Et lakonisk bilde på den russiske sjelen

Gjennom storslagne bilder av snødekte kystlandskap, endeløse bjørkeskoger, is, frostrøyk og nattemørke får man et innblikk i de røffe vilkårene mange russere lever under, og hvilken utholdenhet de utviser.

Cinetrain: Russian Winter
Regi: Tristan Daws, Dieter Deswarte, Benny Jaberg m.fl.

«Av alle kunstformer er filmen den aller viktigste for oss,» uttalte Lenin etter revolusjonen. I de samme banene tenkte den russiske filmskaperen Alexander Medvedkin da han i 1932 etablerte det legendariske kinotoget, som Chris Marker 40 år senere skildret i sin halvtime lange film Le train en marche. Den første femårsplanen hadde akkurat blitt iverksatt, landbruket hadde blitt tvangkollektivisert og produksjonsnivået hadde falt dramatisk. Medvedkin så imidlertid filmen som et verktøy til å få gjennomført femårsplanen og legge grunnlaget for den sosialistiske staten. De tre vognene som i slutten av januar forlot Moskva, besto av et laboratorium, et klipperom og et projeksjonsrom, i tillegg til soveplasser for de i alt 32 filmarbeiderne som tok del i prosjektet. I de kommende 294 dagene, på reise gjennom det enorme sovjetiske kontinentet, dokumenterte filmteamet både de velfungerende og de ikke-fungerende produksjonskollektivene, fremkalte opptakene, klippet dem sammen og viste dem umiddelbart til de impliserte, slik at de kunne diskutere arbeidsmetodene sine og forstå hvor det buttet. For Medvedkin var kinotoget revolusjonens tog, og filmmediet var et våpen, som bar signaturen ikke bare til regissøren og fotografen, men også til folket som deltok.

Banya_jpg_700x394_q85En bedre verden. Det er dette storstilte prosjektet Cinetrain: Russian Winter trekker veksler på. I januar 2013 la 21 filmarbeidere fra i alt 14 land ut på en 15 500 kilometer lang togreise, som skulle vare i en måned og ta dem fra Moskva til Murmansk, St. Petersburg, Kotlas, Tomsk og Olknon, som er en øy i Baikalsjøen. Derfra gikk reisen tilbake til Moskva, der filmene deres skulle ha premiere på selve ankomstdagen.

Prosjektet var det tredje i rekken, og utvelgelsen av deltakerne var basert på en åpen utlysning. Mens det første Cinetrain i 2008 tok for seg de imaginære grensene mellom Russland og Europa, og det to år senere handlet om de faktiske grensene i sør og øst, var oppgaven denne gangen å kaste lys over de vanligste russiske stereotypiene, og å undersøke hvilke forestillinger russerne har om seg selv. Det resulterte i åtte kortfilmer, der de seks som presenteres i Cinetrain: Russian Winter tar for seg vinteren, kvinnen, vodkaen, Ladaen, bjørnen … og den russiske sjelen.

Three_Bears_jpg_700x394_q85Om rammene for prosjektene den gang og nå er de samme, nemlig togreisen, er det også helt opplagte forskjeller. Der Medvedkin hadde klare politiske ambisjoner og så på filmen som et verktøy i samfunnsutviklingen, inntar filmskaperne i Cinetrain: Russian Winter i langt større grad en betrakterrolle. Og der Medvedkin ønsket å få menneskene til å se seg selv og bruke den nyervervede innsikten til å skape en bedre verden, er selvforståelsen selve utgangspunktet for filmene som ble laget i 2013. Regissørene leverer ingen politiske innspill, ei heller tar de mål av seg til å forandre noe – her er det snarere kulturturisten som får utfolde seg. Det prosjektene likevel har til felles, er at de lar mennesker som vanligvis ikke har en stemme i offentligheten få komme til orde. Felles er også at filmene er laget på ganske stramme betingelser: Mens filmskaperne på 1930-tallet fremkalte filmrullene på stedet, satt regissørene 80 år senere på toget og klippet de digitale opptakene, eller de kjempet med utstyr som ikke fungerte i den ekstreme kulden.

Filmen tar for seg vinteren, kvinnen, vodkaen, Ladaen, bjørnen … og den russiske sjelen.

Russiske storhetstanker. Nå er det få land som er like myteomspunnede som Russland. «Russland kan ikke gripes av forstanden eller måles opp etter vanlige mål. Nei, hennes status er unik
– på Russland kan man bare tro,» skrev den russiske poeten Fjodor Tjuttsjev i 1866. Den religiøse filosofen Nikolai Berdjajev hevdet på sin side at det helt fra gamle tider har eksistert en forutanelse om at Russland er eslet til noe stort – en storhet som er uløselig knyttet til troen på landets helliggjørelse gjennom ortodoksien. Berdjajev beskrev dessuten sine landsmenn som apokalyptikere eller nihilister, som enten higet mot en ny åpenbaring, en høyere åndelig virkelighet, eller som gikk i motsatt retning og ble fanatiske ateister. Og om disse tankene ble formulert for mer enn 100 år siden, kan man fortsatt ane reminisensene av dem i retorikken til Putin og hans maktapparat.

Når ungarske Bernadett Tuza-Ritter i sitt bidrag Just the way it is tar for seg den russiske sjelen, handler det imidlertid ikke om kollektivisme, gudstro eller forestillingen om å ha en hellig misjon, men om de mer livsnære betraktningene til en togvertinne på strekningen mellom Moskva og Tomsk. Den litt eldre kvinnen drømte en gang om å bli danser, men endte i stedet opp som kranfører, inntil bedriften hun var ansatt i skulle nedbemanne og hun ga fra seg jobben til fordel for en kvinnelig kollega som trengte den mer. Selv uttaler Tuza-Ritter på Cinetrains hjemmeside at dette portrettet av en skjør og sterk russisk kvinne som «oppfører seg som Dostojevskijs ensomme helt» gir et innblikk i den mysteriøse russiske sjelen. Hva som er likhetstrekkene mellom denne togvertinnen og Sonja, Alosja eller Prins Myshkin, eller hvor det mysteriøse ligger, er imidlertid ikke opplagt. Snarere synes dette å handle om å være et anstendig menneske, om å gjøre det rette, og om å ta de utfordringene livet byr på, på strak arm – selv om man etter eget sigende bare har halvparten av det som skal til for å leve et godt liv. En sekvens i filmen er imidlertid sjeldent betakende, og det er når togvertinnen kikker ut av vinduet og vi ser stillbilder fra en super8-film der private foto blandes med øyeblikk fra sovjettidens glansdager – blant disse Medvedkins portrett.  Bildene vises i ujevn rytme, og også en tanke for fort, slik at sekvensen får noe hildringsaktig over seg – som om den representerer minner som ikke lenger har ordentlig feste i bevisstheten. Det er virkelig vakkert gjort.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.