Ramallah, og forteller at han foreløpig ikke kommer til å vende tilbake til Hebron. «Det er en felle,» sier han. «Israelerne prøver å trekke oss inn vold fordi vi er delte, og fordi vi først og fremst forsøker å overleve. En tredjedel av palestinerne jobber for selvstyremyndighetene, og ville aldri deltatt i noen intifada, for det eneste de tenker på, er å skaffe seg en ny bil, eller hvilken telefon de skal kjøpe seg neste gang,» sier Ewedat. «Mens resten av oss lar være å delta fordi det eneste vi tenker på, er hvordan vi skal skaffe oss et brød. Dessuten er verden opptatt av andre ting, som Syria og Irak. Vi er ikke i søkelyset nå. Dermed ser israelerne sitt snitt: Hver døde person rettferdiggjør nye inndragninger, nye forbud og nye arrestasjoner,» sier han. «Hvert dødsfall blir et påskudd for å erobre enda en del av Hebron.»

Det eneste resultatet fra sammenstøtene hittil er avstengningen av Shuhada-gaten. Denne gaten er symbolet på Hebron, ikke bare fordi den er – eller rettere sagt var – byens hovedgate med dusinvis av butikker, kafeer og rådhuset. Den er et symbol også fordi den ble stengt i 1994, da Baruch Goldstein drepte 29 troende i Abrahamsmoskeen. «Og hver gang noe skjer, legger hæren skylden på oss, sånn at de kan gjenopprette sikkerheten, og ferdig med det,» sier 48 år gamle Mofeed al-Sharabati, som er en av de få gjenværende beboerne. «Selv når det er vi som blir drept, er det vi som arresteres.»

Jeg innvender: «Men de kommer til å skyte deg.» Han svarer: «Jeg er allerede død.»

For bosetterne, derimot, er den store Hebron-massakren naturligvis den fra 1929, da 69 jøder ble drept. Byene er nå mer kjente for disse hendelsene enn for sine religiøse reisverk. Og åstedene for massakrene er blitt de nye fristedene, de nye målene for pilegrimsferden – selv om det ikke er de døde som minnes og feires, men morderne. Man feirer den som drepte den andre.

Manipulerer. I ingen annen by står israelerne og palestinerne så langt fra hverandre, samtidig som de lever så tett, som her. De er ikke engang enige om hva det er som foregår. Det som for israelerne er knivstikkinger, er for palestinerne offentlige henrettelser. Amnesty International, som tidligere har anklaget hæren for overdreven maktbruk, har undersøkt tilfellet til den 18 år gamle jenta Hadeel al-Hashlamon, som ble drept ved et sjekkpunkt 22. september i år. Hun hadde romstert i vesken, antageligvis på leting etter dokumentasjon, men var tildekket av en niqab. Man kunne ikke se hendene hennes, og soldaten trodde hun skulle trekke frem en kniv. Men selv om det hadde vært en kniv, påpekte Amnesty International, kunne han ha avvæpnet henne på annet vis, uten å skyte. Den israelske hæren er tross alt en av de mest veltrente i verden. Det er flere andre tilfeller som ligner, og i mange av dem hersker det ingen tvil om hva som skjedde. Den 16. oktober angrep for eksempel en mann forkledd som journalist en soldat i Kiryat Arba. Filmopptaket er ikke til å ta feil av. Likevel virker palestinerne enstemmige: Israelerne manipulerer bildene, sier de. De skyter, og så legger de en kniv ved siden av liket. Muhannad al-Halabi – 19-åringen som alt dette startet med i oktober, jusstudenten som drepte to soldater i Jerusalem – fikk en æresgrad post mortem.

«Vi trodde de skulle bli en generasjon av feiginger,» sier Mousa Ajwa, professor i statsvitenskap. «Men de viste seg å være modige ungdommer.»

Tomhet. Eller kanskje er de desperate. For når man ser dem på kafeen ved universitetet, i bokhandelen eller på kopisenteret, er de som tusen andre. De kommer ikke fra gamlebyen, som er blitt en spøkelsesby, de kommer fra det tredje Hebron. Alle har pådratt seg gjeld for å kunne betale for utdannelsen, men også for å kjøpe bil, telefon, vaskemaskin – det er tydelig at palestinernes rikdom på Vestbredden er basert på kredittlån – og det er ingen som har noen illusjoner om at de kommer til å finne seg en jobb. Hvis ikke de drar til Israel, og der kan de i hovedsak få jobb som murere eller som bygningsarbeidere betalt under bordet. Khalil og Khaled er begge 21 år og studerer økonomi. Jeg spør dem hvordan de tilbringer fritiden sin og hva Hebron har å by på, her hvor 70 prosent av innbyggerne er under 30 år, men de forstår ikke spørsmålet. Jeg må gjenta det flere ganger. Til slutt sier Khalil: «Jeg kjører taxi.» Khaled forteller at han monterer klimaanlegg. De har aldri vært i utlandet. De har aldri vært på kino. Aldri på stadion. De har aldri sett havet. Også Enas er 21 år gammel og økonomistudent, men hun er jente – altså tilbringer hun fritiden sin hjemme. Hva drømmer du om? spør jeg. Hun forstår ikke hva jeg mener. Jeg mener, hva vil du få ut av livet? prøver jeg. Hun tenker seg om, lenge. Til slutt sier hun: «En bil.» Deretter spesifiserer hun: «En hvilken som helst type bil.»

Issam er 22 år, studerer jus og drømmer om å dra til Jerusalem. Jeg ber ham om å beskrive en typisk dag i livet sitt. For eksempel i morgen. Hva skal du gjøre i morgen? Han sier: «Jeg drar til universitetet. Jeg er på universitetet. Etterpå … Etterpå drar jeg hjem.» Han ser på meg: «Eller kanskje jeg knivstikker en israeler.»

Jeg innvender: «Men de kommer til å skyte deg.» Han svarer: «Jeg er allerede død.»


Borri er krigsreporter og forfatter, oversatt til norsk.
Se tidligere artikler i Ny Tid fra Syria og andre utsatte områder.

DEL
Francesca Borri

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.