Kanskje det er best å gå én om gangen, sånn at vi virker mindre farlige? Eller kanskje ikke det funker, kanskje vi virker mer mistenkelige da. Men ikke hold identitetskortet i hånden, i hvert fall, for da kan det hende de tror det er en kniv. Åh gud – men hvordan skal du ta det frem etterpå? Da kommer de til å tro at du har en kniv i lomma. Men fremfor alt: Hva er det de sier? «Stopp, ellers skyter jeg?» Eller sier de «hvis du stopper, skyter jeg?»

Sånn er det i Hebron for tiden, Vestbreddens største by. Selv om strekningen bare er på to hundre meter, og det eneste du skal, er å dra hjem. Hær på alle kanter og tvil i hvert skritt. Man kan se at mange av soldatene er redde. Til tross for den skuddsikre vesten, hjelmen, pistolen, og til tross for det tøffe oppsynet – de er redde, akkurat som deg, de er nervøse, klare til å avfyre ved den minste usikkerhet og den minste bevegelse. Dessuten forstår du ikke hva de sier til deg, for de snakker på hebraisk. Uansett er ordrene ulike fra det ene minuttet til det andre. Fra det ene sjekkpunktet til det andre. Du spør hva ordrene betyr, og de svarer: Jeg bestemmer hva de betyr.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL
Francesca Borri