Et lakonisk bilde på den russiske sjelen

Gjennom storslagne bilder av snødekte kystlandskap, endeløse bjørkeskoger, is, frostrøyk og nattemørke får man et innblikk i de røffe vilkårene mange russere lever under, og hvilken utholdenhet de utviser.

Beate Petersen

Cinetrain: Russian Winter
Regi: Tristan Daws, Dieter Deswarte, Benny Jaberg m.fl.

«Av alle kunstformer er filmen den aller viktigste for oss,» uttalte Lenin etter revolusjonen. I de samme banene tenkte den russiske filmskaperen Alexander Medvedkin da han i 1932 etablerte det legendariske kinotoget, som Chris Marker 40 år senere skildret i sin halvtime lange film Le train en marche. Den første femårsplanen hadde akkurat blitt iverksatt, landbruket hadde blitt tvangkollektivisert og produksjonsnivået hadde falt dramatisk. Medvedkin så imidlertid filmen som et verktøy til å få gjennomført femårsplanen og legge grunnlaget for den sosialistiske staten. De tre vognene som i slutten av januar forlot Moskva, besto av et laboratorium, et klipperom og et projeksjonsrom, i tillegg til soveplasser for de i alt 32 filmarbeiderne som tok del i prosjektet. I de kommende 294 dagene, på reise gjennom det enorme sovjetiske kontinentet, dokumenterte filmteamet både de velfungerende og de ikke-fungerende produksjonskollektivene, fremkalte opptakene, klippet dem sammen og viste dem umiddelbart til de impliserte, slik at de kunne diskutere arbeidsmetodene sine og forstå hvor det buttet. For Medvedkin var kinotoget revolusjonens tog, og filmmediet var et våpen, som bar signaturen ikke bare til regissøren og fotografen, men også til folket som deltok.

Banya_jpg_700x394_q85En bedre verden. Det er dette storstilte prosjektet Cinetrain: Russian Winter trekker veksler på. I januar 2013 la 21 filmarbeidere fra i alt 14 land ut på en 15 500 kilometer lang togreise, som skulle vare i en måned og ta dem fra Moskva til Murmansk, St. Petersburg, Kotlas, Tomsk og Olknon, som er en øy i Baikalsjøen. Derfra gikk reisen tilbake til Moskva, der filmene deres skulle ha premiere på selve ankomstdagen.

Prosjektet var det tredje i rekken, og utvelgelsen av deltakerne var basert på en åpen utlysning. Mens det første Cinetrain i 2008 tok for seg de imaginære grensene mellom Russland og Europa, og det to år senere handlet om de faktiske grensene i sør og øst, var oppgaven denne gangen å kaste lys over de vanligste russiske stereotypiene, og å undersøke hvilke forestillinger russerne har om seg selv. Det resulterte i åtte kortfilmer, der de seks som presenteres i Cinetrain: Russian Winter tar for seg vinteren, kvinnen, vodkaen, Ladaen, bjørnen … og den russiske sjelen.

Three_Bears_jpg_700x394_q85Om rammene for prosjektene den gang og nå er de samme, nemlig togreisen, er det også helt opplagte forskjeller. Der Medvedkin hadde klare politiske ambisjoner og så på filmen som et verktøy i samfunnsutviklingen, inntar filmskaperne i Cinetrain: Russian Winter i langt større grad en betrakterrolle. Og der Medvedkin ønsket å få menneskene til å se seg selv og bruke den nyervervede innsikten til å skape en bedre verden, er selvforståelsen selve utgangspunktet for filmene som ble laget i 2013. Regissørene leverer ingen politiske innspill, ei heller tar de mål av seg til å forandre noe – her er det snarere kulturturisten som får utfolde seg. Det prosjektene likevel har til felles, er at de lar mennesker som vanligvis ikke har en stemme i offentligheten få komme til orde. Felles er også at filmene er laget på ganske stramme betingelser: Mens filmskaperne på 1930-tallet fremkalte filmrullene på stedet, satt regissørene 80 år senere på toget og klippet de digitale opptakene, eller de kjempet med utstyr som ikke fungerte i den ekstreme kulden.

Filmen tar for seg vinteren, kvinnen, vodkaen, Ladaen, bjørnen … og den russiske sjelen.

Russiske storhetstanker. Nå er det få land som er like myteomspunnede som Russland. «Russland kan ikke gripes av forstanden eller måles opp etter vanlige mål. Nei, hennes status er unik
– på Russland kan man bare tro,» skrev den russiske poeten Fjodor Tjuttsjev i 1866. Den religiøse filosofen Nikolai Berdjajev hevdet på sin side at det helt fra gamle tider har eksistert en forutanelse om at Russland er eslet til noe stort – en storhet som er uløselig knyttet til troen på landets helliggjørelse gjennom ortodoksien. Berdjajev beskrev dessuten sine landsmenn som apokalyptikere eller nihilister, som enten higet mot en ny åpenbaring, en høyere åndelig virkelighet, eller som gikk i motsatt retning og ble fanatiske ateister. Og om disse tankene ble formulert for mer enn 100 år siden, kan man fortsatt ane reminisensene av dem i retorikken til Putin og hans maktapparat.

Når ungarske Bernadett Tuza-Ritter i sitt bidrag Just the way it is tar for seg den russiske sjelen, handler det imidlertid ikke om kollektivisme, gudstro eller forestillingen om å ha en hellig misjon, men om de mer livsnære betraktningene til en togvertinne på strekningen mellom Moskva og Tomsk. Den litt eldre kvinnen drømte en gang om å bli danser, men endte i stedet opp som kranfører, inntil bedriften hun var ansatt i skulle nedbemanne og hun ga fra seg jobben til fordel for en kvinnelig kollega som trengte den mer. Selv uttaler Tuza-Ritter på Cinetrains hjemmeside at dette portrettet av en skjør og sterk russisk kvinne som «oppfører seg som Dostojevskijs ensomme helt» gir et innblikk i den mysteriøse russiske sjelen. Hva som er likhetstrekkene mellom denne togvertinnen og Sonja, Alosja eller Prins Myshkin, eller hvor det mysteriøse ligger, er imidlertid ikke opplagt. Snarere synes dette å handle om å være et anstendig menneske, om å gjøre det rette, og om å ta de utfordringene livet byr på, på strak arm – selv om man etter eget sigende bare har halvparten av det som skal til for å leve et godt liv. En sekvens i filmen er imidlertid sjeldent betakende, og det er når togvertinnen kikker ut av vinduet og vi ser stillbilder fra en super8-film der private foto blandes med øyeblikk fra sovjettidens glansdager – blant disse Medvedkins portrett.  Bildene vises i ujevn rytme, og også en tanke for fort, slik at sekvensen får noe hildringsaktig over seg – som om den representerer minner som ikke lenger har ordentlig feste i bevisstheten. Det er virkelig vakkert gjort.

Vodka og visjoner. Tre av kortfilmene i Cinetrain: Russian Winter har vunnet en rekke festivalpriser, deriblant i Locarno og Sundance. Én av disse er den sveitsiske regissøren Benny Jabergs The Green Serpent, som tar for seg en ubestridelig russisk stereotypi, nemlig vodkakonsumet. Der hver nordmann i gjennomsnitt drikker fem liter ren sprit i året, slår russerne oss ned i støvlene med sine 16 liter. Den gjennomsnittlige levealderen for russiske menn er 64 år, én av fire dør før fylte 55, og hvert femte dødsfall antas å være alkoholrelatert. Det er imidlertid ikke denne grimme statistikken Jaberg vier filmen sin til, men til vodkaens bevissthetsutvidende virkning, og den skjøre overgangen mellom inspirasjon og marerittaktig mørke. I filmen er det vitenskapsmannen, poeten og regissøren som snakker – en konstellasjon det er umulig ikke å se som en parallell til forfatteren og vitenskapsmannen i Andrej Tarkovskijs film Stalker fra 1979, som i følge med veiviseren beveger seg inn i den forbudte sonen, på leting etter det rommet der deres innerste ønsker kan oppfylles.

Vitenskapsmannen, som arbeider ved et institutt ved Baikal-sjøen, forteller at deres viktigste forskningsområde er astropartikkelfysikk, og at de studerer nøytrinoene i utenomjordiske objekter. Ledsaget av fantastiske bilder av isblokker, vind som virvler opp snø over isen, nordlys og lynnedslag fortsetter han med å fortelle om hvordan vodkaen stimulerer forestillingsevnen og fremkaller visjoner – uten at disse visjonene kan tilskrives nøytrinoene som beveger seg gjennom vodkaglasset.

Regissøren sier på sin side at å drikke vodka betyr å entre en magisk tilstand der man utvikler telepatiske evner og ordløst forstår hverandre. Enda mer magisk er imidlertid neste stadium, der det er mulig å teleportere: Du begynner å drikke på ett sted, men ender opp på et annet. «Dette er noe alle russere mestrer,» slår han fast. Ikke mindre bejaende er poeten som forteller hvordan vodkaen skaper en følsomhet for verden, for alt levende, som om man puster inn menneskeheten. «Du synes synd på hver eneste lille valp, på hver eneste lille fugl som fryser. (…) Samtidig vil du utslette menneskene med en flammebrenner, eller kaste en atombombe ned over dem,» sier han, og tilføyer at det er i denne tilbaketrukne og motsetningsfulle tilstanden han er i stand til å skrive sine «anti-eventyr». Deretter begir han seg inn på mer vidløftige spekulasjoner, der han setter mennesket i forbindelse med det kosmos vitenskapsmannen forsker på.  Gjennom vodkarusen opplever han å gå inn i en annen verden, og bli forent med kreftene til den mørke materien, som er overalt, også inne i oss.

Ikke mindre bejaende er poeten som forteller hvordan vodkaen skaper en følsomhet for verden, for alt levende, som om man puster inn menneskeheten.

Spekulativ vitenskap. Denne litt aparte koblingen mellom vitenskap og metafysikk har hatt god grobunn i den russiske kulturen. På slutten av 1800-tallet kombinerte Nikolai Fedorov russiskortodoks kristendom med en radikal, futuristisk visjon og en nesten marxistisk forestilling om praktisk anvendbar vitenskaplig forskning, i det han foreslo å anvende den kunnskapen man hadde om stråling og molekylets vibrasjoner til å gjenoppvekke de døde, gi dem evig liv, og transportere dem til andre planeter. Og den samtidige filmregissøren Yevgeny Yufit har i sine såkalt nekrorealistiske filmer fabulert over vitenskapens hang til å virkeliggjøre idealistiske, og samtidig absurde, drømmer, som for eksempel å pode mennesker med trær for å gi dem uslitelig styrke.

Samtidig peker The Green Serpent på et aspekt som kanskje også kan sies å være karakteristisk for den russiske kulturen, nemlig aksepten av det ikke-perfekte, av det motsetningsfulle, av det som både ødelegger og løfter -– noe som understøttes av et dirrende, knitrende, urytmisk lydbilde og nesten gjennomskinnelige bilder i svart og neongrønt.

Å venne seg til virkeligheten. Av de seks filmene er det bare én, Fairytale of the Three Bears av engelske Tristan Daws, som går inn på de dramatiske omveltningene som har skjedd i Russland. I 1917 var det den ortodokse religionen og tsarveldet som ble kastet på båten for å virkeliggjøre forestillingen om et klasseløst samfunn. Og da Sovjetunionen kollapset på 1990-tallet, åpnet det for en røverkapitalisme verden knapt hadde sett maken til. I løpet av få år tilranet to prosent av befolkningen seg 90 prosent av nasjonalrikdommen, mens 25 prosent havnet under eksistensminimum. I Daws’ film ser karakterene ikke helt uforståelig med et nostalgisk blikk tilbake på sovjettiden, da tilværelsen hang sammen, og «ord som mor, far og helter av landet» fortsatt betydde noe. «Vi pleide å være andre mennesker. Det er først nå vi har utviklet en kapitalistisk holdning til ting,» sier en eldre mann, som opplever at de har falt ned i en revne. «Før arbeidet man fra morgen til kveld, og etter en helligdag varte feriefølelsen i et helt år. Nå er den følelsen borte.»

Men ikke bare har arbeidsmoralen endret seg. Mange har også mistet levebrødet sitt. En litt yngre mann som lever med moren sin i en liten hytte, forteller at noen derfor begynte å stjele metall som de kunne selge videre. Dermed forsvant elektrisitetsledningene som til da hadde forsynt dem med strøm. «Men livet forandrer seg,» slår han lakonisk fast. «Jeg er optimist.»

Å skulle beskrive de andre er som nevnt en risikosport, særlig når man befinner seg i en kultur man verken kjenner eller er helt fortrolig med. Om regissørene i Cinetrain: Russian Winter ikke bruker filmen på den måten Alexander Medvedkin en gang gjorde, har de likevel klart å styre unna klisjeene og gi et vakkert og verdig bilde av folk som befinner seg langt unna Putins maktsentrum, eller nattklubbene og barene i Moskva og St. Petersburg. Her skildres mennesker som har utholdt den virkeligheten de har vært utlevert til, og som poetisk og vart forteller om livet og tiden. For eksempel sier den ene arbeideren i Fairytale of the Three Bears: «Livet mitt passerte, som om det var et eventyr. Det gikk så fort. Jeg blunket, og så var det borte.» Det er ikke alle forunt å kunne snakke slik.

Se mer om filmene her.

---
DEL