Et kvinnelig forbilde

Nytt år, nye muligheter. For 17 år siden forlot britiske Charlotte Horton hjemlandet og dro til Italia, der hun har brukt tiden på å gjenoppbygge slottet Potentino. Vi snakker om en økologisk livsholdning og lokale tradisjoner, men også om demokrati og mikropolitikk.

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Det er ikke dagligdags at Ny Tid besøker flotte slott i Italia, så hvorfor intervjue – med kamera – kvinnen som har restaurert Toscana-slottet Castella di Potentino?

Vi sitter i hennes private slottsfløy med et enormt steingulv under taket fem meter over oss – med en kjempehunds tiltakende snorkelyder i sofaen ved siden av. Jeg forsøker å forstå hva som fikk britiske Charlotte Horton til å gå løs på gjenoppbyggingen av hva som for 17 år siden var en komplett ruin, fremfor å fortsette sitt liv i moderne London. Hun hadde arbeidet i Vogue Magazine og Warburg Publishing House – hun var med andre ord godt etablert i det londonske kulturliv.

Hun forklarer dette med sin bakgrunn som reisende journalist. Horton kjøpte de 3000 år gamle slottsrestene ved å overtale de over 20 familiene som utgjorde arveingene: «Ingen skjønte hva jeg holdt på med, særlig ikke som kvinne, så de klarte ikke å stoppe meg.»

Horton ville skape en vingård: «Jeg hadde allerede vunnet priser for vinproduksjon. Det står nemlig mange kvinner med kreativitet og energi bak vinlaging, men bare opp til et visst nivå – over dette sitter mennene og kontrollerer det hele. Det må da ha vært en kvinne bak vinen som vinguden Bacchus drakk?  Mange ser ut til å tro at det  å være en sterk kvinne er en moderne idé. Og dessverre er for mange kvinner opptatt av å bli gift. Det er noe både Meryl Streep og jeg har fått nok av.»

Nå har Horton i det minste, med en rekke andre menneskers hjelp, gjenetablert Potentino med opptil 100 år gamle vinranker, og blomstrende 1000 år gamle oliventrær om man kikker rundt. De har gjenfunnet dokumentasjon over slottet helt tilbake til 1042, og mener det også var etruskisk før vår tidsregning. Slottet har vekslet eiere mellom overklassefamilier som Tolomei, Bonsignori og Salimbeni, det huset på slutten av 1500-tallet et veldedighetssenter og ble kjøpt av en tysker i 1906. Ved å rusle rundt gjennom århundrene her, fylles man med en viss lokal ærbødighet over hva naturen gir. Som slottets eier sier: «Mennesket har alltid klart å livnære seg, vinen har eksistert i middelhavskulturen lenge. Oljen fra oliventrærne har de hatt i 4–5000 år her.»

Liberal familie. Horton vokste opp i London blant liberalt tenkende mennesker, og dro verden rundt og lærte, som hun sier, om kulturforskjeller. Med hennes kultur-aristokratiske og frilynte familiebakgrunn er hun kritisk til dagens underholdende medievirkelighet, og minner om en tid der «man fremdeles ville spørre: ’Hva tenker du? La oss ha en diskusjon om det!’» Hun beskriver dagens demokratiske forfall: «Demokratiet krever at man utdanner folk, ellers kan de jo ikke stemme eller være i stand til å ta egne beslutninger. I dagens politiske atmosfære dreier det seg i mange land ikke om å gi folket utdannelse eller helsehjelp, og befolkningen ender opp syke og kunnskapsløse. De manipuleres til å stemme i et simulert demokrati. Med dagens massemedier, spyttslikkere og irrasjonelle adferd har vi nærmest ingen reell politisk debatt.»

Potentino har en rekke kulturarrangementer og tar imot overnattingsgjester. Hortons halvbror Alexander Greene arbeidet i forlag før han ble fulltids administrator på slottet. Deres far/stefar Graham Greene var en liberal intellektuell forlegger og styreleder for British Museum. Så her er peisestuer med malerier og bøker til fordypning. Jeg ble selv ofte i løpet av en uke sittende i Greene-familiens enorme bibliotek på Potentino. Horton supplerer: «Jeg har hatt enorm inspirasjon fra bøker. Spesielt min interesse for hvordan folk lar seg lede til å tro på ting – slik religiøse og juridiske strukturer har regulert samfunnet. Eller hvordan religionen flyttet seg inn i det politiske, og overgangen da det magiske etter hvert ble vitenskap. Min reisevirksomhet besto også i jakten på gamle tankemønstre som etter hvert har forsvunnet.»

Julian Assange. Horton forteller at storfamilien inkluderer Vaughan Smith. Han er kjent for lenge å ha beskyttet Julian Assange i Frontline Club i London, journalistklubben som den tidligere krigsreporteren startet sammen med Charlottes bror. Assange ble også skjult på Smiths økologiske gård: «Jeg tror min fetter tenker likt som meg når vi stiller spørsmål. Men jeg vil nok tenke at verken Assange og Edward Snowden er helt klar over hvilket spill eller hvilken politisk situasjon de er viklet inn i. Et spill der både myndigheter og maktens kritikere er politisk manipulative.»

Jeg reagerer og spør Horton om hun virkelig tror Snowden og Assange var styrt av uærlige hensikter. «Se bare tilbake på den kalde krigen og spionverdenens menneskelige egoer. Det er også lett å manipulere enkeltpersoner til en måte å handle og tenke på. De tror kanskje de gjør noe viktig når de avslører internasjonale hemmelige operasjoner. Svake og muligens selvopptatte sjeler manipuleres lett.»

Hvor mye vet Horton egentlig om dette? Et rykte om hennes far, journalisten, går ut på at han var spion, noe hun i det minste ikke benekter når jeg spør. Samtidig er hun med Assanges fokus på kunstig intelligens og stordata ganske redd for omfattende overvåking: «Hva som skremmer nå, er de nye algoritmene og hva de kan brukes til.»

Langbordet. Hver kveld på slottet er det klassiske langbordet dekket til fellesmiddag med rundt 16 til bords. Disse britiske aristokratene behersker – selvfølgelig  – både ironi og kvikk diskusjon med gjestene rundt bordet. Og kvinnen med det hvite spøkelseshåret på bordendens æresplass – etter alle år på slottet – er deres mor Sally (tidligere ballerina og fotograf). Men hun vet nok ikke helt hvor hun er lenger, da alderen mentalt har tatt henne. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle ta veien, da hun plutselig under desserten reiste seg opp og bød opp til dans …

Jeg spør Horton, etter hennes lunsj med USAs siste ambassadør i Italia denne uken, om hennes syn på USA. «Landet er bygget på løgner, det er den mest uærlige nasjonen i verden. Jeg tenker da spesielt på behandlingen av urbefolkningen – de stjal jo landet deres. Disse dype, mørke, råtne røttene preger USAs oppførsel også ellers i verden. Tradisjonell kolonialisme tilførte i det minste ny struktur i koloniene, mens USA bare myrder og stjeler.»

Valgte Horton og hennes bror Alexander å trekke seg helt tilbake fra det moderne globaliserte liv?

Kaos altså. Jeg kan ikke dy meg, og spør om hun kunne diskutere slikt med ambassadøren på besøk: «Nei, han var altfor opptatt med å fortelle hvor forferdet han var over Trump, så jeg fikk ikke muligheten.» Den tidligere ambassadøren var utplassert av Obama, altså ikke lenger i jobb – og ifølge Horton «en veldig interessant mann, svært liberal, den typen amerikaner man skulle ønske fremdeles satt ved makten».

Normalt fylles halve middagsbordet av frivillige fra verden rundt, da slottet har en rekke programmer for utdanning av unge mennesker. De kommer for noen uker og lærer om vin, ost og annen økologisk matlaging. Her arbeides det ute langs vinrankene og rundt vintønnene. Horton har tatt imot nærmere 4000 frivillige i sin frodige italienske oase: «Årlig har vi 2–300 unge mennesker her som lærer mye.» Jeg spør om hun tar imot inn flyktninger. «Det er en del flyktninger i området, men vi tar  stort sett imot middelklasse ungdom fra Vesten. Det er vanskelig å blande disse med folk fra en svært vanskelig situasjon, som fra Syria. Jeg vet ikke om vår trening her ville være bra for flyktninger. Hit kommer middelklassen for å lære nærvær og økologi, som er fremmed for mange folk fra den tredje verden.»

Økologi og mat. Så hva består den økologien i, som Horton fremmer her i disse vakre omgivelsene? «Italia ga området en grad av lokal uavhengighet på 1980-tallet. De lokale italienerne var opptatt av det sanselige, de plantet sine egne ting. Mange dyrket sin egen mat, sine grønnsaker, de lagde sin olivenolje og ost og slaktet egne dyr til bruk  i forskjellige pølsetyper. De visste at en bestemt type gress sauene beitet på ga en egen smak på osten.» Jeg smiler. «Ikke undervurder betydningen av å kunne kjenne smaksforskjeller! Denne evnen hjelper deg til å skille god og dårlig kvalitet. Folk som bare bruker supermarked blir distanserte konsumenter. Forbrukskulturen ødelegger folks intelligens. Å øve opp smaken er viktig for hjernen!»

Jeg viser meg litt uforstående, da jeg som bybarn aldri har opplevd slakting eller vinlaging. «Du vet, når du forlater din mors mage, så er en av dine første erfaringer brystmelken! Man lærer med munnen å skille mellom hva som er god og dårlig næring – det er dine første vurderinger. Jo mer vi trener på smak, jo bedre kan vi leve livene våre. Masseprodusert mat skaper dessverre homogenisert og masseprodusert kultur. For meg betyr kultivering både å drive agrikultur og å arbeide med poesi. Kjøpesentre og industrialisert jordbruk skaper i stedet fremmedhet og dumskap – drevet frem av at noen tjener penger på det. Det dreier seg om å gjenvinne en mental tilstand, balanse, evnen til å bruke sin intelligens. Sansene har noe metafysisk eller filosofisk ved seg. Er du bevisst hva du spiser fra omgivelsene føler du deg bedre – for vi er mange som reagerer på kjemiske tilsetninger som ikke er bra for oss. Dessverre spiser mennesker i den moderne verden ikke nødvendigvis næringsrik mat – kroppen vet ikke lenger når den har fått nok, men sier i stedet ’jeg trenger mat, jeg trenger mat.’ Jeg ser folk ha en avhengighetsdrevet spising, hvor man egentlig kjenner seg ulykkelig – fremfor bra mat som gjør deg glad.»

Legg merke til at mange såkalte hipstere foretrekker ’naturlig vin’ for å redde verden. 

Hortons økologiske tenkning understrekes av det faste blikket hennes, et tydelig engasjement: «Genmanipulasjon skaper overproduksjon, som ødelegger jordsmonnet. Jeg mener at selskaper som Monsanto i fremtiden kan bli saksøkt for folkemord fordi de ødelegger hele økosystemer. Tradisjonelt levde menneskene her i Italia i et symbiotisk ansvarlig forhold til hverandre. Omgivelsene ga til livsoppholdet. I dag legges slike miljøer øde, og kjøpesentre tar over.»

Horton har selv i gjenoppbyggingen av slottet brukt resirkulerte og naturlige tradisjonelle materialer – terrakotta, peperino (lokal vulkansk stein), kastanjetrær og fargepigmenter fra jorda. Her har man bygget med gammelt treverk, gamle skruer og rustne hengsler, og dessuten nyttiggjort seg spindelvev, tilårskommen maling og antikvariske tepper for å beholde en patina.

Tilbaketrekning og demokrati. Da jeg selv ikke akkurat bor på landet, men er urban og heller reiser til Europas storbyer enn til rurale strøk, graver jeg litt mer i denne tilbaketrekningen til slottet Potentino. Valgte Horton og hennes bror å trekke seg helt tilbake fra det moderne globaliserte liv? «Nei, jeg er svært oppmerksom på alt som foregår i verden. Jeg er aktiv, og snakker også på internasjonale konferanser om mat og økologisk livspraksis. Vi reiser rundt og forteller om vårt engasjement – som eksempelvis i Oslo, New York, London og Tokyo. På konferansen i Tokyo holdt jeg foredrag om det lokale stedets betydning. Vi er proaktive. Vår opplæring av frivillige er også et verdensengasjement. Jeg utvikler også et nært forhold til de unge for å få dem til å forstå betydningen av nærhet til jord og liv. Det dreier seg nå ikke om å bringe maten til folk, men folk tilbake til maten.»

Jeg er noe inspirert av det økoanarkistiske, som er kjent for tilbaketrekning fra forbrukersamfunnets jag. Jeg spør Horton mer om hennes politiske grunnlag: «Jeg er egentlig ikke så knyttet til politiske partier eller meninger. Politikken er vel ikke svaret, men muligens heller mikropolitikken. Jeg tenker på ruralismen som en gammel idé, om hvordan folk overlevde før i tiden. Men legg merke til at mange såkalte hipstere foretrekker ’naturlig vin’ for å redde verden. Problemet er at de ikke aner hvordan vinen lages, de kjenner ikke til plantene eller jordsmonnet. Vinen jeg lager her er ganske sofistikert og vinner priser. Selv har jeg lært av de lokale hvordan de alltid har produsert vinen – naturlig vin er ikke noe nytt.» Jeg skyter inn noe om det lokales betydning, og Horton fortsetter: «Jeg foretrekker mikroliv – hvordan du selv som et individ bevisst velger å leve. Det trenger ikke være hva vi gjør her, men det å verdsette lokale evner og håndverk. Interessant nok har vi litteraturstudenter her, med foreldre som var sauebønder, som nå lærer sauedrift av oss.»

På flere spørsmål om det politiske, det anarkistiske, svarer Horton: «Jeg har lest mye om anarkismen og utviklingen av samfunnsreguleringer – helt tilbake til antikken og nedskrivningen av de første lovene. Anarkismen er interessant, men den kan bare eksistere med visse strukturer. Et godt samfunn ville tillate folk å være anarkister – i betydningen ikke å være en del av det normale og normaliserende samfunnet. Demokratiets originale idé er at man tillater uenighet, at man faktisk støtter folk med andre meninger, som avviker fra det gjengse og alminnelige. Dagens demokratier støtter ikke nødvendigvis reell kritikk – nå har mange plutokratier og oligarkier makten. Frihet utvik-
les motsatt best der det finnes nok, – nok å dele, nok mat; der ting fungerer, der mennesker kan leve sammen uten å måtte konkurrere hele tiden. Demokratiet vokste frem rundt Middelhavet fordi det var enkelt å leve her.»

Verken Assange og Edward Snowden er helt klar over hvilket spill eller politisk hvilken situasjon de er viklet inn i.

Felleskapet. Mens jeg skriver denne teksten, tenker jeg på mitt forrige Ny Tid-intervju med Johan Galtung i Spania: Han var opptatt av kommune-isme: Kommuner bestående av 20–30 000 innbyggere, der man kjente hverandre, skapte fellesskap, kjente hvor skoen trykket. I Hortons verden ville nok lokale økobaserte fellesskap dreie seg om noen hundre. Jeg ender samtalen vår med å be henne beskrive dette fellesskapet: «Selv lever vi vel mer som en egen landsby her – ikke så mye etter lover og regler, men mer i balanse med omgivelsene. Det er min visjon. Rurale bevegelser og små fellesskap virker bare når folk kommer overens med hverandre.»

Se vår kortfilm fra intervjuet her, samt www.potentino.com

---
DEL