Et kunstnerisk mesterstykke

Krig, tortur og kjærlighet danner bakteppet til sivilisasjonen og rasjonalitetens totale  sammenbrudd.

Patrik Ourednik. Opplesning i Praha
Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Patrik Ourednik:
Europeana. Det tjuende århundrets historie i korte trekk.
Bokvennen Forlag, 2015

europeana_omslagEuropas historie er grusom. Det har vi lest og lært om på skolen. I Norge har vi opplevd fem år med tysk okkupasjon som bragte oss med i den andre verdenskrigs uvirkelige grusomheter. I min fars bokhylle tok bøker fra krigen opp den største delen av hyllemeterne. Grini, Milorg, Max Manus og Sønsteby er alle ikoner i våre liv, men også Quisling og Rinnan, som bidro til sår og smerte mange fortsatt lever med. De fleste av oss har en nær eller bekjent som kjempet, falt eller ble bare berørt av krigen. Én ting hadde alle fars bøker til felles: De tok krigen på rammeste alvor. Det gjør ikke Europeana: Det tjuende århundrets historie i korte trekk. For på kontinentet er ikke ’krigen’ den samme som vår. Krigen er den som er mest grusom, den som hadde høyest dødstall og rammet flest sivile, selv om den ikke hadde Hitlers ufattelige etniske hat til jøder og alle uten våre ariske aner: Den første verdenskrig.

Som om ikke det er nok: De fleste mennesker i Europa har ikke bare opplevd første og annen verdenskrig. De har levet med autoritære politiske systemer som kastet folk i fengsel, torturerte og drepte vilkårlig. Slik holdt brorparten av Europa det gående i godt over førti år etter slutten på andre verdenskrig. Til ganske nylig. Derfor har vel landene også resolutt, med bred politisk forankring, sørget for å komme med i vestlige demokratiske organisasjoner hvor respekt for frihet og menneskerettigheter er nedfelt i overnasjonalt juridisk bindende samarbeid.

Forførende originalt og med et ikke lite snev av bohemisk humor. Litt blasert, tas vi med til steder og situasjoner vi enten har glemt eller ignorert. Europeana, Det tjuende århundrets historie i korte trekk viser hvordan brutalitet og djevelskap over tid kan føre til en nærmest nonchalant belærende oppramsing av vulgære og brutale banaliteter. Her blandes jødeutryddelse, tortur og krigsbrutalitet med materialisme, TV, sex og religion. I et og samme åndedrag, over 128 sider, uten ett eneste kapittel, hviskes vår dømmekraft mellom rett og galt sakte, men sikkert, ut. Forførende originalt, men kanskje litt blasert, tas vi med til steder og situasjoner vi enten har glemt eller ignorert. For de som har sluttet å røke cannabis må dette være det nærmeste litteraturen kommer ruset tilstand. Selv hørte jeg Jan Erik Volds karakteristiske stemme sigende inn i hodet mitt  – mens jeg ble kjente meg igjen i til Milan Kunderas tsjekkiske etterkrigstid. Så bare len deg tilbake nå – tenk at du har tatt et dypt magetrekk, mens du lukker øynene og hører Jan Erik Vold hviske deg i øret: «Europeerne ønsket også å være politisk korrekte, men ikke så mye seksuelt korrekte, for det å forføre kvinner hadde en lang og rik tradisjon særlig i latinske land, mens de i Amerika var mer puritanske. Gjennomsnittsalderen i demokratiske land var høyere enn i de kommunistiske, fordi folk gikk oftere til legen og spiste ferske grønnsaker o.l., og i kommunistiske land røykte de mer, fordi de ikke helt forsto poenget med å leve sunt og oppnå høy levealder.»

Eller: «Sex ble svært viktig i Europa i det tjuende århundret, viktigere enn religion og nesten like viktig som penger, og alle ville ha sex på ulike vis, og noen menn begynte å gni inn kjønnsorganet med kokain for at ereksjonen skulle vare lengre, selv om kokain var forbudt på alle vis. Og etter andre verdenskrig begynte det å dukke opp filmscener hvor hovedpersonene hadde sex, noe som tidligere hadde vårt ansett for upassende, siden mange mennesker fremdeles trodde på gudfader, og et samleie ble oftest bare antydet med et filmklipp som viste en seng eller en klokke eller himmelen, eller ved at alt plutselig ble svart. Og kvinner ville ha orgasmer hele tiden, og menn ble nervøse av det og fikk problemer med ereksjonen og prøvde ulike afrodisiaker og gikk til psykoanalyse.»

Det er kanskje Europas konstante voldelig konflikter som gjør oss numne.

Det funker. Det pirrer. Leseren forføres. Men så blir vi plutselig kastet ut av rus og sex. Som om forfatteren får dårlig samvittighet. Verden består av så mye mer og den antiimperialistiske morsmelken kicker inn: «Og i 1919 forbød den amerikanske regjeringen salg og konsum av alkohol, og i 1921 innførte regjeringen immigrasjonskvoter som senket antallet irske og italienske immigranter med 85 prosent. Og i 1914 anbefalte amerikanske psykiatere at alkoholikere burde steriliseres snarest for å opprettholde et sunt og fullverdig samfunn. Amerikanerne var stolte over at man i USA kunne leve et sunt og fullverdig liv, mens man i Europa røykte og drakk alkohol og pustet i forurenset luft. Og i år 2000 opphevet amerikanerne i Alabama en lov som forbød ekteskap mellom svarte og hvite.»

Som i Kunderas berømte uutholdelige letthet blir vi tatt med inn i et ubevissttilstand hvor vi får servert nærmest schizofrene utsagn uten noen som helst sammenheng. Og vi tenker – denne forfatteren er enten ruset, splitter pine gal eller bare et barn av så mye akkumulert undertrykkelse og lidelse at han ikke er i stand til å skille mellom godt og dårlig, ondt og vondt, eller galt og farlig. Vi forstår hvorfor kommunismen fikk grobunn i Europa – og vi forstår hvor skadelig den var for samfunnets verdier og enkeltmenneskets skjebne. Når forfatteren for andre gang forklarer oss opprinnelsen til minnesmerke over ukjente soldater begynner det å demre for oss at det er kanskje Europas konstante voldelig konflikter som gjør oss numne. Det vitner om at historien kan gjøre mer skade enn et voldelig TV-spill noen gang makter fordi det er bygget på virkeligheten. Eksempler om avhuggede fingre og hodeløse soldater tar til slutt fra oss håpet om en rasjonell forståelse av historien. Boken levner i grunn svært lite håp om at det er mulig gjenforene øst og vest etter fascismens og kommunismens herjinger.

Den som makter å holde hodet kalt vil sitte igjen med et kunstnerisk mesterstykke hvor brutaliteten i vårt siste hundre års historie fortelles på en levende og original måte. Godt hjulpet av stikkord i margen øyner vi en sammenheng hvor krig, tortur og kjærlighet danner bakteppet til sivilisasjonen og rasjonalitetens totale  sammenbrudd. Du verden hvor  glad jeg var da det hele var over.

Qurednik var nettopp i Oslo.

Frisvold er tidligere leder av Europabevegelsen. paal.frisvold@gknordic.com

---
DEL